– Kom hit, se her, se på den hagen da, Emelie løfter krykken og peker entusiastisk på den store skråningen ned mot Romsdalsfjorden. Her skal jeg ha gulrøtter, reddiker, blomkål, salat, og grønne bønner. Og der oppe, på oversiden av huset skal vi ha epletrær og moreller, bringebærbusker og jordbær, men de skal Kilian ha ansvar for, ler hun. Kilian rister litt lett på hodet og smiler.
– She has so many dreams, so many, but I think I will leave the gardening to Emelie, sier han mens han ler og viser meg hendene sine, så jeg skal skjønne at de ikke tilhører en gartner.
Vi står på tunet utenfor det lille gårdsbruket, ytterst på Hovdeneset, en liten utstikker i Romsdalsfjorden, dagens siste solstråler farger de snøkledde alpine fjellene i Innfjorden gyllenrøde, og i enden av fjorden ser vi lysene fra Åndalsnes speile seg i den blanke fjorden.
Det føles nesten overflødig å spørre: hvorfor flytte akkurat hit? Svaret gir seg på en måte selv.
Her kan du lese mer om løpsfenomenet Kilian Jornet Burgada: – Uendelige muligheter og her: Ensom fjellgeit
29 år gamle Emelie Tina Forsberg og kjæresten, 28 år gamle Kilian Jornet Burgada, har tross sin unge alder allerede rukket å oppnå legendestatus i ski og fjellverden, hvor de har vunnet nesten alt det som går an å vinne i trailrunning, skyrunning, og skimo (randonné). Emelie har vunnet EM, VM, verdenscupen og mange, mange andre eventer i løping, og i tillegg har hun de tre siste årene konkurrert i randonné, hvor hun tidligere denne sesongen fikk sin første verdenscupseier.
Kilian innehar en rekke fartsrekorder på bestigninger av høye fjell verden over. For mange er de to navnene bare synonymt med nesten umenneskelige prestasjoner. På merittlisten til Kilian står i tillegg til en imponerende rekke seire i konkurranser de siste 10 årene, bla Chamonix-Mount Blanc-Chamonix på 4 timer 57 minutter, Matterhorn opp og ned på 2 timer 52 minutter, Denali opp og ned på 11 timer 48 minutter osv. Disse, sammen med en rekke andre bestigninger er en del av Kilians eget pågående prosjekt Summits of my life, og skal kulminere med et rekordforsøk på Mount Everest høsten 2016.
IDYLL: Omkranset av alpine tinder, stikker Hovdeneset seg ut i Romsdalsfjorden som en liten grønn oase. Foto: Matti Bernitz Pedersen
Nå står de altså på et jorde i Romsdalen og snakker om å dyrke gulrøtter og grønne bønner.
– Du skjønner, jeg er ikke en særlig sosial person, til og med mindre sosial enn Emelie, svarer Kilian litt leende på vårt spørsmål. Så det å finne et sted som dette med slike fantastiske omgivelser, fjellene, landet, uten de overfylte rutene som du finner i Alpene – er rett og slett en drøm som er blitt virkelig.
For det er tydeligvis en liten drøm som har gått i oppfyllelse for dem begge. Det lille småbruket de har jaktet på lenge, med en fredfull beliggenhet, en stor hage, og umiddelbar nærhet til fjellene.
LES OGSÅ: Island på langs
LES OGSÅ: Guide til Rallarvegen
09.12.2015 skriver Emelie på sin blogg: Drømmer... om en liten gård. En stor hage. Et hjem der man kan tenke seg å leve et helt liv. Tenk så fantastisk! Inntil videre er det herlig å drømme om det! Tenk på alt jeg skal plante, hvordan ta hånd om gården på beste måte, tenk på all den fisken jeg skal fylle fryseren med, alle bærene jeg skal plukke for å ha C-vitaminer gjennom vinteren, hvordan gjøre huset så miljøvennlig som mulig; solcellepaneler, jordvarme? Jeg kunne tenke meg å bo i Skandinavia, antakeligvis Norge? Der det er masse fjell, godt klima for å dyrke marken (fillern at Tromsø ligger så langt nord!) og masse vill natur.
Drømmer er herlig!
