Stakepionéren Anders Aukland

Bare sånn at det ikke skal være noen tvil: Anders er han eldste av de tre Aukland-brødrene. Anders er han som kom på landslaget og som var med på å ta stafettgull under OL i Salt Lake City i 2002 – og som for lengst har fått hederlig omtale for god diagonalstil i norsk, skihistorisk litteratur. Da Anders vant det legendariske Vasaloppet i 2004, var han den første nordmannen til å gjøre det etter Ole Ellefsæter (1971). 

Men det var egentlig først etter at han var ferdig på landslaget, at Anders Aukland begynte å prege norsk langrenn. Både som den første til å etablere private langrennslag og ved å gå fullt inn for langløp. Og med det som blir omtalt som en stakerevolusjonen i klassisk langrenn.  

– Hva er Aukland-metoden er? 

Han flirer.  

– Vi måtte gi det et navn, da. Det er mange som står på samme startstrek på Vasaloppet, en stor gruppe mennesker som synes det er fint å gå på ski. Fra oss, som har ambisjoner om å vinne, til de som bor i Sør-Sverige og har som mål om å gjennomføre Vasan én gang i livet. Det har blitt mange spørsmål om tips og råd, og derfor begynte jeg å dele treninga mi med andre, om hva jeg synes er viktig. Vi har kalt det Aukland-metoden.  

– Hva synes du er viktig?  

– Min filosofi er enkelt å trene på det du vil bli god på. De aller fleste som går på ski, sykler, driver litt med triatlon og er fysisk aktive ulikt vis. Poenget er at trening er veldig ferskvare. Du kan være godt voksen og miste litt motet, men så begynner du å trene systematisk og g ser at formen går det an å påvirke. De er de ivrige mosjonistene som vi har henvendt oss til, sier han.  

«Jeg tror at det som gjør at jeg har holdt på så lenge, er fordi vi var tidlig ute og i forkant.»

TRENING: Med skøyteski denne dagen. Foto: Anki Grøthe

Interessen for langrenn er stor, all fall så lenge vinteren er god..  

– ­Det å få en god følelse av å gjøre ett eller annet fysisk, slik tror jeg at det er for de aller fleste. 

– Hva er greia med langløp for din del? 

–  Det er jo det som er egentlig er langrenn. 

Han blir mykere i blikket nå.  

– Femmila har jo alltid vært den gjeveste distansen. Så har langrenn utviklet seg til å bli mer stadion-idrett. Vi trenger begge deler, men jeg har alltid likt de lange løpene. Gamle traseer fra A til B, sier han.

«Jeg tror at det som gjør at jeg har holdt på så lenge, er fordi vi var tidlig ute og i forkant. Vi så litt til utsiden av langrennsverden, mot kajakk og sykling.»

Da Anders og broren Jørgen etablerte privatlag og begynte å satse på langløp som italienske Marcialonga og svenske Vasaloppet, så var det etter inspirasjon fra sykkelsporten. 

Utviklingen med profflag i langrenn er noe av det han er mest stolt over at de har fått til.

 Og å bidra til at de store, klassiske langløpene har fått økt synlighet og oppmerksomhet. 

– Langrenn er viktig i Norge, det er så høyt nivå, så mye ressurser og vilje til å satse. Før var stegene kretslag og så landslaget, for de få som nådde opp. Da vi etablerte privatlag og jobbet for det, var det en kamp å vise at kaka er større og gi flere muligheten. Ikke for at det er så lønnsomt, men for villigheten til å satse. Nå kommer det opp løpere fra Team Telemark og mindre regionlag, det er kjempebra. Målet er at vi også ser flere gode internasjonale langrennsløpere. Jeg tror det er langt dit, men det trenger langrennssporten. Jeg tror at det som gjør at jeg har holdt på så lenge, er fordi vi var tidlig ute og i forkant. Vi så litt til utsiden av langrennsverdenen, mot kajakk og sykling.   

– Det hevdes stadig at langrenn holdes kunstig i live. Hva mener du? 

– Det er lett å si at langrenn er en døende sport fordi den er så dominert av nordmenn, svensker og russere. Norge dominerer veldig og det er ikke sunt for sporten. Den eneste løsningen på lang sikt, er å tenke mer som sykkelsporten, med flere profflag. I dag er langrenn er veldig nasjonspreget. Har du lag som inneholder utøvere fra forskjellige land, får flere muligheten til å prøve seg og til å kunne gjøre det bra. Jeg tror det er en lang vei dit, men på sikt kan det hende at vi må dit. Det er viktig å få med polakker, italienere og tyskere, også de yngre. På Hovedlandsrennet i 2020 var det 250 femten- og sekstenåringer. Det er så høyt nivå, så mange som vil satse, så mye ressurser og midler. Kommer du til Italia, så er det to-tre på tilsvarende nivå. For interessens skyld så tror jeg langrennssporten må slå langløp og World Cup sammen, ellers blir det veldig norsk, kjedelig og vanskelig å overleve. Se til London Marathon, du må klare å samle både eliten og massene, sier Aukland.   

