Padling i Femunden

Jeg pakker ned primusen mens jeg passer på at minstemann ikke slikker mer på den rustne jernskiva som står oppreist mot et naust.

Den smaker visst utrolig godt. Endelig er alt pakket i kanoene, og vi sparker oss ut fra land. Det tok litt tid, minstemann har allerede sovet en god time i enden av kanoen og fortsetter nå blunden til en rolig vuggebevegelse hver gang årene settes i vannet.

– Pappa, du må padle fortere! Fortere! De kommer!

Treåringen vår roper, preget av en mellomting mellom frykt og stor glede. Han klarer knapt å sitte i ro på plassen sin.

 – Pegen!

Hører vi på nordnorsk i det vi får ei åre stukket i sida på kanoen.

– Å nei, der fikk vi´n, sukker Sondre.

Vi leker en Tromsø-versjon av sisten: Vi voksne padler det vi kan mens 5 unger skrattler og heier ivrig. Frykten for å bli den neste som blir tatt gjør at de dirrer i spenning. Det blir lang lunsj i sola. Med en snart ettåring og en toåring er det alltid en som sover.

Det at Ingvild sover best på land i reiseteltet sitt gjør at det blir tid til en lang lunsj oss og tumletid for Magnus.

Ingenting er så gøy som å få en voksen finger i hver hånd, og spasere rundt og rundt i det humpete terrenget og bestige alle tuer, stubber og steiner en passerer på veien.

Når Ingvild våkner pakker vi sammen og gjør klar sovekroken til Magnus i kanoen, før vi fortsetter padlingen. Minstemann Magnus har våkna og etter å ha vist hvor stor han er, sunget «bake-kake-søte» på repeat og en rekke spisende bestikkelser er det slutt på tålmodigheten. Vi bestemmer oss for å gå i land og slå leir. Vi finner en odde med litt vind, i håp om at myggen skal blåse bort.

Den tredje dagen er ikke været fullt så fint. Det var godt vi padla så langt som vi gjorde i går. Egentlig burde vi ha padla enda lenger, for det blir krappe bølger på Femunden når brisen kommer rett fra sør.

– Hm, hvor blir det av dem, tenker jeg men jeg speider nedover elva og utover Femunden.

Vi hadde ikke lyst til å ha en sovende baby om bord i kanoen i disse bølgene, så jeg tok minstemann i bæreselen og gikk den gode stien langs land. Det er ingen og se. Kan de ha kommet så langt i forveien mens jeg gikk den lille strekningen inne i skogen?

Jeg begynner å bli engstelig og småløper ut på odden foran meg. Der finner jeg dem. De har gått i land. For å klare å runde odden uten å risikere å velte måtte de legge seg et godt stykke fra land.

Det var ikke aktuelt med små barn om bord, og derfor hadde de gått i land for å bære alt over til den andre siden av odden.

Treåringen min gråter. Han har plumpa uti og fått vann i støvelen. Han hikster at han bare ville hjelpe til, men glemte helt at støvlene hans slett ikke var like høye som pappas.

Barna sutrer og stemningen er heller dårlig. Hendene er kalde og vottene er bløte. Det nærmer seg lunsjtid og blodsukkeret begynner å bli lavt. Ane lusker bort til boksen med godsaker, mens jeg hjelper til med sokkeskift, poser i støvlene og tørre votter. Anne Marthe sier plutselig:

– Er det bare meg som syns det lukter sjokolade her?

Ane smiler lurt, kanskje sjokoladetrollet har vært her?

Ungene ser på hverandre.

 – Jo, det lukter sjokolade.

Ungene titter under bjørketrær, bak tuer, stokk og stein.

– Har sjokoladetrollet vært her?

– Nei, der da?

Til slutt finner de en kvikklunsj i lyngen. Åtte trillrunde øyne følger nøye med når kvikklunsjen åpnes.

– Oi, det er en sjokoladestripe til hver!

Blodsukkeret stiger og stemningen er plutselig på topp igjen. Magnus og jeg fortsetter turen til fots og stopper ved turens første tømmerrenne.

