Moderne turisthytter

–  Det er faktisk bare Turistforeningen som får lov til å bygge i nasjonalparker. Å få lov til det er et privilegium. Da har en et stort ansvar for at det blir gjort på en skånsom og fornuftig måte, sier Bjørn Vike. 

Ofte er det estetiske årsaker til at folk reagerer på den nye byggestilen. Den gamle malen for DNT-hyttene var rektangulære og enkle. Folk som bor på Møsstrond i Telemark har sett tegningene av nye Mogen turisthytte, og i lokale medier sammelignet den med en veltet trailer. Grunneiere bekymrer seg for trafikkøkning og villrein. Men for byggmestrene Odd Eliassen og Bjørn Vike er det først og fremst de arkitektoniske, tekniske løsningene de reagerer på. Værforholdene varsles å bli både villere og våtere framover. 

– Det er en ny byggestil i fjellet. Jeg stiller spørsmål ved den nye retningen. Blir alle hytter signalhytter, blir det en boomerang. Det vil signalisere noe jeg har problemer med å identifisere meg med, det enkle friluftsliv, sier Vike.

– Det er krevende og tvilsomme tekniske løsninger, sier Eliassen.

«Det er faktisk bare Turistforeningen som får lov til å bygge i nasjonalparker. Å få lov til det er et privilegium.»

Fannaråkhytta i Jotunheimen er en av de mest populære turisthyttene i Norge. På grunn av for liten plass og for dårlige forhold for driverne, er det tegnet en nytt forslag til nye bygninger på platået på Fanaråken.  Bjørn Vike har sett tegningene til arkitektkontoret Snøhetta, og stiiler noen spørsmål.

– Jeg mener at det i for liten grad bygges med tanke på klimaendringer. Forslaget til Snøhetta for nye Fannaråken er jeg veldig skeptisk til. Det er en rekke løsninger som vil være ekstremt utsatt for naturpåvirkningene der oppe. Den gamle meteorologhytta plassert på toppen av den utsatte ryggen tok hensyn til forholdene der oppe. Den tålte de utsatte værforholdene. For ikke å snakke om å skulle bygge en slik hytte. Jeg restaurerte Fannaråken, og jeg vet litt om forholdene der. Med alle sine mindre vinduer og ingen takutstikk, det er jo egentlig naturstridig, mener han.

– Arkitekter inspireres ofte av naturlige formasjoner. Kan det ikke overføres til bygg på en god måte?   

 Odd Eliassen rister på hodet.

– Det fordyrer. På Gullhorgabu ble det mer jobb med skjeve vegger og skjeve tak hvor vi måtte måle hver enkelt sperre oppover. De store vinduene skal du få inn uten å knuse det, heist inn med helikopter. Det var en dagsjobb bare for å få laget ramma til vinduet. Tenk om det store vinduet knuser i en storm. Da har du et problem, sier han.

Bjørn trekker også fram hytta på Breidablik, en helmoderne DNT-hytte i Fitjadalen i Hardanger,

Breidablik-hytta ble åpnet sommeren 2019. 

– Jeg har sagt at om vi må skifte vindu her, så må vi demontere halve veggen. Det vil bli en svær operasjon. Det går an, selvfølgelig, men jeg mener at det tas for lite hensyn til at vi bor i et land som har mye nedbør, og som kommer til å få mer nedbør. Det bør arkitekter og Turistforeningen ta innover seg. Det burde være premisset, mener han.

De understreker at det er mindre ressurskrevende å vedlikeholde et bygg med fire vegger små vinduer og takrenner som går rett ned. 

– En rektangulær hytte trenger ikke være noe dårlig alternativ. Ål-hytta har overlevd gjennom flere tiår, med små, enkle vinduer som du i verste fall kan bære inn om det skulle bli nødvendig. Det er blitt bygget flere oppe på Eidsbugarden og de står bra de, ennå, sier han. 

«Tungestølen er spesielt fordi den forrige hytta ble revet ned av en orkan i 2011. Da blir været en reell trussel.»

– Det er krevende og tvilsomme tekniske løsninger, sier Eliassen.

I Veitastrond i Sogn, der Langedalen møter Austerdalen, er nye Tungestølen i ferd med å reises, i fantastiske omgivelser. Etter at romjulsorkanen Dagmar gjorde gamlehytta om til pinneved i 2011, hadde ikke driverne kapasitet og ressurser til å få bygget den opp igjen. Dermed ble opp til Luster Turlag.