GODE SPOR: Jeg går overalt, men jeg prøver å finne der hvor det er finest å gå, faste, fine forhold, sier Anders. Her fra stadion på Beitostølen. Foto: Anki Grøthe

 Løypenettet på Beitostølen har åpenbart klart å trekke til seg både langrennselite og bredde. Aukland-familien har hatt hytte i fjellbygda i Valdres siden 2006. Også Ole Einar Bjørndalen og Oddbjørn Hjelmeseth har hytte på Beitostølen. 

Men det er de ukjente skiløperne det er flest av. Barn som stavrer avgårde og voksne som ikke har det så travelt. En annen type langrenn enn den Anders refererer fra.  

– Jeg trives veldig godt her, vi har vært her masse. Det er enten Sjusjøen eller Beitostølen som gjelder når du er opptatt av langrenn. Sjusjøen har ikke samme nærheten til fjell, og det er viktig for meg. Jeg går overalt, men jeg prøver å finne der hvor det er finest å gå, faste, fine forhold. Her på Beitostølen liker jeg å gå oppe på fjellet, nedover mot Yddin, løypa der som ligger litt mer i le inni skauen. Intervallene går jeg gjerne på stadion. På langturer er halve gleden med å bare gå på ski og kunne tankene vandre fritt. Og så er det selvsagt veldig godt å komme inn igjen etterpå etter en slik tur. Turene på våren er veldig gøy, de gir en god følelse. Å skøyte på utsiden av vann og stake i sporet, slippe klister og granbar i skia. Det synes jeg er veldig fint, sier han.  

PROAKTIV: Anders sin rolle på Team Ragde er å være hjelpeløper, en spillende trener. Foto: Anki Grøthe

Det kanskje ikke alle vet, er at han også har prøv seg med langrennsski over Grønland. 

I 2018 gikk han for fartsrekord over innlandsisen, sammen med broren Jørgen, Eirik Bruland og Egil Nilsen, med racing-ski og ekstremt lett utstyr.

De fire karene måtte imidlertid bryte på grunn av uvær. Dermed står fremdeles rekorden til Robert Caspersen, Ivar Tollefsen og Trond Hilde, på seks dager, 22 timer og 20 minutter. 

For kroppen ble det nye erfaringer og overraskelser enn gjennom toppidretten.

På bloggen sin trakk Aukland blant annet fram tilstanden når kroppen begynner å forbrenne proteiner – spiser av seg selv for å holde trykket oppe – en tilstand idrettsutøvere vanligvis vil unngå fordi det er reduserende for prestasjonen.

Været spilte ikke helt på lag over grønlandsisen, det var en ganske annen type skitur. 

Men racing-skiene og de lette triac 3.0-stavene taklet strabasene også der. Han ville valgt det samme utstyret igjen – kanskje litt større trinser på stavene. 

Å gå med snø til langt oppover leggene var som å labbe i tung myr – med tidspress. 

 — Grønland var rå opplevelse. Vi gikk for rekord, da må man gå lett. Men vær og føre er helt avgjørende. Vi lå nok an til å gå mye fortere enn rekorden, men ble stoppet av snøstorm og 22 sekundmeter vind i to døgn. Vi lærte masse. Jeg var mer sulten, trøtt og kaldere enn noen gang, sier han. 

GRØNLAND 2018: Broder Jørgen og Anders i Isortoq på sydøst-Grønland, etter at de måtte avbryte rekordforsøket. De ble sittende værfast i 32 timer med storm underveis. – Men vi lærte masse. Foto: Privat

 Vi kommer heller ikke unna hans hittil lengste skitur.

Våren 2020 ble det ene løpet etter det andre hadde blitt avlyst på grunn av Covid-19. 

Anders hadde nettopp gått inn til en sjuendeplass i Vasan, som hjelpeløper for Petter Eliassen – som tok gull. Team Ragde-løperne var i storform, men de hadde ingenting å bruke den på.Hva skulle de gjøre? Vase rundt i skogen? Brenne inne med all toppformen? 