Storøyde unger og voksne sklir fasinerte forbi. Vi forlater Femunden og beveger oss inn i furuskogen. Før neste renne er det ei koie med en fin bålplass. Det er meldt grisevær dagen etter, og vi bestemmer oss for å slå leir ved koia og ta en hviledag. Da har vi mulighet til å søke ly innendørs dersom været blir for guffent.

I tillegg er det godt skjermet her, noe som kan være en fordel med den kraftige vinden som er i vente.

«Det er meldt grisevær dagen etter, og vi bestemmer oss for å slå leir ved koia og ta en hviledag.»

Den kvelden starter det å plaskregne idet vi voksne er ferdige med tannpussen, og utrolig nok slutter det idet minstemann gjør seg klar for en ny dag. Det blir ikke så mye vind som det var meldt heller. På godt og vondt, for myggen blir i overkant slitsom. Alle med sunn fornuft går med myggnett tredd godt nedover hodet. Minstemann derimot skjønner ikke sitt eget beste og river det av seg så fort det kommer på. Heldigvis ser det ikke ut som om myggen syns han smaker spesielt godt.

– Det kommer to kanoer! De har sånne kanoer som oss! Vi må bort og se! De padler!

Fire selvlysende redningsvester på to bein med militærgrønt myggnett på hodet slenger fra seg fiskestengene og løper bort til tømmerrenna for å se. 

– Tror du de setter seg fast?

Vi voksne løper også til. Vi har diskutert om vi kommer igjennom renna med kanoene. Nå får vi svaret.

I høyresvingen litt nede i renna blir det bom stopp. Med hjelp fra oss skuelystne på land får de heldigvis bagasjen, seg selv og kanoen opp på land uten for mye bading.

En hviledag betyr god tid, og etter ei lengre fiskeøkt uten napp, noe som for øvrig ikke er så rart når det fiskes med kun kastedupp, begynner ungene å krangle.

– Kanskje vi skal gå på oppdagelsesferd, spør jeg.

– Ja! roper ungene. Kanskje vi kan gå og se om vi finner sjokoladetrollet? spør Silje.

– Eller kanskje vaffeltrollet har vært her! sier Brage, og kanskje vi finner ei tirilrot! sier Sondre. For mamma, hvis du har ei tirilrot, da har du bål i mange timer.

Barn lærer fort. I går lagde vi bål med ei tyrirot, og barna var fasinert over at den aldri brant opp.

Vi går på oppdagelsesferd. Vi går stien langs tømmerrenna. Vi leker bukkene bruse og tramper tripp trapp på ei bru.

Vi leter etter vafler og vaffeltroll, men vi finner verken vafler eller troll, og det til tross for at ungene er skjønt enige i at det lukter vafler. 

Heldigvis finner vi spor etter sjokoladetrollet og til slutt finner vi ei stor tyrirot som vi bærer tilbake til bålplassen.

Det er på tide å komme seg videre.

Ane og Eskil, som padler den smaleste kanoen, har bestemt seg for å prøve renna, mens vi andre bærer alt ned til neste vann.

Vi har snakket en del om tømmerfløting, siden det var det disse rennene opprinnelig ble brukt til, før de ble restaurert.

For at ungene skal skjønne hva det er, har vi bestemt oss for å fløte ei stor tyrirot ned til neste teltplass. Alle følger spent med, og der kommer den.

– Der er tirilrota, roper Sondre. Hvorfor flyter den?

Jeg prøver å forklare hvorfor.

– Hvorfor er vann tyngre enn tirilrota, fortsetter Sondre.

Men han får fort tankene på andre ting, for der kommer Ane og Eskil. Og de kommer fort.

Det ser kjempegøy ut. I vassdraget videre fløter vi tyrirota, fisker litt, ser på de beverspiste trærne og nyter det vakre landskapet som sakte glir forbi. Vi passerer mange flotte teltplasser og innser at vi hadde hviledag og to overnattinger i kanskje Femundsmarkas verste mygghull.