« Drømmer... om en liten gård. En stor hage. Et hjem der man kan tenke seg å leve et helt liv. Tenk så fantastisk! »
- Tina Emelie Forsberg -
SYKKEL MED UTSIKT: Fra sykkelsetet i stua har Emelie panoramautsikt til fjellene som bare Kilian enn så lenge får opplevd på nært hold. Foto: Matti Bernitz Pedersen
For tiden humper Emelie rundt på krykker, og dagene går med til opptrening og hagestell. Under EM i Rando var Emelie uheldig å bli påkjørt av en annen løper, og med røket korsbånd i kneet var plutselig hennes beste randosesong over på verst tenkelige måte.
– Grunnen forsvant under meg da MR bildene viste at korsbåndet var røket. Hva innebar det? Hele mitt liv dreier seg om løping og ski, er karrieren min over? Det var så utrolig mange spørsmål, og ingen klare svar. Det er første gang jeg har vært alvorlig skadet, jeg var frustrert, skuffet, og trist, men samtidig jobbet jeg mentalt med alle mulige og umulige scenarioer. Jeg mener det er viktig å kjenne på håpløshet iblant, men bare for en kort periode, for så er det viktig å gripe det lille håpet som ligger der, muligheten for å komme tilbake til hverdagen og konkurransene.
Lyst til å bryne deg på motbakkeløp i sommer selv? Les denne: 11 motbakkeløp
På bloggen sin fortsetter hun: – Det er kanskje ikke slik jeg så for meg dette året, men det er viktig å tilpasse seg situasjonen man har havnet i, og gjøre sitt ytterste for at det skal bli bra. I will not give up. I will get back.
« Jeg mener det er viktig å kjenne på håpløshet iblant, men bare for en kort periode, for så er det viktig å gripe det lille håpet som ligger der »
- Tina Emelie Forsberg -
Sakte, sakte jobber Emelie seg tilbake, og setter seg bittesmå delmål underveis. Sykkelrulla står på verandaen, og hver dag setter Emelie seg på sykkelen for å trene opp kneet, og for å nyte de nye omgivelsene. Dessuten får hun god oversikt over tomta, og kan planlegge hvordan de skal utforme og opparbeide hagen. Nå har allerede Instagramkontoen Moon Valley Smallfarming flere tusen følgere, der Emelie gledelig deler av hagearbeidet, og mange av sine egne oppskrifter og erfaringer rundt kosthold og trening.
INSTAGRAMKONTO: Nå har allerede Instagramkontoen Moon Valley Smallfarming flere tusen følgere, der Emelie gledelig deler av hagearbeidet, og mange av sine egne oppskrifter og erfaringer rundt kosthold og trening.
EGNE RÅVARER: Det å få tilgang på naturlige råvarer har Emelie og Kilian fått muligheten til på sitt lille gårdsbruk i Romsdalen.
Hun har en enkel kostholdsfilosofi, som også har fått en del oppmerksomhet i konkurransemiljøet, nettopp på grunn av sin enkelhet: Jeg tror alt er bra for deg i små mengder og i så naturlig form som mulig. Jeg tar ingen kosttilskudd eller følger noen diett, forteller hun oss. Og nettopp det å få tilgang på naturlige råvarer får Emelie og Kilian nå muligheten til på sitt lille gårdsbruk i Romsdalen.
– Vi har lyst til å kjøpe oss en båt vi kan fiske fra, men vi har ikke peiling på verken båter eller fiske, ler Kilian og forteller historien fra USA der han og Emelie på en lang løpetur løp feil og ble nødt til å svømme over en sjø på returen.
– Vi er så dårlige svømmere, og Emelie måtte frakte mobiltelefonene og nøklene våre på hodet, i en turban laget av t-skjorten, sier han og begge ler i kor. Hvis jeg skal på fisketur, trenger jeg en av de oppblåsbare ringene som unger har.
« Nettopp det å få tilgang på naturlige råvarer får Emelie og Kilian nå muligheten til på sitt lille gårdsbruk i Romsdalen. »
– Vi har jo bodd flere år i Tromsø og Lyngen, og det har liksom blitt mitt hjem, forteller Emelie. Mens hun tok sin biologutdanning på Universitetet i Tromsø utforsket de to fjellene i Troms både sommer og vinter. Tromsø og Lyngen er helt fantastisk, men det er utrolig lange og mørke vintre, og alt for kaldt til å kunne dyrke noen egne grønnsaker og frukt. Vi har faktisk lenge vært på utkikk etter et sted her i Romsdalen, og hatt flere kontakter som har hjulpet oss med å finne dette stedet.