– Vi lagde omtrent 40 intern-konkurranser blant sponsorene våre på laget. Vi begynte å gå ganske lange, rå turer i Nordmarka. Det var skarpt føre. Det morsomme var at det fikk oppmerksomhet og mange ble inspirert. Så var det en dag at Hans Christer Holund lata som han gikk til bilen, men snudde og gikk en tur på nesten 200 kilometer. Det motiverte oss. Vi fant ut verdens lengste skitur var 510 kilometer og den ville vi prøve å ta. 

Anders ringte Joar og sa at vi må ut i morra. De fikk med seg to femtenåringer og «broder Jørgen» også, og dro opp til Gjerdingen i Nordmarka, hvor det fortsatt var ok snøforhold.   

– Vi kom litt seint i gang utpå ettermiddagen og gikk runde på runde som er ca. 12 kilometer. Vi hadde en base med bål, drikke og litt mat og et telt. Vi jaga ikke farten, vi skulle bare holde på lenge.  

De yngste ga seg på morgenkvisten og krøp inn i teltet, men seniorene fortsatte.  

– På ettermiddagen bad Oliver «pappa nå må dere bli ferdig, så vi kan dra hjem», sier Anders, og smiler. 

«Man lærer en god del om kroppen når du blir trøtt og sliten slik, det er veldig fascinerende. Hva det ga var en rå følelse.»

Etter 31 timer på skia noterte de 519 kilometer. Distansen tilsvarer litt lengre enn Oslo-Trondheim – langs E6 vel og merke. Eller 4 x 100 miles med «joggepinner». Aukland mener de kunne gått lenger.

– Det var mer å gå på, ja, og det var en veldig god følelse. Men vi var fornøyde. Problemet er at du får vondt i håndledd og fingre. 

– Hanskene, ble de slitt i filler?  

– Nei, det gjør ellers ingenting. Jeg har træler, så jeg får ikke noe vondt inni selve hendene. Men knokene og håndleddene fikk vi litt betennelser i. Og så var det dette med å passe på å spise.. 

– Hva gikk det i? 

– Mest godteri. Seigmenn, bamsemums, du må ha litt næring hele tida. To ganger i løpet av natta så var det å få i seg nudler, noe varmt. Pølser hadde vi, husker jeg. Man lærer en god del om kroppen når du blir trøtt og sliten slik, det er veldig fascinerende. Hva det ga var en rå følelse. Det ble svart om natta, du går der og det er mørkt. Etter hvert går månen ned og så kommer sola opp. Utpå formiddagen kom det etter hvert noen skiløpere som visste hva vi holdt på med. Jeg har ikke kjempelyst til å gjøre det igjen med det første, men det var en spesiell opplevelse. En god følelse, annerledes.

– Men det er ikke det vi trener for, vi trener for å vinne skirenn, skynder han seg å si. 

«Jeg ser jo at jeg med trening klarer å ligge tett opptil og nært det jeg var på mitt beste.»

STAKE-PIONÉR: I dag er staketeknikken hos de beste løperne en helt annen enn den var for ti år siden. Foto: Anki Grøthe

Staking har tradisjonelt vært den raskeste takten i klassisk langrenn, forbeholdt spurt, forbipasseringer og i flate partier. 

Det var ikke noen direkte innersving å bestemme seg for å stake hele distanser. For Aukland-gutta og da Team X-tra Personell startet det for 10 år siden. Skulle de prøve å gå hele Vasan på blanke ski? Droppe festesmurningen, rett og slett?

– I 2011-2012 begynte vi å legge om nesten all treningen vår til staking og trene mer sånn som kajakkpadlerne gjorde. Det var spennende. Inntil da trodde man at staking handlet mest om på styrke, men det handler jo like mye om O2-opptak, å stake til man nesten når makspuls, forklarer han.

Forskjellen på et world cup-renn og Vasaloppet er at det første varer i kanskje 40 minutter. Vasaloppet varer – for teten – i omtrent fire timer.

– Når du går såpass langt, så handler det mer om å gå økonomisk. Litt om i sykkelritt. Du må gå billig så langt du kan, og så må du trå til når det gjelder.

Broren Jørgen var den første som vant Vasan ved å stake hele veien. Siden den gang har staking blitt en forutsetning for å kjempe om teten i løp som Birken, Vasaloppet og Marcialonga.

Langrennsspråket forandret seg. De legendariske langløpene ble omdøpt til stakerenn.

Flere av eliteløperne ble nysgjerrige, og både sprinterne og allroundløperne i World Cup, som Martin Johnsrud Sundby og Petter Northugh jr. begynte å ta etter langløperne. 

Skiprodusentene utviklet optimaliserte stakeski og langrennsløperne staket seg til blods på hendene.

