I Norge har vi hatt relativt få dødsulykker innenfor den delen av norsk, naturbasert, reiselivsnæring som tilbyr turer med guide. De siste femten årene er det trolig snakk om tre omkomne. Det var en scooterulykke med dødelig utfall på Spitsbergen i 2001 og to dødsulykker i forbindelse med juvvandring, henholdsvis på Hovden, Setesdal i 2004 og i Vest Agder i 2006. I denne «statistikken» er turer, helt eller delvis, i regi av frivillige organisasjoner som kanskje også kan sies å levere «et reiselivsprodukt» utelatt. Jeg tenker her på to hendelser (mann, Jølster, skred, vinteren 2003/04 og mann, Molladalen, steinsprang, 2010). Også dødsfallet på Kirketaket, Romsdalen, vinteren 2008/09, hvor en mann omkom ved fall etter knekt toppskavl, i forbindelse med festivalen «Romsdalsvinter», er her definert utenfor kategorien «reiselivsprodukt». Sistnevnte for øvrig del av et turfølge med en norsk guide sertifisert etter internasjonale standarder innenfor UIAGM/IVBV/IFMGA.
«I Norge har vi hatt relativt få dødsulykker innenfor den delen av norsk, naturbasert reiselivsnæring som tilbyr turer med guide.»
Det finnes gode argumenter for kontroll og sertifisering. Gjestenes sikkerhet er ett av dem. Men med så lave ulykkestall er det forståelig at myndighetene ikke ønsker å iverksette ressurskrevende kontroll- og sertifiseringsordninger. Dette kan også tolkes å være i tråd med ønsket om «et bedriftsvennlig tilsynsvesen», uttrykt av direktøren for NHO reiseliv, Kristin Krohn Devold, under fjorårets Adventure Conferense i Sogndal. Små og store reiselivsbedrifter har allerede en rekke ordninger de må innrette seg etter. Når det gjelder sikkerhet må f.eks. alle som tilbyr forbrukstjenester i Norge forholde seg til Produktkontrolloven, med internkontrollforskriften som pålegger bedriften å iverksette nødvendige helse-, miljø- og sikkerhetstiltak.
De «lave» ulykkestallene bekrefter at reiselivsnæringen allerede har bransjenormer som langt på vei håndterer sikkerheten på en tilfredsstillende måte. Når da kravet om kontroll og sertifisering koples til hendelser og «statistikk» uten relevans, er det grunn til å stille spørsmål ved aktørenes agenda. Har sikkerhet blitt en fanesak som er takknemlig å fronte i media, mens aktørene egentlig er opptatt av andre faktorer som markedsandeler og dermed inntjening?
Det er også et tankekors når statistikk (2002) fra IFMGA (International Federation of Mountain Guide Associations) indikerte at det kan være farligere å kjøre på ski med guide enn uten. Statistikken vier at flere døde mens de kjørte på ski med guide enn på egen hånd. (Stewart-Patterson, 2004). Flere store ulykker der guider har tatt med sine klienter i døden ulike steder i verden peker i samme retning. Det bør også være til ettertanke for alle som er opptatt av utdanning, kvalifisering og sertifisering at studier viser at grupper som selv tror/tenker at de er «best kvalifisert» aksepterer høyere risiko som følge av at de vurderer sin ferdigheter til å være bedre enn de egentlig er. Spesielt sertifiseringsprogrammer som offentlig legger mye av sin ære og stolthet i å utdanne «de beste» bør problematisere dette overfor sine kandidater. «Supermannsyndromet», forstått som overdreven tro på egne ferdigheter, pekes på som en faktor når ulykker som involverer guider med grupper evalueres.
«Igjen er det relevant å spørre: Hvor stort er problemet? Hvem er cowboyene i markedet? Og hvem er kvalifisert til å guide?»
«Arena Lønnsomme Vinteropplevelser» oppfordres herved til å utdype følgende: Hvor stort er problemet? Hvem er cowboyene i markedet? Hvem er kvalifisert til å guide? Bør guidene kun være lokale? Hvem skal sertifisere guidene? Er det mulig å tilby reiselivsproduktet «bratt skikjøring» f.eks. i Lyngen med sikkerhetsgaranti? Tror reiselivsaktørene i Troms selv på at de kan tilby «absolutt sikkerhet» ved denne typen aktivitet?
Presidenten i Nortind – Norske Tindevegledere, Ola Einang, siteres i samme artikkel på at «I Norge er det ingen krav om godkjenning eller kvalifisering for å jobbe som guide». Og han forteller om: «[…] utenlandske guider som kommer til Norge som guider selv om de ikke har gode nok kvalifikasjoner». Igjen er det relevant å spørre: Hvor stort er problemet? Hvem er cowboyene i markedet? Og hvem er kvalifisert til å guide? Bør guidene være lokale, eller fungerer ordningen med universelle, internasjonale guider innenfor UIAGM/IVBV/IFMGA godt nok? Er det mulig å tilby reiselivsproduktet «bratt skikjøring» f.eks. i Lyngen med sikkerhetsgaranti hvis guiden er tilsluttet UIAGM/IVBV/IFMGA? Tror Norske Tindevegledere selv på at de kan tilby «absolutt sikkerhet» ved denne typen aktivitet?
Kronikk
André Horgen er førstelektor i friluftsfag ved Høgskolen i Telemark, Bø.