I alt 66 internasjonale arkitektkontorer konkurrerte om å få tegnet nyhytta. Snøhetta vant.

Seniorarkitekt Anne Cecilie Haug legger ikke skjul på at det å få tegne hytte i slike omgivelser er attraktivt for dem.

– Tradisjonell arkitektur i fjellet har vært begrenset av fraktmetoder og materialenes tilgjengelighet og styrke. Dagens produktegenskaper og byggemetoder skaper nye muligheter vi synes det er spennende benytte oss av, sier hun.  

– Varsler om mer ekstremvær framover, er dette noe dere forholder annerledes til med fjellhytter? 

– Absolutt. Det var en grunn til at nye Tungestølen fikk en femkantform. Vi ser hva som skjer når vinden kommer ned fra dalbunnen og opp på tunga. Ved å lage en nese som stikker litt ut, bremses vinden. Vi tegner med klimaendringer og ekstremvær i tankene på alle prosjektene vi gjør. Tungestølen er spesielt fordi den forrige hytta ble revet ned av en orkan i 2011, da blir været en reell trussel, sier hun. 

Også nye Tungestølen har utløst kritikk for at den nyhyttene strider mot lokal byggeskikk.

– Lokal byggeskikk omfatter trebygg med saltak i en ganske beskjeden størrelse. Alle disse elementene er videreført på nye Tungestølen, sier Haug.  

Når det gjelder kvaliteten på materialer, mener Haug at slike forhold henger sammen med hvor bygningen plasseres. Også når det gjelder store vinduer.

– Kvaliteten på dagens glassflater er såpass god at det skal mye til for at vinduene blir knust. Hvis man bygger på utilgjengelige steder bør man være varsom med store formater, men ellers gir lyset og utsikten fra de store vinduene, en ekstra dimensjon av romopplevelsen som det er verdt å benytte seg av. Lys og luft er den eneste luksusen i hyttene på nye Tungestølen. Jeg håper at folk kan være åpne for et mangfold av hytter. I Norge har vi i dag fortsatt en overvekt av tradisjonelle hytter, det er mulig å gå en uke i fjellet og kun overnatte i laftede tømmerkoier hvis man ønsker det. For mange vil variasjonen av både natur og hytter bidra til en positiv opplevelse. For å drive friluftsliv trengs sunn natur, og interessen for å ta vare på jorda vår øker, mener Haug.

« Det har vært mye kav og stang ut.»

Vi trodde vi skulle gå en kveldstur inn til Tungestølen, men det er faktisk mulig å kjøre helt fram.

Beliggenheten er ikke noe annet enn råflott, for både oss førstegangsreisende og de som bor her.

Selv om geiter og sau ennå ikke er sluppet ut på beite ennå, er det spor av det pene arbeidet de har gjort med å holde busk og kratt nede.

Det er fullt mulig å gjenkjenne landskapet William C. Slingsby beskrev herfra, som «the finest ice scenery in Europe» .

For prosjektleder og turlagsleder Ole Schanke Eikum er hver tur spennende, nå som det skjer så mye fra gang til gang.

Lengden og styrken på takutstikkerne har vært en nøtt. Det har også vært noen runder om størrelse på tørkerom (helst så stort som mulig), bøttekott (var ikke med på den opprinnelige tegningen) og hvor varmtvannsberederne skulle være.

–  Snøhetta ville ha berederne i taket for å få mest mulig gulvplass. Men vi vil helst ha dem på gulvet. Det er mer praktisk med tanke på vedlikehold, mener Eikum.

Han er vant til å holde i store prosjekter som teknisk sjef i Statkraft. DNT-prosjektet, som ligger i 20-millionersklassen er en del ansvar å ha på fritiden, medgir han. 

– Det har vært mye kav og stang ut. For to år siden var det full stopp med grunneierne. Det har vært vanskelig med det økonomiske, å få sponsorater, forteller Eikum.  

Olav Thon ville ikke bidra. Han er visstnok ikke så begeistret for de moderne DNT-hyttene. 

Anne Mari Aamelfot Hjelle, som var pådriver for Tungestølen i DNT sentralt, døde tidligere i år etter kort tids sykeleie. 

– I januar fikk jeg beskjed fra Slottet om at Dronningen hadde takket ja til å komme på åpningen. VIP-gjesten var på plass, men jeg hadde ingen hytte å åpne, sier han.  

