Padletur på Svalbard med kajakk og telt

På grunn av korona-situasjonen var servering begrenset til kun en flaske med vann, men hvis du led av sukkersyke kunne du få en liten snackpose i tillegg. 

Etter mye venting og over 12 timer i fly fikk vi kuponger med mulighet til å kjøpe tre pizzastykker før vi stupt ei seng langt over midnatt på Radisson-hotellet, men først måtte jeg få byttet rom for det manglet lys på rommet.

Neste dag fløy ikke SAS til Longyearbyen, og det var jo litt synd. Norwegian hadde imidlertid en flyving, og vi var heldig som fikk booket noen av de aller siste ledige plassene. Da vi endelig landet i Longyearbyen på kvelden var vi over et døgn forsinket, og vi bestemte oss for å bare å pakke kajakkene og komme oss av gårde. Vi måtte rekke båttransporten tilbake fra Pyramiden på lørdag. 

Vi var en gjeng (8 personer i alderen 30-62 år) som var på denne spennende padletur på Svalbard, der vi møtte fem isbjørner på fire dager da vi padlet fra Longyearbyen til Pyramiden ca 100 km.

Dette er i utgangspunktet ikke en ekstrem tur da 100 km padling på 4-5 dager er overkommelig for de fleste som har padlet litt før. Det som er spesielt er at den foregår i område der man kan møte isbjørn og man må derfor sørge for at man er forberedt på dette.  Det vil si at man må ha med våpen godkjent for isbjørnbeskyttelse (rifle) og skremmemidler (signalpistol med knallskudd). I tillegg må flere kunne betjene våpnene og man må ha isbjørnvakt som går på rundgang. Isbjørnvakt om natta er ikke så skummelt som det høres ut da det er midnattssol til midten av august. I tillegg kan vind og bølger være en utfordring når man padler kajakk, men vi hadde lagt inn noen reservedager dersom vi måtte vente på bedre værforhold. 

Samtidig med at vi padlet ut av Adventfjorden klokken 24:00 satte Sysselmannen i gang å jage en isbjørnbinne med unge vekk fra nordsiden av Adventfjorden, siden de fastboende i Longyearbyen ikke liker å ha isbjørner gående i gatene.

Siden vi skulle til nabofjorden, Sassenfjorden, krysset vi over til nordsiden av Adventfjorden der vi kunne følge isbjørnene som rømte nordover. Isbjørnbinna var ikke mer stressa at hun la seg på ryggen ved en hytte og lekte litt med ungen, mens vi observerte dette fantastiske skuet fra kajakkene.

Da isbjørnene passerte Reveneset, ytterst i Adventfjorden, trakk helikopteret seg tilbake slik binna og ungen og vi fikk fortsette turen i ro og mak. Vi kunne følge isbjørnene et stykke der de labbet av gårde langs land før de ble borte bak noen høydedrag.  

Vi hadde padlet i over tre timer og klokka hadde blitt nesten 4 på natta da vi bestemte oss for å ta en liten rast på stranda ved Karolinerdalen. Da vi nesten var inne på stranda ser jeg noe hvit og loddent dukket opp i høyre øyekroken.

Uten at vi hadde sett det så hadde isbjørnene brått bestemt seg for å svømme i stedet for å gå, men nå ville de plutselig opp på land igjen på stranda der vi hadde planlagt å ta en rast.  Alle var enig i at det var fornuftig å utsette rasten så vi snudde nesa på kajakkene ut fra land igjen.

Da vi nærmet oss Deltaneset, der vi planla å overnatte, så vi at bjørnene var et stykke foran oss og fortsatte videre nordover. 

«Da isbjørnene passerte Reveneset, trakk helikopteret seg tilbake slik binna og ungen og vi fikk fortsette turen i ro og mak.»

Vi gikk i land og slo opp teltene, spiste litt og organiserte isbjørnvaktene, og før vi la oss var klokka blitt 05:30. Dagen etter mens vi spiste en svært sen frokost, så vi noe som lignet på en sel komme svømmende i bølgene utenfor stranda. Da vi ser nærmere på selen i kikkerten så ser vi at det ikke er sel, men en diger isbjørn som svømmer forbi. Den går i land ytterst på Deltaneset og forsvinner i samme retning som binna og ungen.

Vi venter litt før vi går i kajakkene og holder god utkikk både i vannet og på land. Etter et par timers padling oppdager vi noen nye dyr som er ute og svømmer, denne gangen av det mer av den godlynte typen; hvithvaler av type Hvaldimir.

«Isbjørnbinna var ikke mer stressa at hun la seg på ryggen ved en hytte og lekte litt med ungen, mens vi observerte dette fantastiske skuet fra kajakkene.»

Mesteparten av Svalbard består av gamle sedimenter, men enkelte steder har det vært vulkansk aktivitet, og et eksempel på dette er fjellknausen Diabasodden.

På Diabasodden er det et fuglefjell som er veldig koselig, men utenfor er det som regel lite koselig med mye strøm og alltid en del bølger og opprørt sjø.

I fjor gikk to personer i en dobbeltkajakk ned her og måtte reddes av redningshelikopter fra Sysselmannen i sterkt nedkjølt tilstand. Kajakken deres er ennå ikke funnet – den var forresten gul. Dette må du vite om du skal på tur på Svalbard.

Etter å ha passert Diabasodden gikk vi i land på en strand for å spise litt og diskutere ruta videre, da dukker plutselig en sightseeingbåt opp. Vi kaller den opp på VHF for å høre litt om vær og bølger.

