På Oslo Klatresenter på Skullerud er det høyt under taket. Og barnerommet? Det er som å komme inn på et kunstmuseum, men med ett vesentlig unntak: Her er det lov til å ta på alt!
Klatretakene formet som tall, en babyfot. Litt bortenfor der igjen, er det en hvalross det skal forestille, tro?
Se på barna, hvordan de bare går rett på sak:
– Hei, sier Ylva (3) til et klatretak som ligner et babyhode.
– Mamma, se på meg, sier Tiril (4), som har kommet seg opp i slengtauet.
Storebrødrene er midt i veggen.
– Den der er vanskeligere, sier Vetle (5) til Sverre (7), som er på vei ned igjen etter å ha klatret ei rute med bare grønne tak.
– Kan jeg prøve den etterpå, spør sjuåringen.
På spørsmål om hva som er det aller beste med klatring, så vil voksne, lidenskapelige klatrere antakelig trekke fram utfoldelsen som klatringen innebærer: Mestringen, spenningen, gleden, frykten, dødsangsten, frustrasjonen, gleden, nysgjerrigheten, utforskingen – ja, for ikke å glemme meningsløsheten – som trolig også vil trenge seg fram.
Kanskje er det bra? Kanskje bør vi framholde klatring som en ganske meningsløs fritidssyssel?
Men nå skal jo dette foregå på barnas premisser, så la oss høre med dem hva de synes er det beste. Spørsmålet er tydeligvis dumt nok til at svaret er godt:
– Å klatre, så klart!
VERTIKALT: Sverre konsentrerer seg om de grønne takene. Foto: Line Hårklau
Klatrestigen år for år
Sikkerhet er avgjørende for at det skal bli gode klatreopplevelser for barna. Det er de voksnes ansvar at barna føler seg trygge i klatreveggen. Samtidig gir klatring rom for å lære konsekvensene av å falle og kjenne litt på egne grenser. Da er det bedre å begrense fallhøyden. Innendørs klatring for barn er lagt opp til klatring på lave vegger.
Basert på egne og andre foreldres erfaringer, har vi laget en aldersbasert klatrestige:
0-2 år: Klatring ligger naturlig i oss fra spedbarnsalder av.
Barnet vil etter hvert snu seg, rulle, krabbe og klatre seg opp på to ben og gå.
SNART OPPE: Tiril (4) på vei opp mot ringene. Foto: Line Hårklau
2-5 år: Barn er lekne av natur, og det kan være gøy å klatre, smyge, henge og balansere. Noen har mer enn nok med å utfolde seg i buldreveggen uten tau.
Noen vil være nysgjerrig på knuter og tau og av å ha et mål høyt oppe, å oppleve høyde eller overvinne høydeskrekk, og også kjenne på det å bli firt ned igjen. En-til-en-oppfølgingen fra en sikrende far/mor eller en annen voksen skal heller ikke undervurderes.
OPPEGÅENDE: Ylva vet hvordan det skal gjøres. Likevel er det godt å ha mamma Sandra Lappegard Wangberg i ryggen.
6-13 år: I skolealder kan barnet godt få prøve seg på tauklatring med topptau mens en voksen sikrer.
Det er viktig at den voksne behersker sikring godt nok. Det finnes mange ulykkestilfeller hvor foreldre har undervurdert dette.
De fleste klatresentre tilbyr kurs og opplæring. Det er gunstig å etablere kameratsjekkrutiner.
Norges Klatreforbund anbefaler å ikke la barn sikre før de er 13 år.
I begynnelsen bør en voksen stå rett ved for å se til at sikringsteknikken er trygg, og gripe inn om noe skulle skje.
Etter lang tid på klatring, kan barn få prøve seg på led-klatring, hvis foreldrene mener de er modne nok. Ruta bør være tett boltet, og nå stilles enda større krav til den som sikrer.
SAMLING I BÅNN: Man kan bli sliten, så det er fint å sette av litt tid til å være sosial også. Foto: LIne Hårklau
Hva trengs av utstyr for innendørs klatring?
Myke joggesko er helt fint å klatre med i begynnelsen, i tillegg til klær som er lette og gode å bevege seg i.
Hvis klatringen gir mersmak, vil barna ha glede av et par klatresko i normal skostørrelse. Til tauklatring trengs en klatresele.
Ved innendørssentre er dette stort sett mulig å leie både klatresko og sele i alle slags størrelser. En fordel ved å eie eget utstyr er at man får anledning til å bli bedre kjent med utstyret og hvordan det virker.
Ved bruk av klatresele anbefales kroppssele for de aller minste, for å fordele kreftene og sørge for at barnekroppen ikke får altfor hard belastning.
Selv om du vanligvis bør ha brattkort – og gjerne kommer langt med et klatrekurs – så er ikke det nødvendig for å klatre på for eksempel Oslo Klatresenter på Skullerud.
TA I ET TAK: Vetle har skjønt at gode fottak er vel så viktig som å ha noe å henge fingrene i. Foto: Line Hårklau
Hva er en kameratsjekk?
Visste du at en fjerdedel av alle registrerte klatreulykker kunne vært unngått, hvis man hadde utført kameratsjekken riktig?
