Det store utvalget kan oppleves litt forvirrende. En ski som er to meter lang, kommer gjerne med to-tre ulike spenn for ulike vekt-korridorer, og samme ski vil oppføre seg ulikt for en langrennsløper på 60 kilo og 90 kilo.
Vi har sortert langrennsskiene nedenfor i kategorier, som kan gjøre det enklere å forstå skienes egenskaper.
Fellesnevneren er at de passer aller best i preparerte langrennsløyper. De bærer ikke like godt gjennom løssnøen som bredere fjellski gjerne gjør.
Samtidig er det fullt mulig å tråkke egne spor eller å gli på skareføre når forholdene ligger til rette for det.
Hver vinter tilrettelegges det milevis med skispor. Om vi skal trekke fram en stor fordel med langrenn, så er at det at det at både ski og skispor kan benyttes igjen og igjen.
Det vi tradisjonelt kaller klassisk-ski blir like naturlig omtalt som smøreski.
For å få feste og glid påføres festemurning i en smøresone midt under skien ut fra snø- og temperaturforhold.
Generelt, så vil altfor stive ski være vanskelige å tråkke godt ned og få feste på, mens for myke ski vil «subbe» og gi dårligere glid.
Ski for klassisk langrenn bør normalt være normalt 20-25 centimeter lengre enn kroppshøyde, og stavene er normalt 30 centimeter kortere enn kroppshøyde. Men her vil også kroppsvekt, skiteknikk og ferdighetsnivå spille inn for en mest mulig presis ski.
Derfor kan lønne seg å sjekke ut faktiske kroppsmål før du handler, slik at du får en ski som er best mulig tilpasset deg og ditt nivå.
Den vesentligste fordelen med smøreski er at du får en ski som du kan justere etter hvordan ski og føreforhold er, med festevoks og glider.
Smørbare ski krever en del vedlikehold, og er en helt egen vitenskap. Men de de grunnleggende prinsippene for feste og glid mestrer de fleste ganske raskt. Noen vil til og med si at smøring og preppejobben er halve sjarmen med smøreski.
Da felleskiene, eller skin-ski, gjorde sitt inntog, ble de omfavnet av veldig mange nordmenn, og kanskje aller mest på mosjonist-nivå – som et alternativ til smøreski ved typisk klisterføre/nullføre.
Disse langrennsskiene leveres med en ferdigmontert mohair-fell i festesonen, eller en blandingsfell av mohair og nylon. Løsningen garanterer noe glid og noe feste.
Fortsatt er det slik at felleskiene har sine favorittfører på rundt null grader, pluss minus to-tre grader, når det kan være krevende smøreforhold.
Det lønner seg å være ærlig om både høyde, vekt, ambisjoner og ferdighetsnivå også om du skal anskaffe deg felleski, ettersom de er mer standardiserte fra produsenten, og vanskeligere å påvirke enn smøreski.
Det er ikke uvanlig å gå noen centimeter ned på lengde, sammenlignet med en typisk smøreski. Dette skyldes at felle-sonen er noe kortere enn smørelomma. Men her er også kroppsvekt med og avgjør.
Fordelen med felleski er at du slippe påføring og fjerning av festevoks til enhver tid. Ulempen er at du har mindre justeringsmuligheter ut fra temperatur og føreforhold.
Når det er veldig kaldt, vil de sannsynligvis kunne oppleves noe trå og trege. Å kombinere disse skiene med flyttbare bindinger vil gi litt større handlingsrom.
Det er verdt å nevne at felleski, rubbski og smørefrie ski bare er «feste-smørefrie». De krever fortsatt gliding og vedlikehold/rens for å opprettholde god glid og vare lengst mulig.
Fellene kan skiftes ut, og de fleste sportsbutikker som fører langrennsski kan gjøre det for deg. Her er noen av felleskinyhetene for sesongen 2020/2021.
Rubb- eller zeroski er i utgangspunktet en spesialski ment for fallende, fuktig eller våt nysnø. For slike forhold kan det være veldig krevende å treffe godt med smurningen.
Rubbski, eller zeroski kommer med et spesialbelegg i smøresonen. Dette belegget har en grov struktur som børstes opp og justeres etter dagens føre.
Zero-ski er som smørefrie å regne, siden man ikke bruker skismøring i festesonen.
Aller best fungerer denne typen ski når det er nullføre eller en til tre plussgrader, altså den typen føre man typisk vurderer klister på smøreski.
Når du hører snakk om rubben, så handler det om fiberhårene i sålen som børstes fram med sandpapir: Grovt for mer friksjon og med våt snø og finere struktur når det er våt snø.
Det går an å rubbe smøreski også, ved å bruke sandpapir i smøresonen for å hente fram struktur i fibrene i sålen.
Rubbski- eller zeroski er lite allsidige ski i den forstand at det er laget for et veldig snevert bruksområde. Skin-skiene overtok også mye av markedet til denne typen ski.
Men de er, ifølge de som har et slikt par, optimale på det føret de er som skapt for, for eksempel når tradisjonelle klassiskski kladder – altså at det fester seg snø under skiene, eller motsatt: Når du sliter med gjentatte glipptak og manglende feste. Rubbski omtales også som en nullføreski.
Å gå på blanke ski er muligens for de spesielt interesserte, men kanskje måtte det før eller siden komme rendyrkete stakeski også?