Det at Dronningen ville komme, ga fortgang i prosessen.

– På kort tid fikk vi på plass en finansieringsløsning sammen med Luster Sparebank og kommunen, slik at vi nådde fristen i februar for å kvalifisere til spillemidler. Tungestølen turisthytte består av flere hytter bygges i flere trinn, noe som gir fleksibilitet i realiseringen. Hyttetunet kan bygges trinnvis etter tilgangen på finansiering, forteller Eikum.

Når UTE er på besøk, ligger prosjektet 14 dager foran skjemaet. Det har vært lite snø i fjellet, til glede for entreprenørene.  

Vi spør Eikum hvordan han tror det kommer til å bli, for både naturomgivelsene og trafikken i Veitastrond.  

– Nei, det er vanskelig for oss å si ennå. Vi må bare ta det som det kommer. Ettersom det er vei helt inn, kan det komme busslaster med asiater som vil oppleve det bre-nære området, og kanskje gå en spasertur til Nyestølen. Brevandrere kan legge innover opp mot Jostedalsplatået. Her kan du kan gå på ski hele året. Unge og gamle kan drive med fjellklatring og elvepadling, legger han til.

Motstanden mot nybygget er ikke like sterk som det var. Enest litt på Facebook.

– Det roet seg litt etter grunnsteinnedleggingen i fjor, da Snøhetta presenterte konseptet på folkemøtet i bygda. De fortalte at de hadde tatt hensyn til naturen, det skapte litt ro. Det har vært litt diskusjoner om beitedyr og det forstår jeg godt. Vi vil gjerne ha minst mulig gjerder og sperringer, at det skal være mest mulig åpent. Vi får se. Vi må jobbe for finne gode løsninger i samarbeid med grunneierne, forteller Eikum.

Akkurat nå er han mest opptatt av hvor langt strømkabelen har kommet siden sist.

På byggemøtet tidligere på ettermiddagen handlet det mest om risikovurderinger, kostnadskontroll, om man bør grave dypere for å slippe mer isolering på vannrørene, om de bør kles med varmekabler. Han får øye på det svarte røret han har speidet etter.

– Der nede, ser du den, spør Eikum og peker mot elva.

Vi ser den nå. Men innen Dronningen kommer, vil den nok være ute av syne. 

Tilbake til de som reagerer på brudd mot lokal byggeskikk. Har kritikerne et poeng? Eller er det skepsis til det nye som ligger i bunn? 

Eliassen og Vike er tydelige på hva de mener.

– Det ville vært mye enklere å passe på hyttene og det ville krevd mindre vedlikehold om man holdt seg til lokale tradisjoner. Det er jeg overbevist om. På Island har de bygd veldig få hytter. Islandske turistforeningshytter ville neppe blitt godkjent her i Norge. I Alpene er det heller ikke så tett mellom hyttene som her, påpeker han, sier Eliassen. 

På Vestlandet er det tradisjonelt vanlig med liggende kledning, såkalt vestlandskledning.

– Nå er det mer fantasien som begrenser valgene. Jeg har jobbet mye med materialer som er spesiallaget og varierer i tykkelse og bredde. Det er noe med ideen at alt skal være hundre prosent malmfuru for tiden. Man kan argumentere med at det står i hundre år, men en eldre kar på sagbruket i Kaupanger kunne ikke fatte at de ville bruke malmfuru. Det er dyrt. Ser du på gamle løer i Sogn så brukte de gran. De står i 100 år og det er fordi det er luftig bak kledningen. Nå får vi en periode der alle skal ha malmfuru, store vinduer og det skal se ut som det glir inn i naturen. Når det gjelder argumentet om det å ta hensyn til naturen, så er det noe man må ta – når man for eksempel må sørge for at inngangspartiet ikke fokker seg til med snø. Men jeg er åpen for justeringer, naturligvis. Jeg mener for eksempel ikke at det absolutt må være smårutete vinduer, understreker Vike. 

– Er det noe som er bedre med de mer moderne hyttene? 

– Nå brukes det mer aluminium på vinduene utvendig. Det er bra fordi vinduene nå til dags har dårligere kvalitet enn før. Trevinduer er fryktelig vanskelig å vedlikeholde her på Vestlandet, så aluminiumsvinduer er fornuftig, sier han.