I stedet for vær- og bølgevarsel får vi følgende isbjørnvarsel: «Ær dokke klar over at det sitt tre isbjørna i fjellsida ovenfor stranda og ser på dokk?»  

Vi finner fort ut at dette ikke er en strand der vi bør henge på for lenge, og bestemmer oss for å krysse Sassenfjorden rett over til Gipsvika og campe der. 

Vi hadde egentlig tenkt å krysse litt lengre inn, men da ville vi ha tre isbjørner som vi måtte passe på høyreside og bølger og vind fra venstre side.

Når vi skal ut igjen er det store bølger som bryter inn mot stranda så vi trenger vi tre forsøk på komme ut forbi bølgetogene. 

På kryssingen hadde vi motvind og ganske tung sjø så det ble en ganske tung tur, men alle var sprøyta full av adrenalin så det gikk greit.

Gipsvika som lå i le for vinden, og var så langt som vi kunne se, fri for store kjøttetende pattedyr. Vi laget et koselig leirbål, spiste dobbel porsjon av realturmat og nøt den fine utsikten med en kopp varm kakao.

Like koselig var det ikke i juli i fjor da en gjeng med franskmenn måtte bli hentet ut av Sysselmannens helikopter etter at en isbjørn ikke lot seg skremme av knallskudd. Når de ble flydd tilbake etter et par dager, hadde isbjørnen rasert hele leiren på jakt etter franske oster og andre eksklusive godsaker.

«Isbjørner kan svømme med en hastighet opptil 10 kilometer i timen. Med fullastede kajakker holder vi en hastighet på 5-6 km/t så vi holdt oss klokelig litt på avstand.»

Dagen etter tok vi fatt på den lange turen inn Billefjorden opp til Brucebyen. En voksen person trenger cirka 2,5 liter vann hver dag, og skulle vi ta hele dagsbehovet for vann på turen i kajakkene ville de bli så tunge at de knapt ville flyte.

Vi var derfor avhengig av å finne vann underveis. Det kan være vanskelig i dette området, fordi noen bekker er tørket inn, andre ligger for nært fuglefjell, noen er full av sedimenter (grumset), men det finnes bekker med godt vann bare man vet hvor de er.

I Billefjorden fant vi alle varianter, inkludert en bekk med godt vann.  

Da vi kom opp til Brucebyen var lyset så magisk at vi bare la fra oss utstyret og padlet inn mot Nordskiøldbreen.

Å kalle Brucebyen for by er en sterk overdrivelse da den bare består at tre små arbeidsbrakker, en bod og en skinnegang.

Brucebyen ble etablert i 1919 av Scottish Spitsbergen Syndicate ledet av polarforskeren William Speirs Bruce.  

Inne ved brefronten var det så stille at vi trodde at vi var helt alene, men da hørte vi plutselig en tung pesing og så hode på en stor svømmende isbjørn, den var så nære at vi kunne kjenne en svak eim av råtten sel.

Isbjørner kan svømme med en hastighet opptil 10 kilometer i timen. Med fullastede kajakker holder vi en hastighet på 5-6 km/t så vi holdt oss klokelig litt på avstand. Isbjørnen svømte bak et nes, mens vi tok noen flere bilder av oss selv før vi satte kursen mot leiren ca to kilometer lengre ut i fjorden. Rett før Brucebyen ligger det mange store steiner i fjæra, og her dukker det opp en liten sel som kikket forskremt på oss, for lengre inn mot stranda satt stor isbjørn i det grunne vannet og smilte lurt. 

I campen fordelte vi nattevaktene, før vi la oss vel vitende om at det var en isbjørn bare 300 meter unna, men vinden var gunstig så det skulle ikke være mulig å snappe opp den deilige lukten av pannekakene vi stekte.

Jeg har fått en av de «tyngste» vaktene, fra klokka 04 til 06. Da jeg gikk av vakt klokka 06:00 og akkurat hadde sovnet, ble jeg vekket av min avløser som påstod at han hadde sett en isbjørn i nærheten. Jeg bemannet rifla og speidet der isbjørnen var sett sist, bare 200 meter fra campen. Det viste seg heldigvis at det ikke var en isbjørn som var på vei mot leiren, men en søt liten hvit Svalbard-rein. Når man er trøtt, er det fort gjort å se syner. 

Siste etappe inn til Pyramiden foregikk i tett tåke så vi padlet på kompasskurs og lyttet etter båter og andre skumle ting.

I Pyramiden hadde vi tenkt å ligge i telt, men etter å ha fått en omvisning på hotellet som russerne driver der, endte vi opp med å ligge på hotellet og dusje lenge og gå en tur i baren på kvelden.

Dagen etter ble det omvisning i den nedlagt gruvebyen før båten, som transporterte oss og kajakkene tilbake til Longyearbyen, kommer.

På veien tilbake til Longyearbyen går båten innom Nordenskiöld-breen der vi ser en isbjørn som står på en fjellknaus nedenfor breen og spiser på en sel.

Se filmen med hvithvalene som svømmer forbi! 

tjuetrevideo

På turen hjem ser nok en gang flokken med hvithval svømme forbi.

Trøtte og svært fornøyde kommer vi tilbake til Longyearbyen etter en tur som startet svært dårlig, men som tok seg voldsomt opp og ble rett og slett fantastisk.

Det blir en ny tur neste år, hvis korona-pandemien ikke forverres.