Hvem er Stian med sekken?

– Det skulle ikke skje.

Det skjedde likevel, i hans lokale skianlegg i Eikedalen. 

Det er sju år siden nå, et fjernskred løsnet og tok to gode kamerater. Det hele var så uvirkelig.

Han skulle også vært der, men han måtte jobbe. Ulykken skjedde akkurat der hvor de pleide å bygge hopp og hadde brukt så uendelig mange timer.

Snowboard, det som hadde trumfet det meste annet her i livet siden han var 10-åring, foran fest, foran damer, selv brettkjøring ble meningsløst.

Den tragiske dødsulykken utløste så mange tanker og tomhet at det ikke var til å holde ut. Det var slitsomt å late som noe annet.

Stian kjøpte seg et telt, sekk og en sovepose og dro inn i Bergsdalen, et fjellområde mellom Bergen og Voss. Han måtte bare vekk fra alt og alle.

– Starten var så rar. Jeg har nesten ikke turt å innrømme det ennå, men jeg var så mye redd.

– Hva var du redd for?

– Jeg var redd for alt, for at teltet skulle bli vått. Det kunne utløse en slags panikkangst. Jeg var 27 år, hadde aldri sovet i telt før og var så uerfaren og ukomfortabel. I byen kan du feste, herje det hele vekk, men i et lite telt helt alene kan du ikke bare ignorere det. Her var det ingen sperre mellom følelser og tankene og meg, sier han.

Stian tok ingen bilder på den tiden. Han var mer inne i teltet enn utenfor, egentlig.

Men så skjedde det en vending.

– Jeg hadde vært våt og kald, men som ved et knips så klarnet himmelen opp. Solen varmet i fjeset og det var som et smil du ikke kan nekte. Jeg klarte ikke å holde tilbake. Øyeblikket tok meg. Det var en så intens rusfølelse som kom der. Da jeg kjente at det er dette som er planen min. Jeg vil leke og lete og finne flere slike øyeblikk, forteller han.

Som polarguide er jobben hans å vise og formidle natur, og store deler av året jobber han for Hurtigruten. 

– Det er jo turisme. Av og til må jeg strekke tålmodigheten min forferdelig. Når jeg innser at turister er der kun for å huke av det sjuende kontinentet på lista, da blir jeg lei meg. Hvem drar til Antarktis uten å sette pris på det? Det skumle er at turismen i Antarktis ligger an til å tredobles. Nå er vi enormt dyktige på å verne om dyrelivet og samarbeider godt med aktørene der nede. Men området tåler ikke altfor mye trøkk, da hopper jeg av. Erfarer jeg at vi påvirker naturen på en negativ måte, vil jeg ikke være med lenger.

– Har du allerede vurdert det, å hoppe av?

I byen kan du feste, herje det hele vekk, men i et lite telt helt alene kan du ikke bare ignorere det. Her var det ingen sperre mellom følelser og tankene og meg. 

– Nei, men det er hele tiden en avveining. Nå er kjærligheten min til dette så stor, og når jeg får inspirere og være en ambassadør for naturen, da blir jeg ekstremt engasjert. Vi på Hurtigruten snakker jo mye om plastikk i havet, om klimagassutslipp. Jeg tror at også det er et viktig steg, fordi det setter det hele i en kontekst der hvor naturen er så sårbar og fremmed for de fleste. Hurtigruten har gjort mange gode grep, og turismen foregår nå på et ganske lite område av Antarktis. Men det kan bli sprengt.

– Hvilken respons får du fra gjestene?

– De er veldig lydhøre. Jeg får tilbakemeldinger også lang tid i etterkant, gjerne et halvt år senere. Du Stian, husker du da vi stod på stranden der.. De vil minne meg på at de husker hva vi så og gjorde. At det betød noe for dem.

Antarktis og guidetilværelsen er ekstrem, selv for en polarguide. Tre måneder i strekk, mye folk, mye tett på, intenst med både mennesker og natur.

– Når jeg drar derfra, slås bryteren av og jeg gjør ingenting.

– Hva er ingenting?

– Å være på tur. 

Han smiler.

Rent teknisk sett har Stian aldri gått noe på langs eller på tvers. Turene har vært uten definerte mål og oppnåelse, mer en jakt på opplevelser. Det innebærer å være lenge ute om gangen, og å bo i teltet. Gjerne bruke fire timer på å tenke ferdig en tanke.

