Det startet med at sunnmørsværet ble stadig mer innpåslitent.
For de som ikke kjenner denne værtypen – eller fenomenet – så godt: Ja, det er regn. Men gjerne med litt opphold innimellom. Akkurat lenge nok til at folk begynner å titte ut av dørene.
Kanskje tar de til og med på seg sko og klær med en tanke om å komme seg ut og finne på noe. For det er klart, om sola titter frem, da må man ut. Med trykk på må. Du vet aldri hvor lenge det varer denne gangen.
Vi måtte ha en værferie. Hva gjør man? Mor vil helst bruke ferien til å løpe. Far vil ut i villmarka og fiske. De to dilterne, på 1,5 år og 3,5 år, vil helst kaste stein i vatnet og bade.
Dokkvatnet ser idyllisk ut på kartet, og er ikke en lang utfordring. I gamledager – altså for tre år siden – ville vi rygget med tanke på hvor nærme veien det er, men i denne sammenhengen er det et stort pluss. Da er det mulig med rask retrett om noe skulle gå skeis.
Valget ble enkelt. En kanotur er midt i blinken: Fyll opp med det du måtte trenge på tur, uten å trenge å tenke på å måtte bære det noe lengre enn fra bil til kano.
Du får flyttet deg lengre enn du får på beina med to små under fire år, og du har fritidsaktivitet ved vannet som holder ungene opptatt i lang tid på turen. I tillegg får vi både telttur, fisketur, løpetur og de som vil ville få kaste masse stein.
Det finnes mange elver å velge i, men oppgaven er selvsagt å finne en barnevennlig versjon. Der du ikke blir kastet ut av kanoen i en velt, og ført nedover litt for store stryk med steiner på alle kanter.
Vi ville likevel ha noe som kunne minne om litt elv, i det minste en liten del av turen. I tillegg har vi etterhvert fått noen ytterligere krav som må oppfylles.
Turområde i nærheten for å kunne ta seg en løpetur når ungene sover, gjerne skog med tanke på bål, og et godt fiskevann. Og gjerne et nytt område vi ikke har utforsket tidligere.
Valget falt på Langsua, og det ble lagt en slags plan: Kjøre til Dokkvatnet, slippe av unger, mann og utstyr, og så en løpetur tilbake etter parkering av bilen ved enden av vannet.
Herfra skulle vi padle Dokkvatnet, og ved endt padletur skulle vi bytte over til fjelltur, med overnatting på fjellstyrehytta Tortjønn-plassen. Jeg ville på løpetur, mannen villmarkstur og ungene får kastet masse stein i vannet.
Bilde-2_lowres
Jeg kjører fornøyd av gårde etter å ha lempet av mann og barn ved startpunktet sammen med en sur vind. Den får jeg i ryggen på løpeturen tilbake.
Det vil si motvind når vi legger av gårde med kanoen. Her må det padles hardt.
Vi kommer ikke veldig langt. Dagen er på hell, og yngstemann har egentlig ingen planer om å falle til ro i kanoen. Villmarka suser. Litt faretruende. Det blåser opp, og kanoen går omtrent ikke fremover.
Litt småkaldt er det også. På tide å slå leir for dagen? Vi finner en på en forblåst odde innimellom trærne.
– Hvor langt kom vi, spør jeg Helge.
– Tja, gode to kilometer kanskje?
Vi pakker ut av kanoen igjen, mens vi prøver å holde et øye med unger i vadere.
Bilde-5_lowres
Tilbake i kanoen kjenner vi plutselig hvor varmt det er blitt. Bade! Vi må jo nytte sjansen mens vi kan. Vi finner en øy, og innser at det er nok padling for i dag. Vannet er iskaldt, men bading må til, før teltet kan settes opp.
Den lille øya er perfekt for å utforskes, og vi bytter på å ta oss en padletur etter at ungene er i seng. Sommerkveldene er lange, så både løpetur, padletur og fisketur er innenfor rekkevidde.
Padlingen går bedre og bedre.
Ungene synes det er stas, i alle fall når de får litt å drive med underveis, som å kaste trebåter og småstein. Den neste dagen er det strålende vær, og vi nærmer oss slutten på padledelen.
Leirplassen legger vi på den andre siden av elvebredden av bilveien, og jeg får meg en ekstra løpetur tilbake for å hente bilen litt nærmere. Den går gjennom nydelig skogsterreng, med en perfekt sti som ender opp ved Grytsætra, en gammel støl i drift.
full-pakke-crop1280
– Se hvor langt ut jeg er nå, da! Barnevadere kommer godt med. Ved hvert eneste stopp skal Vetle ut for å se hvor langt han kan komme.
Det blir den store hobbyen. Kombinert med å kaste stein.
Kanoen er pakket sammen, og det er på tide å strekke på beina. Langsua strekker seg innover, og mot toppen av dagens utflukt får vi et overblikk over deler av nasjonalparken.
Vi oppsummerer turen med suksess, og planlegger allerede neste tur til området, som har mye mer å by på enn det vi rakk å utforske.
Kanotur med barn
TA GJERNE FLERE STOPP langs elvebredden der det går. Sjekk gjerne på forhånd at det lar seg gjøre.
UNNGÅ STRYK. Det sier seg selv. Sørg for å ha sjekket ut på forhånd at det er en barnevennlig tur, med en rolig elv eller flatt vann.
DE MINSTE BARNA KAN FORT BLI UTÅLMODIGE. Med bæresele eller meis er det mulighet for å gå langs bredden for å variere litt der det er mulig.
TA MED ET LANGT TAU, så kan ungene sitte i kanoen og lekepadle mens dere slår opp telt.
HA B-PLANEN klar om det skulle bli dårlig padlevær.
Langsua Nasjonalpark
Gausdal Vestfjell, også kjent som Huldreheimen, ble til Langsua nasjonalpark i 2011, men det er fortsatt et ukjent område for mange. Det burde det ikke være, for Langsua står ikke tilbake for mange andre områder. Du finner det mellom Valdres og Gudbrandsdalen, og det er spesielt godt egnet for barnefamilier, med korte distanser mellom hyttene.
Terrenget er familievennlig, småkupert og lettgått, samtidig som du får en smak av villmark. Det er ingen høye topper, men du finner likevel fjell med utsikt, som Skaget (1686 moh.) og Nordre Langsua (1553 moh.). I tillegg er det masse skog, både bjørkeskog og flott gammel barskog. Du finner mange stier og merkede ruter, og tar du utgangspunkt i DNT-hytta Liomseter er du inne på stinettverket som kan ta deg over til for eksempel Jotunheimen. Du finner også flere andre buer og hytter du kan låne til overnatting på inatur.no
Fiskekort? Se inatur.no