LES OGSÅ: Utstyrtips til sommeren
FORNØYDE: – Vi har faktisk lenge vært på utkikk etter et sted her i Romsdalen, og hatt flere kontakter som har hjulpet oss med å finne dette stedet. Foto: Matti Bernitz Pedersen.
«Løpe eller dø»
Kilian Jornet er brennaktuell med boka Løpe eller dø, der vi får innblikk i lidenskapen, lidelsene og filosofien bak de enorme idrettsprestasjonene hans. Boken har vært bestselger i flere land og gis ut på norsk av Fri Flyt AS.
Ola Hovdenak er en av dem som har sondert markedet, og han ser utelukkende positivt på at Kilian og Emelie nå har flyttet til Romsdalen, til tross for at en del av hans rekorder i Romsdalsfjella nok kommer til å ryke i den nærmeste fremtid.
– Nei, det er bare positivt, det kan være bra for rekrutteringa her, og det skaper nok litt blest rundt fjelløping og randokonkurranser, sier Ola.
Nettopp konkurranser er jo en veldig stor del av livet til superparet, året rundt. I Tromsø har de vært initiativtagere til flere konkurranser, både sommer og vinter, bla. Tromsø Sky Race som fra 2015 er en del av Skyrunner World Series.
– Dette stedet har stort potensiale for konkurranser, svarer Kilian på vårt spørsmål om de allerede tenker på å etablere liknende konkurranser i Romsdalsregionen. Det Ola har gjort for Romsdal Rando er en ypperlig start, og kanskje klarer vi å utvikle det og andre konsepter rundt i området. Det vil tiden vise, sier Kilian og smiler litt lurt.
Noen dager senere deler Kilian et innlegg med sine 250.000 følgere på Instagram, en meget spektakulær videosnutt der han har vært på en egen tur, opp nordryggen på Vengetind, ned østflanken, opp på Mjelvafjellet, ned østflanken, opp på Blånebba, ned østflanken.
– Jeg har bodd i Romsdalen i 4 år, og mangler fortsatt ett av disse fjellene. Med en så enorm rekkevidde og kapasitet kommer Kilian til å åpne nye turer, nye rygger, nye muligheter i regionen sier Ola Hovdenak. Det kommer til å bli mye oppmerksomhet for Romsdalen. Mye.
Her har du tips til noen fine toppturer i sommer: Kirkespiret ved Leirvassbu, Folkevandring over Romsdalseggen og denne: Bratt og luftig klyvetur
KILIANS INSTAGRAM: Noen dager senere deler Kilian et innlegg med sine 250.000 følgere på Instagram, en meget spektakulær videosnutt der han har vært på en egen tur, opp nordryggen på Vengetind, ned østflanken, opp på Mjelvafjellet, ned østflanken, opp på Blånebba, ned østflanken.
Emelie Forsberg vokste opp rett nord for Härnösand i det lille stedet Norastrøm langs Østersjøkysten. Hun ble tidlig opptatt av naturen, og 18 år gammel flyttet hun til Åre der hun jobbet som servitør, og tilbrakte masse tid i fjellet, stort sett på egenhånd. I 2011 jobbet hun på Turtagrø Hotel i Hurrungane, og det var kanskje her hennes interesse for stiløping virkelig våknet. Riktignok hadde hun tidligere også deltatt i noen løp, men på Turtagrø fikk hun beveget seg lett og fort i terreng som hun tidligere bare hadde ansett som klatreterreng.
« Det kommer til å bli mye oppmerksomhet for Romsdalen. Mye. »
- Ola Hovdenak -
I sin blogg skriver hun følgende den 13.10.2011: 3 av mine 24 vår/somre er tilbrakt i Jotunheimen. Der er fjellene høye og dalene brådype. Det er spisse fjellrygger og skamløse isbreer, endeløse stier og bratte bakker. Landskapet er karrig, men samtidig frodig og svært innbydende. Det ligger en fred over området. Det har alt jeg ønsker. Det var der jeg opplevde skikkelige bakker første gang, og det var der jeg skjønte at jeg elsket å bryne meg på dem. Jeg har hørt folk syns det er rart når jeg snakker om hvor mye jeg elsker å løpe oppover, men det får så være. Jeg vil opp, opp og se det som jeg ikke kan se når jeg har en bakke foran meg! Opp! Og det skal helst gå raskt. For når jeg først har kommet opp, så vil jeg som regel fortsette, videre, kanskje langs en smal rygg eller ned igjen med lette, trippende steg og en følelse av å fly avgårde.
