Stiløping om vinteren

Stirsdag, som vi kaller det, har vi hele året. Det er kanskje lite som minner om løping når vi tråkker oss gjennom snøen og opp til en topp, men den barnslige gleden er stor når vi kan flakse nedover med løssnø til knærne.

Frister det? Ja, da må du lese videre for mine tips og erfaringer fra stien midt på vinteren.

Førstespor

Førstemann ut etter et snøfall får æren av å tråkke opp stien. Det er en slitsom affære. Du må lese terrenget, finne den beste linjen og brøyte deg gjennom snøen. Kanskje elgen eller et rådyr kan vise vei?

For er det noe du oppdager når snøen avslører alle spor, så er det at dyrene er overalt i skogen. De viser seg sjelden, men nå kan du tydelig se sporene fra haren som hoppet på kryss og tvers, elgen som fulgte stien for så å skjene over myra, rådyrfamilien som tok seg en rast ved et tre og skogsmusa som pilte inn i skogen. Søkte den tilflukt fra en hønsehauk, kanskje?

Der ute i dyrenes rike, omfavnet av mørket, med kun en hodelykt og apostlenes hester til rådighet, får du virkelig føle naturen på kroppen. For en ting er sikkert: du kommer ikke til å møte noen mennesker mens du kaver deg gjennom snøen.

Det er ingen andre som er dumme nok til å begi seg ut på en løpetur i en bekmørk, snødekt skog. Uttrykket «skogens ro» har sjeldent vært mer passende.

Single track

Smale preparerte stier uten røtter, stein og andre hindringer blir ofte kalt for «single track».  Slike stier er det lite av i norske skoger. Nå på vinteren kan vi derimot få en liten smakebit, for når nysnøen har lagt seg og tråkkes opp, da pakker nemlig snøen seg hard og visker bort hver eneste rot og stein så vi sitter igjen med en nordiske versjon av disse lettløpte stiene.

Hardpakkede og oppgåtte stier finner du som oftest nærme marka-grensa og tettbygde strøk. Her er det gjerne mange som går tur og tråkker opp stien, selv på vinteren.

Noen løpe-apper som Strava og Movescount har varmekart over stier, som viser hvilke stier som brukes mest og det er naturlig nok større sannsynlighet for at snøen på disse stiene er godt pakket nå på vinteren, selv om det ikke er en selvfølgelighet. 

Hvordan unngår du skiløpere?

Det er ganske mange stier som blir til skiløyper på vinterstid og jeg vil på ingen måte oppfordre til å løpe i preparerte langrennsspor (med mindre du liker sure miner).

For å finne stier som ikke er preppet for langrenn, kan du kryssjekke hvilke stier og skiløyper som overlapper hverandre ved å sjekke et vinterkart for langrenn opp mot et sommerkart med vandreruter.

Da ser du fort hvilke stier som har blitt til skiløyper og kan legge løpeturen til stier som unngår disse.

Spor i snøen

Jeg skal innrømme det: Når snøen laver ned og stien dekkes av et dypt lag pudder, da frister det ikke alltid å oppsøke skogen.

Det er kanskje bekmørkt og ekstra tungt, men når bena omkranses av fløyelsmyk nysnø og hvert steg jeg tar setter ferske spor i urørt snø, da føler jeg ikke bare naturen på kroppen. Jeg blir en del av naturen. Lik haren, elgen, rådyret og skogsmusa setter jeg mine spor. Akkurat da, for et lite øyeblikk føler jeg meg som dyrene i skogen – fri.

Utstyr du trenger til pudderløping

Å løpe i snø krever ikke veldig mye mer utstyr enn en vanlig løpetur på vinteren.

Terrengsko med grove knaster gir best grep. Piggsko er smart, for du ser ikke is som eventuelt ligger under snøen. Er det derimot mye snø, så går det fint å løpe uten pigg.

Gamasjer hindrer snøen å snike seg inn i skoene, og er en selvfølge. Ellers så er det bare å kle seg etter temperaturen.

Sikkerhet blir ekstra viktig på vinterstid. Jeg løper med sekk. I den har jeg ekstra hodelykt, enkeltmannspakke, førstehjelpsutstyr, ekstra ullgenser, votter, buff, lue og en dunjakke. Det burde holde hvis et uhell skulle oppstå.

I tillegg er det helt suverent å skifte ulltrøye og få på seg en dunjakke når du er ferdig med turen og venter på kollektivtransport tilbake til byen.