– Jeg har kjent veldig på ekspedisjonspresset. Jeg føler at det er forventet når du lever slik som meg. Hva har du gjort? Hva vil du? Men jeg skal ikke slå noens rekorder. Noen av de fineste toppene jeg har vært på, har ingen navn. For meg er friluftsliv mer en opplevelse enn å oppnå noe, sier han.

Stian med sekken (han har alltid blitt kalt det, etter en barne-tv-serie på 70-tallet) har noen sponsorer i ryggen, som sørger for telt, klær og utstyr. Det hjelper på husholdningsbudsjettet til en turboms. Han er etterspurt for produktplassering, men sier nei til det. Vil holde turene ekte og naturlig. Ved juletider fikk han en melding fra en følger, som gjenkjente han på en Ebay-reklame på Piccadilly Circus. En Subway-reklame der han drikker kaffe samtidig som han gjør backflip, ruller fortsatt på skjermen i USA og Canada.

– Hva vil du med bildene dine? 

– At folk skal tenke: Hvordan har han fått til det?

– Gjennom Instagram?

– Ja..

Han vrir på seg.

– Mange tror at bildene mine er juks. Jeg har et elsk-hat forhold til Instagram. men jeg vil jo at bildene skal bli sett. De er som babyene mine. Det er derfor jeg er så glad i å holde foredrag, for da får jeg fortalt om hva som ligger bak dem. Det fineste bildene mine kan gjøre, er å få folk til å smile, sier han.

Stedsnavn, emneknagger, slik unngår han med overlegg.

Folk blir nærmest irritert over at han er så tilbakeholden med å oppgi hvor bildet er fra.

Det hender at han får spørsmål om GPS-koordinater.

Mange synes det er arrogant at han iat han ikke vil dele akkurat hvor han har vært, men han synes ikke det er riktig heller, når han kanskje har brukt seks år på å finne akkurat det stedet, og når han vet hvordan turisttrafikk kan være ødeleggende for naturen.

– Det er prosessen som er gleden for meg og jeg vil at andre også skal ha den. Jeg håper ikke folk drar på tur for å ta bilder til Instagram. Jeg følger jo med, men synes at det er mye likt, mange tar bilde fra samme vinkel. Det er ikke bra når det ødelegger et sted. Alle trenger ikke å gå på Trolltunga, det er så mange andre fine steder.

– Tror du ikke også de som går der har hatt en prosess, utover bildet? At de har sett mer enn bildet de tok?

– Jeg vil jo gjerne tro det, men jeg er ikke helt sikker, sier han.

Når det er første gang Stian kommer til et sted, blir han så gira. Spinner rundt. Sover nesten ikke, vil se og gjøre alt, løper rundt, ler mye, leker. Finkjemmer stedet.

– Det er litt sånn sirkusstemning, jeg glemmer å knyte lissene, veldig lite proft. Jeg må til et sted fire-fem ganger, før jeg synes jeg får oversikten nok og synes jeg kjenner stedet. Jeg vil bli der til jeg er fornøyd.

– Har du et slikt sted nå?

– Nærøyfjorden er et slikt sted, jeg har vært der i seks år nå, litt på og av.

I vinter har han brukt mye tid der.

Dratt pulken opp, fotoutstyr, telt, mat, bøker og bodd der. Det er avslørende bakker. De er ikke for alle.

– Det er langt og tungt, så du må ha en grunnleggende peiling. Det er et vanvittig styr. Særlig i 30 minusgrader, midt på natten og når du er så ivrig at du løper rundt i bare stillongsen. I vinter har jeg vært så kald at jeg har kjent det helt inn til ryggmargen. Det tok meg en uke å bli varm igjen... Jeg er ingen frossenpinn, men nå må jeg si at jeg gleder meg til sommeren.

Jeg har kjent veldig på ekspedisjonspresset. Jeg føler at det er forventet når du lever slik som meg.

Han bruker gjerne tre måneder på å forflytte seg mot Nordland.

Han ble lamslått da han seilte inn i Hjørundfjorden.

Ti dager i Rago i høst, det var så sinnssykt fint at det nesten ble for mye.

Nylig kjøpte han seg en liten varebil, med seng. Loffen, heter den.

Å eie en bil åpnet opp mulighetene enormt.

– Jeg har fryktelig dårlig klimasamvittighet, mest på grunn av de lange flyreisene. Men jeg prøver taktfast å bli litt og litt flinkere. Jeg etterlater meg lite boss, jeg spiser mest havregryn og drytech og sporløs ferdsel er et viktig mål på tur. Jegvet ikke om jeg blir så flink at jeg klarer å kjøre bil på frityrolje, men det er inspirerende bare å vite at det går an. Jeg håper at jeg en dag kan ta en større sving, sier han.