«lslandske turistforeningshytter ville neppe blitt godkjent her i Norge. I Alpene er det heller ikke så tett mellom hyttene som her.» 

Odd Eliassen var en pionér med å få sherpaer til Norge, etter Everest-ferden i 1985. De var gode steinarbeidere. Bjørn har også hentet arbeidskraft derfra. Han har kjent presset fra mødre som med store øyne vil sende sine barn til Norge for å jobbe.

De nepalske fjellarbeiderne ser hvordan det gjøres her og vil gjerne adoptere den vestlige luksusen. Dette er også noe som bringer fram nye tanker på vegne av hvordan det bygges i den norske fjellheimen.  

Det er en annen dimensjon som gjør seg gjeldene i høyfjellet også, som man ikke trenger å ta like mye hensyn til i lavlandet:  

– Et fjell som kommer stupbratt opp får helt andre vindkrefter, og de kreftene bestemmer snøen, sier Bjørn. 

Han husker godt da de skulle ta imot dragerne på Gullhorgabu, og han gjorde seg klar idet helikopteret kom. Han hadde med seg sønnen den dagen.

– Vi må stå der og ta imot sjøl. Du kan omtrent umulig sikre deg, det er bare rett ned. Piloten kan ikke se begge endene på en drager samtidig. I ettertid tenker jeg, for en galskap. Når det skal utføres noe for hånd i fjellet, så må det forstås. Det mener jeg vi tenker veldig lite på.  

Odd nikker.

– Til nye Skålabu hadde vi omtrent 400 hiv med helikopter. Det var 300.000 kilo. Det ble det en hytte av og det var hendene våre som gjorde jobben. Vi kan ikke basere oss på kranbiler eller helikopter for å bygge. Fannaråken har omtrent 30 dager med sikt for helikopter i året, sier han. 

Da Odd ble engasjert av Norad som byggmester ved Kilimanjaro på 1970-tallet, var det fordi de trengte en som kunne jobbe i tynn luft og bygge hytter langs Marangu-ruta. 

Masterplanen var 5000 besøkende. Eliassen var der senest for to år siden. Nå er det flere hundre tusen besøkende årlig og antall hytter er nesten doblet.

Mye av trafikken ellers er basert på telt og bærere som slår leir på faste plasser. Det er en helt annen industri.  

Da byggkameratene restaurerte Skålatårnet etter at taket der forsvant, lå de i telt hele sommeren. Det samme gjorde Bjørn da han bygde Skålabu.

– Jeg har jobbet for DNT og Bergen Turlag hver sommer siden 1982. Jeg er stolt av hyttene jeg har bygd, absolutt alle. Men det er grunn til å diskutere om dette er en riktig utvikling. Forlater vi det som er mål og intensjon for tilrettelegging for vandring i fjellet? Er det nok signalhytter? Jeg tenker det. Kanskje må vi dreie turopplevelsene mer mot telt, og ta i bruk fjellområder som er lite brukt. Fortsetter vi som nå, skal den ene signalhytta bli mer imponerende enn den forrige som ble bygd. Hva er det vi vender oss mot? Det er et politisk valg som jeg synes det er grunn til å diskutere, sier Vike. 

Snart starter en omfattende bygging av Fonnabu på Folgefonna. Når de to byggherrene bruker så mye tid og krefter på disse hyttene, tvinger spørsmålet seg fram: Er det arbeid de gjør med en bismak? 

Bjørn svarer:

– Det er jo blitt en livsstil. Jeg liker å bygge på ekstreme plasser, der hvor det nesten ikke er mulig. Skålabu gjorde vi ferdig på tre måneder. Det blir som en ekspedisjon. En kan ikke akkurat kalle det bismak. Vi gjør en jobb, det meste med den gir bare gleder. Men vi er tenkende byggmestere, og da må vi kunne stille spørsmål ved utviklingen. Dessuten utvikler vi gode vennskap. Odd og jeg snakker sammen på telefon en gang i uka. Det er jobbene og gleden av dette livet i fjellet som er grunnlaget for det vennskapet. Vi bygger for allmennheten og framtidas vandrere, det betyr mye for oss. Vi liker det, Odd og jeg, sier han.

DNT svarer: – Svært populære hytter

«Jeg er stolt av hyttene jeg har bygd, absolutt alle. Men det er grunn til å diskutere om dette er en riktig utvikling.»