Barentsburg er et lite stykke Russland, eller et lite stykke Sovjet, til tross for at du er i Norge.
Her har de fortsatt aktiv gruvedrift, og en reise hit gir deg like mye en naturopplevelse som en kulturopplevelse.
Se bildegalleri nederst i saken!
Vi blir plukket opp i en minibuss på hotellet vårt, Funken Lodge, og i dag er det sol i motsetning til da vi dro på snøscootertur til Østkysten. Det er ganske mange flere gjester i dag, hele 18 stk. Men det er noen som skal være passasjerer, så det ble totalt 12 snøscootere.
Turen til Barentsburg er omlag 130 km tur retur, og er kalkulert til 9 timer fra vi blir henta til når vi er tilbake.
Vi får også en briefing som vi fikk i går på turen vår da, og det er en svensk guide, Calle, som er hovedguiden. Med en større gruppe antok jeg at det sannsynligvis ville være litt nivåforskjell i gruppa, men det går egentlig ganske knirkefritt på turen.
Calle har guida og bodd på Svalbard siden 2008, så han er å regne som en veteran. Han har også solid kunnskap om området og historien.
CALLE: Han har bodd og jobbet på Svalbard siden 2008, og er å regne som en veteran. Foto: Lisa Kvålshaugen Bjærum
Vi kjører kystveien vestover til Barentsburg, opp og ned, gjennom morenelandskap og åpne landskap. Denne turen er hakket mer teknisk vanskelig enn å kjøre til Østkysten, og på Hurtigruten Svalbard har de gradert turene fra 1-5. Denne turen er gradert til 4, og Østkysten er også 4. Men jeg vil si at Barentsburg-turen er hakket mer vanskelig grunnet mye opp og ned og mer teknisk kjøring.
Rett utenfor Barentsburg kjører vi forbi helikopterflyplassen, og så kommer vi til den lille veiforbindelsen som eksisterer fra flyplassen og inn til Barentsburg. Når vi kjører inn i Barentsburg er det som å kjøre inn i et annet land. Her har du klassisk sovjetisk arkitektur, Lenin-statue, en ortodoks kirke, og ikke minst baren og møtepunktet den røde bjørnen. Vi kjører gjennom byen og opp til øverste høydedrag der vi skal spise russisk lunsj på et hotell.
Munnbindpåbudet har ikke nådd Barentsburg, og det var ikke så mye minte om koronapandemi her med bordplassering osv, men jaja, vi alle måtte jo teste negativt før innreise så det burde gå bra. Lunsjen ver ok, selv om de ulike fiskerettene ikke var på høyde med mattilbudet i Longyearbyen.
Etter lunsj dukker den russiske guiden Sergej opp, og scooterguidene våre kunne slappe av.
SERGEJ: Han var den lokale guiden vår i Barentsburg, og kunne fortelle om mye rart og spennende. Foto: Lisa Kvålshaugen Bjærum
Sergej forteller om en storhetstid i Barentsburg på 1970-tallet med over 1200 innbyggere og en by som var mer velutviklet enn Longyearbyen. Her brukte de også sine egne Barentsburg-penger, men det ble avviklet etter hvert siden Barentsburg er en del av Norge. Nå bor det omlag 400 her, og Barentsburg har en aktiv gruve som tiltrekker seg mange arbeidere. Gruven heter Trust Arktikugol, og har i all hovedsak ukrainske arbeidere. Det har vært tradisjon for ukrainske arbeidere i mange år, fordi i øst-Ukraina har de gruver som ligner en del på gruvene her på Svalbard.
Sergej stopper ved baren den røde bjørnen og poengterer at dette er møteplassen i bygda. Skjenkeforbudet har kommet hit også, og det har resultert i at en sosial møteplass er borte.
Den røde bjørnen var dessverre stengt. Foto: Lisa Kvålshaugen Bjærum
Sergej sier også at Barentsburg er en av få «company towns» som eksisterer i verden. Det vil si at det er et selskap som driver byen, og Longyearbyen var en slik by helt inntil 2002 da Longyearbyen fikk et lokalstyre. I Barentsburg er det gruveselskapet Grumant som har ansvar for alle offentlige ting. Han poengterer videre at lokale i Barentsburg betaler i rubler, mens andre må betale i norske kroner. Det er med andre ord en turistpris her.
Det er utrolig fascinerende å tusle rundt i et lite stykke Russland midt i Arktis, og står veldig i kontrast til det ville landskapet vi opplevde på vei inn.
På vei tilbake til Longyearbyen kjører vi innlandet, og på vei hjem får vi full sol og landskapet åpner seg. Jeg snakker litt mer med Calle, og vi finner ut at vi har en del felles bekjente fra guidemiljøet. Jeg har jobbet mange år som guide selv, og han stilte meg spørsmålet:
– Hvordan er det å være gjest på en tur nå da? Jeg svarer at jeg synes det er egentlig ganske behagelig å bli passa på, og er glad jeg slipper å styre og ordne når det eksempelvis var scootervelt på turen.
Når den blå himmelen åpner seg åpenbarer det seg en del fine skilinjer, og vi begynner å drømme oss bort til ski og topptur. Calle sier at det normalt sett er mer snø her vestover enn det er rundt Longyearbyen. Vi kjører jo scooter i pudder, så jeg kjenner det krible litt i skibeina.
Mye fint skiterreng. Foto: Lisa Kvålshaugen Bjærum
Calle poengterer at det er få turister som er skientusiaster, og han sier:
– For mange er disse snøscooterturene den første villmarksopplevelsen de får.
Jeg kan forstå det, for det tilgjengeliggjør utrolig mye terreng, men jeg må ærlig innrømme at jeg liker aller best å gå på fjellski eller toppturski uten støy fra en snøscooter. Men i Arktis kan jeg skjønne at man vil bruke snøscooter som transportmiddel for å komme seg til utposter som ellers ville vært mange dagsmarsjer unna.