– FIS (det internasjonale skiforbundet red.anm) kom etter hvert med noen begrensninger på stavlengde, fordi vi gikk med lengre og lengre staver. 

– Hva var begrunnelsen?  

– Det var et forsøk på å stoppe stakinga for å beholde diagonalgang. Stavlengdene hadde ikke så mye å si egentlig, men så kom teknikksoner hvor man må gå i diagonal, så da blir det ut i fiskebein i bakkene. Hadde det ikke vært for dem, hadde vi sett staking i mange renn. Nå er staking en del av langrenn som alle er gode på. 

– Kanskje ikke absolutt alle? 

– Staking kan være slitsomt og tungt. Hemmeligheten er å bruke hele kroppen og ikke bare dra med armene. Det handler om å få brukt hele kroppstyngden. Litt som når en kajakkpadler tar et åretak med en kajakk. Du bruker hele kroppen, armer, mage, rygg og også beina, fordi du spenner imot, løfter kroppen og ned imot et fall. Du står gjerne litt høyere. Du må ikke bli for dyp, men få krafta rett over kroppen og balansepunktet ditt. 

– Hva terper du du på nå? 

– Langrenn er utrolig teknisk. Det er vanskelig og mye handler om balanse. Det å være i en aggressiv posisjon og i fall framover. Når du blir sliten, er det fort å gjort å bli treg og dyp. Litt sånn ute av form. Så er det hele tiden å se på det de beste gjør, hva som skjer. Det som ser best ut teknisk, synes jeg, er det som går fortest. Hvordan Klæbo (Johannes red.anm.) løser taktomslag synes jeg er veldig fint å se på. Jeg synes utvikling er kjempegøy.  

«Jeg har innsett at jeg har vært bedre før, men jeg synes det er gøy. Jeg ser jo at jeg med trening klarer å ligge tett opptil og nært det jeg var på mitt beste.»

I 2020 trente Anders 600 timer, «nesten bare harde økter». 

Øystein «Pølsa» Pettersen har uttalt at han gleder seg til å legge opp og kan begynne å gå på ski igjen, fordi «staking er bare jobb». 

Aukland sier at han liker å stake. 

Han mener framgang og prestasjon handler mye om å finne ut hva man ønsker å bli best i, slik at trening ikke blir «noe som er pyton».

– Hvordan blir du om du ikke får trent? 

– Stressa og gretten, tror jeg. Når jeg gir meg med å konkurrere, så tror jeg at jeg fortsatt vil trene. Det er en del av trivselen og det som er meg. 

– Mye ute og aleine? 

– Ja, mange spør om det og sånn er det bare. Men jeg er mye «av» om sommeren. Sparer mentaliteten og fokuset opp mot skirenn. Det er det som gjør dette gøy, det å klare å toppe en form. Er du veldig skjerpa i juni, så klarer du ikke å holde det trøkket. Jeg tror det er viktig å ha en bryter. Går du med høye skuldre hele tida, trives du ikke med det du gjør.  

– Hva er av? 

– Av er andre ting med ungene. Før leste jeg mye, så film. Av er å ha det bra med de jeg trives godt med. Yngstesønnen min liker å kjøre på ski, sove i telt og være på tur, og er ikke interessert i langrenn, så da gjør jeg det med han. I morgen skal vi for eksempel i Raudalen og kjøre på ski.  

«Jeg er mye «av» om sommeren. Sparer mentaliteten og fokuset opp mot skirenn. Det er det som gjør dette gøy, det å klare å toppe en form.»

SKJÆRGÅRDEN I TØNSBERG: Her vokste Anders Aukland opp, og nå bor han også i Tønsberg. Foto: Privat

Toppturer og rando skulle han gjerne gjort mer av, det pleier å bli tid på vårparten.  

For fem år siden brakk han beinet på ski inne i Leirungsdalen i Jotunheimen.

– Jeg ramla da jeg kjørte i bløt nysnø, knakk ankelen på alle leddbånd. Jeg måtte bli henta ut. Da trodde jeg at jeg måtte legge opp. Jeg stod på rehab i et halvt år med bare pensjonister som hadde operert knær og hofter.

– Etter det har jeg løpt lite. Men så ble jeg i hvert fall inspirert til å stake og det ble gøy å tenke på at jeg skulle gå skirenn igjen. 

«Turene på våren er veldig gøy, de gir en god følelse. Å skøyte på utsiden av vann og stake i sporet, slippe klister og granbar i skia. Det synes jeg er veldig fint.»