En kameratsjekk betyr at klatrer og sikrer sjekker hverandres utstyr før klatreren begynner å klatre:
Selen skal ikke skli nedover, og ingen løkker skal være vridd. På enkelte klatreseler skal strammestroppene tilbakeføres for å sikre at de ikke kan skli opp.
Kameratsjekk utføres før klatring og ved hvert taubytte. Sjekk at tauet er tredd riktig inn i selen, at knuten er riktig knytt og at enden av tauet er så lang at du kan holde den med begge hender.
Sjekk at klatrer og sikrer er knytt inn i samme tau. Sjekk at tauet er tredd riktig gjennom taubremsen og at skrukarabiner som fester taubremsen til selen er riktig festet og skrudd igjen. Sist, og like viktig er at tauenden er sikret ved å slå en åttetallsknop som er omtrent i bakkehøyde når både klatrer og sikrer står på bakken.
Barn under 13 år skal som tidligere nevnt slippe å ha ansvar for selvsjekk. Be halleier om opplæring i selvsikring dersom dere ikke allerede har fått det. Om det ikke er noen andre klatrere i nærheten, kan du spørre klatrevakten om en kameratsjekk.
Klatring på autobelay
Autobelay er en selvsikringsmaskin, som dukker opp i stadig flere innendørshaller. Systemet er basert på magnetisme i stedet for friksjon.
Noen vil mene at autobelay strider mot klatringens natur og bør forbys. Andre omfavner denne typen utstyr og bruker det som en effektiv måte å klatre på, uten at du må ha en klatrepartner i andre enden.
Autobelay fungerer slik at karabineren festes inn i selens sentralløkke. Selve sikkerhetslinen, eller tauet, er kveilet rundt et spolehjul med magneter. Bremsemekanismen i trommelen sørger for å gi slakk og jevnt fall. Mange barn foretrekker å klatre med autobelay fordi det kjennes effektivt og at klatringen i større grad er selvstyrt.
Ved tauklatring kan sikrer stoppe nedfiringen, mens med autobelay stopper ikke nedfiringen før klatreren når bakken.
Sannsynligheten for mekanisk svikt med autobelay anses som lav. Likevel har det skjedd ulykker med autobelay. Også med erfarne klatrere som har glemt å klippe seg inn.
Derfor er det like viktig å følgle sikkerhetsprinsippene her som ellers. Å klatre med autobelay forutsetter ikke brattkort. En kort instruksjon om hvordan det brukes gis på klatresentre som har autobelay.
HVALROSS: Et riktig godt tak. Foto: Line Hårklau
Åtte tegn på at du er en trygg sikrer i klatreveggen
1. Du har blikket på klatreren. En sikrer som ser en annen vei når klatrer faller på led, kan bli overrumplet av rykket i bremsen, og miste kontrollen over bremsegrepet.
2. Du håndterer bremsen kontrollert. Bremsgrep og låserefleks er drillet inn, og du tar inn og gir ut tau raskt og presist uten å trenge å se ned på hendene dine. Ved fall reagerer du automatisk med å ta låsegrep, og du holder det selv om du skulle bli rykket opp i været eller snuble forover.
3. Du er forberedt på et fall når som helst. En fot som glipper, et tak som brekker, en klatrer som kommer ut av balanse – plutselig kommer fallet når du minst venter det. Sikrere som er bevisste på dette vil klare å reagere raskere og riktigere, og beholde kontrollen.
LETT Å LIKE: Ingen tvil om at Ylva trives i klatreveggen! Foto: Line Hårklau
4. Du gjør egne situasjonsvurderinger. Rutinerte og gode sikrere vurderer fortløpende om eventuelle tiltak eller justeringer er nødvendig. Trengs det spotting opp til første bolt? Ser klatrer ut til å være rett ved å falle? Hvor langt blir fallet – er det fare for bakkefall?
5. Du opplyser klatrer om faremomenter. Klatrer har ofte mer enn nok med seg selv og klatringen, og har ikke nødvendigvis fullt overblikk. En god sikrer gjør klatrer oppmerksom på viktige ting som tau bak foten eller feil/manglende innklipping.
6. Du har riktig mengde slakk. For mye slakk gjør fallene unødvendig lange, og kan føre til bakkefall. For lite kan gi harde fall eller gjøre at klatrer ikke får dratt opp tau for å klippe. Gode sikrere vil justere slik at mengden slakk hele tiden er passe.
7. Du står riktig plassert. Riktig posisjon på gulvet er å stå nær veggen i hvert fall fram til klatrer har klippet tredjebolten, og etter det ta et par skritt tilbake. Ved å stå litt til siden for fallsonen, unngår man at klatrer treffer tauet eller sikreren ved et fall i starten.
8. Du gir myke fall. Kontante, harde fall på led kan føre til forstuinger og til og med ankelbrudd. Med mindre det er fare for bakkefall, vil en rutinert sikrer gi dynamiske, myke landinger i tauet.
Disse punktene finner du også i boka Sikker klatring, forfattet av Geir Evensen (Fri Flyt 2019), gjengitt med tillatelse fra forlaget.
BLIR DET RETT NÅ? Vi kan ikke la alt ansvar hvile på klatresenteret. Vi må passe på selv, også. En liten sikkerhetsklarering må til. Foto: Line Hårklau
LES MER: 9 forslag til hyggelig stemning på Klatresenteret