LES OGSÅ: – Kanskje jeg få en ny bestevenn

Vi kommer til turens siste tømmerrenne, og etter en sjekk innser vi at heller ikke den er padlebar. Den var for smal og vannstanden for lav. Vi blir enige om at vi gjør et forsøk på den lille elva som renner ut litt lenger vest. Det viser seg at den er padlebar, i hvert fall med litt dytting mellom partier med mye strøm. Det er best å ikke ha ungene om bord, så jeg tar med meg ungene og går stien gjennom skogen.

Det er middagstid, og vi finner igjen Brage, Ingvild, Ane og Eskil. Gåturen og elvepadlinga ved forrige renne tok mye lengre tid enn vi hadde sett for oss. For å slippe fem kortlunta voksne og fem sutrete unger med for lavt blodsukker stakk de i forveien for å forberede middagen. De har funnet turens flotteste leirplass helt fri for mygg, med sandstrand, åpen furuskog og tilrettelagt bålplass.

Ungene hopper ut av båten og begynner å lage kanaler og demninger i sanda. Det utføres mye godt anleggsarbeid. Det graves og hentes bøtter med vann, tømmes, graves og hentes mere vann. Vi spiser en god middag i kveldsola, og vi voksne blir enige om et kveldsbad når ungene er lagt. Ungene sier natta til hverandre, og de tre familiene forsvinner i hvert sitt telt for å lese bok og synge nattasang. Idet vi krabber ut igjen av teltet forsvinner sola bak horisonten og solstrålene som gjorde det godt og varmt forsvinner. Det blir raskt kjølig. 

– Ysj, det fristet jo sånn å bade.

Vi blir enige om at det helt sikkert blir godt etterpå og hopper i det. Det har blitt fredag og turens siste dag med padling. Vi nærmer oss sivilisasjonen, og skal padle noen lette stryk, før vi kommer ned til Håsjøen. Det første stryket er det mest utfordrende. Uten barn om bord ville det bare vært gøy, men jeg sitter med hjertet i halsen. Jeg holder godt i hempa på vesten til lille Magnus mens jeg speider etter store steiner. Jeg kjenner at jeg angrer på at jeg ikke gikk, men det er for seint nå, nå må vi bare følge med strømmen og styre som best vi kan. Det går fint, og hjertet siger tilbake på plass i brystkassa og mammanervene roer seg.

Etter en lengre lunsj, finner vi ut at vi kanskje kan rekke ettermiddagsbussen fra Røros til Synnervika. Ane og Eskil padler i forveien. Vi andre tar det med ro, og driver nedover elva. Sondre fisker litt, mens Magnus er langt inne i drømmeland.

– Æ har fisk! sier Sondre plutselig.

Faren overtar stanga, sier han har fått noe siv på kroken og ber han sveive inn. Sondre sveiver, og sveiver.

– Æ ha fisk! sier han igjen og gir stanga til faren på nytt.

Til farens store overraskelse napper det godt i snøret. De to sveiver inn sammen. En stolt far og en stolt sønn får turens største fisk om bord i båten.

Da blir det sprøstekt abbor til kvelds i dag også. Vi smeller igjen dørene. Prøver å jage ut ei svart sky av knott som flyttet inn i bilen mens alt pikkpakket vårt ble lempet inn. Vi gir opp og siger ned i hvert vårt bilsete.

Jeg og mannen ser på hverandre, ber hverandre om unnskyldning for at lunta til tider har vært litt for kort og konkluderer med at det ble for slitsomt å dra på en ukes telttur med en snart ettåring. En som ikke kan gå, men som helst vil gå hele tiden, en som insisterer på å stå opp to timer før hanen galer, en som putter munnen full av alt spennende som er å finne på en leirplass, og som må passes på absolutt hele tiden.

Vi starter bilen og kjører hjemover. Jo nærmere byen vi kommer, jo svakere blir minnene av de slitsomme stundene og jo sterkere blir minnene fra de gode opplevelsene. Jeg konkluderer for meg selv. Jo, det var verdt det. Så spør treåringen i baksetet:

– Kan vi dra på kanotur med Silje, Brage og Ingvild og spise sprøstekt abbor i morgen også?

Det var definitivt verdt det!

Tips til deg som skal på padletur med barn