SE OGSÅ: Slik padler du i vind
SE OGSÅ: Ta med barna på tur!
UÅTLMODIG PASIENT: Rastløsheten river litt i Emelie mens hun skynder seg så langsomt hun kan med å trene seg opp etter korsbåndskaden. Foto: Matti Bernitz Pedersen.
LES OGSÅ: Fabelaktige Emelie
Før jeg hadde fått testet det bratte terrenget i Jotnenes hjem, så hadde jeg løpt en del i de svenske fjellene. Gjennom myrområder, bjørkeskog, steinur og også enkelte oppoverbakker ... Denne introduksjonen til fjellet ga meg nok mer enn jeg trodde den gang. Det var så enkelt. Kanskje fordi jeg ikke hadde tatt innover meg at det skulle bli slitsomt. Jeg fikk aldri følelsen av virkelig å slite oppover bakken og virkelig sloss med fjellsidene. I dag, med ganske mange motbakker i ryggsekken, liker jeg bedre og bedre å slåss med fjellsidene. Gi dem noen kilevinker og få noen tilbake. Presse meg litt mer, tørre å bli trøtt og sliten. Kanskje handler det om hva som ligger i øyet til betrakteren og stille krav og sette grenser. Jeg lengter i hvert fall til den dagen når bakkene i Norge ikke lenger er bakker!
« Jeg har hørt folk syns det er rart når jeg snakker om hvor mye jeg elsker å løpe oppover, men det får så være. Jeg vil opp, opp og se det som jeg ikke kan se når jeg har en bakke foran meg! »
- Tina Emelie Forsberg -
I 2012 vant Emelie sitt første store event, Dolomittene Skyrace. Det var vanvittig!
– Det var kult å innse at det jeg hadde gjort alene i de svenske og norske fjellene var en stor sport i Alpene.
Bare fire år senere er hun fast inventar på det internasjonale Salomon-teamet, og er sterkt involvert i deres produktutvikling.
–Kanskje Romsdalen kan bli base for noe av denne utviklingen, det hadde vært fantastisk sier Emelie entusiastisk.
LØPERJENTA: Så lett, så høyt, så langt. Emelie er en løpingens evighetsmaskin. Foto: Matti Bernitz Pedersen
TOPPKONGEN: Kilian - slik vi er vandt med å se han - først. Foto: Matti Bernitz Pedersen
Et par dager etter at vi har besøkt Kilian og Emelie på Hovdeneset, er jeg på tur mot fjellet Kjøvskarstind i Isfjorden. Det blåser kraftig fra øst, underlaget er hardt og vindpakket, og jeg har problemer med å holde meg oppreist.
Langt, langt bak meg i sporet kommer en enslig langrennsløper i godt driv. Jeg fortsetter uten å tenke noe mer over det, men ikke mange minuttene seinere snur jeg meg igjen, og da har jeg plutselig en liten katalaner rett bak meg.
– Hola, hilser Kilian helt uanstrengt.
– Hvor er du på vei i dag, spør jeg.
– I was thinking Kjøvskarstind, down the back, over towards Eresfjord, and up the back of Kirketaket.
– Nice svarer jeg, nice. Tidligere i vinter brukte jeg tre dager på omtrent samme turen.
« I had to put some rocks in my pockets to stay on the mountain »
- Kilian Jornet Burgada -
– Se opp for de sterke vindene på ryggene, sier jeg litt unødvendig belærende, men samtidig litt bekymret for hva sterke vestlandsvinder kan gjøre med en 57 kilos katalaner.
– Yes, i know, it ́s really crazy svarer han.
– I had to put some rocks in my pockets to stay on the mountain, ler han og fortsetter forbi meg i et tempo som minner mer om en langrennssprint enn en topptur.
Jeg titter ned på skituppene mine og innser at hvis jeg snur her og kjører rett ned, så rekker jeg kanskje hjem før Kilian har gått hele turen sin og kommet seg hjem til Hovdeneset. Kanskje.