Da de sterkeste langløperne, med Jørgen og Anders Aukland i spissen, begynte å stake hele Vasaloppet, fulgte verdenscupløperne etter, og skiprodusentene med dem.
Spesialiserte stakeski har et litt annet spenn som er jevnere fordelt i hele skien, sammenlignet med typiske klassiskski.
Madshus og Fischer har litt ulik tilnærming på konstruksjonen til sine stakeski. Fischer sine stakeski er konstruert mykere enn en typisk klassisk-ski, men har et hardt og markant sluttspenn.
Madshus har basert seg på Redline-skiene sine, men de har gitt stakeskia en mer avstivet og lavere tupp, samt et jevnere spenn som skal gi mer kraft mot underlaget.
Kantene og konstruksjonen på stakeski er ment for å stå i et spor og gå rett fram. Det vil ikke funke optimalt å skøyte med stakeski, du vil ikke få like bra respons og den vil føles mer «død».
Ski med skjellmønster omtales i samme ordelag som smørefrie ski. Mange barn og voksne nybegynnere får sine aller første langrennsski med denne typen såle.
Det går aldri veldig fort bortover og nedover med skjellski, og noen vil si at det derfor er enklere å få kontroll over dem, sammenlignet med ski som potensielt både kan kladde, lugge eller framstå som notorisk bakglatte.
Hvorvidt smørefrie langrennsski gir eller frarøver skigleden, derom strides de lærde.
Du er ikke garantert godt feste med denne typen ski, for eksempel når det er isete spor. Men også innen smørefrie ski pågår utvikling, og de kan være et rimelig og kurant alternativ for en og annen skitur for den som er helt uinteressert i alt som har med skismurning å gjøre.
Det er på sin plass å nevne at UTEs fjellskitester, erfarte at smørefrie turski har et ufortjent dårlig rykte under testing av disse.
Skøyting, eller fristil/friteknikk er en egen stilart i langrenn. Hvis du bare vil skøyte på ski, så kan det være en fordel å investere i rendyrkete skøyteski, med tilhørende staver og sko.
Skøyteski kjennetegnes ved at de er noen centimeter kortere og stivere enn klassisk-ski, normalt 10-15 centimeter lengre enn kroppslengde, avhengig av kroppsvekt og teknikk.
Er du nybegynner, vil du ha mest glede av en ikke altfor stiv ski, men heller velge en litt mykere og fleksibel modell. Jo bedre teknikk, jo stivere ski kan du velge, blir det ofte sagt.
Skøyteskiene har spenn gjennom hele skien, som gir respons når du skyver fra. Denne typen ski behandles med glider over hele sålen.
Skøytestavene er noe lengre enn klassisk-staver. Normal standard-lengde er omtrent 12 centimeter kortere enn kroppshøyde.
Nå synes du kanskje at skisjargongen begynner å bli i overkant spesialisert, men kaldski-begrepet henger sammen med skitypene ovenfor. Først og fremst handler det om strukturen som skisålen er behandlet med, samt kammerhøyde på skien.
Kammerhøyden er avstanden fra høyeste punkt på skien og ned i snøen. Spennet på skiene gir en lomme, eller et kammer, når du står med fordelt vekt på begge skiene.
Kammerhøyden måles for å avdekke sonen som ikke er i kontakt med snøen når man står med full vekt, og verdien på disse er med på finjustere individuelt tilpassete ski.
Kaldski har lav kammerhøyde for å få god kontakt med snøflaten, og omtales som de mykeste skiene. Soft ski er også et begrep du kan møte på i nettbutikken.
Slipen er tilpasset langrenn når snøen er tørr og det er minusgrader i lufta.
Ski for varmt føre er ment for langrennsturer når det er plussgrader i lufta, når snøen er bløtere, mer grovkornet og det er naturlig å bruke klistersmurning for å få feste.
Ski for varmt føre er behandlet med en grovere, manuell struktur i slipen. Det bidrar til at fuktigheten i snøen dreneres bedre gjennom sålens glidflate, og dermed glir skiene bedre.
Klisterski har høyere kammerhøyde-verdier, som bidrar til mindre kontaktflate med våt snø, typisk sugeføre og mer rom for klister, som har tykkere konsistens enn festevoks.
Typisk for klisterski er at de spriker også litt i tupp og ende, slik at man får mindre kontaktflate med den grovkornete snøen.
Dette er en blanding av kaldski og varmski, en medium stiv ski, som ikke er spesialisert i noen retning.
Er du ute etter en ski med et bredt bruksområde, så vil du finne ski i dette segmentet.
Var denne saken nyttig eller du har flere spørsmål om langrenn? Send oss en e-post!
Grundige tester Topptur og randonee Fjellturer Lag mat på tur |
Om utemagasinet.noUtemagasinet.no er en komplett kilde til informasjon om friluftsliv. Gjennom nyheter, temaartikler og intervjuer med interessante friluftsprofiler får du inspirasjon og kunnskap til dine egen turplanlegging. Med aktuelle tester og oppdatert utstyrsstoff hjelper vi deg til å gjøre gode og miljøvennlige valg. |
KontaktFri Flyt AS kundeservice@friflyt.no Vi svarer raskt på epost. NYHETSBREV Meld deg på nyhetsbrevet ANNONSERE Effektiv og rimelig markedsføring |