VÅRSKITUR: Over Hardangervidda april 2019. Finse-Rjukan over tre dager, med barna Hampus (9) og Wilma (12). Utenom hytter, og alt medbrakt i pariserbrett. Foto: Privat

Apropos brekking, så var faktisk 12 år gamle Anders Aukland der da Oddvar Brå brakk staven, på tribunen ikke så langt fra mål.

Ikke at det var et avgjørende moment, men som en bekreftelser på at ski var en del av oppveksten i Tønsberg. Begge foreldrene er lærere.

Han har NM-gull i hundekjøring også, nordisk stil, og satset seriøst på det som 16-åring, før han valgte retning som tjueåring. 

– Drømmen var å bli best mulig på ski. Vi er tre brødre som drev med ski om vinteren og løping og friidrett om sommeren. Det var konkurranse hele tida fra vi var små og jeg likte det kjempegodt. Jeg elska å konkurrere og all trening ble lagt opp mot å prestere. Det var ski, ja, men vi blei også dratt rundt på masse fjellturer og padla kajakk i skjærgården i Tønsberg. Foreldrene våre konkurrerte ikke, men jeg har nok tatt med meg gleden i de langturene. Jeg er nok ekstra glad i den litt gammeldagse skiløpertanken med de ekstremt lange turene. Men man må skille det litt på det og konkurranse. Nå ligger det ekstreme mot det å prestere og trene for det, sier han.

BALANSEKUNST: Fra stadion på Beitostølen, ikke langt fra der Anders Aukland har hytte. Foto: Anki Grøthe

Visma Ski Classics 2021 er nettopp i gang, en serie med 12 ulike langløp i Europa, en cup som ikke er i regi av det internasjonale skiforbundet (FIS).

Her er det gule, grønne, blå og rosa trøyer, som i sykkelritt. 

I åpningsrennet La Diagonela 16. januar tok Team Ragde alle pallplassene, med seier til svenske Oskar Kardin, foran Anders Nygård og Petter Eliassen. 

Anders var med i brudd og tok den grønne trøya (sprint).  

«Kaldt og fint i Italia. Utrolig bra dag for Teamragde. Går greit selv om Covid. Profesjonelt arrangement. Ikke massene, dessverre. Bare elite», melder Anders Aukland fra Italia.  

Nå går ferden videre, med Toblach-Dobbiaco 23. januar og så er det Marcialonga 31. januar. 

Men det er Vasaloppet den 7. mars som er store målet. All trening legges opp mot å gå fortest mulig der.  

– Vasan er VM for alle som liker å gå langt på ski.  

– Har du aldri tenkt på å legge opp, en gang til? 

– Joda, jeg har det. Edgar Hauge, manager i Team Ragde, er superivrig. Da vi skulle skrive kontrakt, sa han i siste liten at «det er en ting: Du må være løper på laget». Jeg tenkte okey, det ble et valg jeg måtte ta. Rollen min er annerledes enn før, nå er jeg mer som en spillende trener. Men jeg må trene, ellers blir jeg blåst av i starten. Jeg har innsett at jeg har vært bedre før, men jeg synes det er gøy. Jeg ser jo at jeg med trening klarer å ligge tett opptil og nært det jeg var på mitt beste. Og da er vi vel inne på det du spurte om i stad, om Aukland-metoden.

– Ja? 

– Det handler egentlig om at hvis du i god form, så kan du mestre veldig mange ting, sier han.

PROFIL

Navn: Anders Aukland  

Alder: 48  

Bor: Tønsberg  

Sivilstatus: Kjæreste med Gina Korneliussen, tre barn, Oliver (15), Wilma (12) og Hampus (9) fra tidligere forhold 

Yrke/bakgrunn: Løper/trener for Team Ragde. Utdanning fra Norges Idrettshøgskole. Har blant annet vunnet seks verdenscuprenn i langrenn, og i sesongen 2001–2002 ble han nummer tre sammenlagt. Han er norsk mester i langrenn, friidrett, duathlon (løp+sykkel), hundekjøring, og i vintertriathlon (løp, sykkel, ski). I tillegg til NM-gull har han også vunnet nordisk mesterskap i hundekjøring. Aukland ble tildelt Egebergs Ærespris i 2001 for sine meritter i langrenn, friidrett og hundekjøring. Vant Marcialonga i 2008, samt verdenscupen i langløp FIS Marathon Cup. I 2010 vant han Birkebeinerrennet, og Ski Classics sammenlagt i 2012 og 2013. I La Diagonela 2021 var han med og lede Team Ragde inn til seier under det første rennet i Visma Ski Classics 2021. Fikk den grønne trøya.