– Er det noe i livet som er fast for deg?

– Nei, ingen leilighet, ingen adresse. Jeg har ubetinget snille foreldre som lar meg få bo på hytta på Ytre Gulen, hvor jeg får tørket teltet og redigert bilder. Jeg har prioritert vekk nesten alt annet for dette. Jeg tror det kanskje er bare to i hele verden som vet hvor mye som ligger bak det arbeidet han holder på med, sier han.

Han knytter hånda og ser på den, som om han har gjemt de to inni der.

– Mange sier at de skulle ønske at de kunne leve slik som meg. Det høres så forlokkende enkelt ut å bo og leve slik. Men det er jo et vanvittig styr, særlig når man vil så mye. Det er nok få i Norge som er så mye alene som meg. Det å klare å holde på et forhold er ikke så lett, for eksempel. Jeg er jo ekstrem i hodet, men dette har vært noe jeg har trengt å gjøre. Det er blitt en avhengighet, sier han.

Han vil gjerne forklare.

– Det er.. altså.. Jeg har stått alene på et fjell og sett solformørkelsen. Jeg har sett en knølhval inn i øynene, som svømmer langs kajakken med barnet sitt – vi gikk i ett. Jeg har vært så nær nordlyset at jeg kan ta på det. Jeg har åpnet teltet og blitt møtt av en pingvin som la hodet på skakke og kikket nysgjerrig mot meg. Jeg har hatt øyeblikk som de færreste får oppleve, og for det jeg er enormt takknemlig.

Hvem drar til Antarktis uten å sette pris på det?

Hver dag sier han det høyt: Takk.

Noen ganger er det til naturen, andre ganger til noen andre, kanskje kan de høre det, kanskje ikke. 

I vinter, da han gikk med pulk og strevde opp bakkene over Nærøyfjorden tenkte han at folk skulle visst hvor slitsomt det var og hvor mye energi han brukte på dette.

– Men så var det en annen side av meg som sa, hold kjeft. Her går jeg og er fri som fuglen. Det er så mye som er hardt i livet, folk står i dritt. Jeg gjør det helt frivillig i verdens vakreste natur. Jeg merker at slingringsmonnet mitt når det gjelder klaging fra andre på tur også er lavt.

– Ja?

- Om noen synes det er for tungt eller sliter med et gnagsår, for eksempel, kan jeg godt be folk om å stoppe og fikse det. En bakke kan være slitsom, så får man gå saktere, snu eller trene mer. Det går noen dager til vi snakkes igjen, og når vi gjør det, deler han om sin siste tur, en skikkelig «kosetur». Hvor godt det var nå, etter to ukers foredragsvirksomhet. Våren har kommet som et brak i fjellet, det var ti snøras i timen, forteller han, men nå er snøen i ferd med å stabilisere seg. Å kunne tørke posen ute i 15 varmegrader er ren luksus, å slippe å bekymre seg for forfrysninger lengre. Bildet fra turen har vi allerede sett på Instagram, han er splitter naken og tar en backflip over teltet.

– Jeg vil ikke gjøre turlivet til noe mer enn hva det er, men mest av alt er det en dyptpløyende turglede, en indre trang som er så ekte at det nesten blir for personlig, sier han.

Han liker å være akkurat passe værfast til at det ikke er noe stress.

Trenger teltet, kaffe, sjokolade, ei bok, gjerne polarhistorie, men biografien til Keith Richards var også bra.

Han tvinger aldri kameraet opp, men vil være der når det skjer.

Det kan fort bety at han spinner rundt i stillongsen midt på natta.

– Jeg anser meg fortsatt som nyforelsket i naturen. Det fine da er at man trenger ikke å gjøre så mye fancy. Best har jeg det når naturen tar regien og viser seg fra sin mest spektakulære side. Når jeg sitter midt i et gyllent øyeblikk, øyeblikk som er så fine at alt annet forsvinner og det ikke er et noe annet sted i hele verden jeg heller ville vært.

Han får mange forespørsler fra folk som vil være med han på tur, og det synes han er hyggelig.

Men han sier stort sett nei til det meste.

– Jeg synes jeg mister noe når jeg har med andre, mister litt av det å bare være. Det er lettere alene, da mister jeg egoet. Det er som en tilværelse som gjør meg mer våken, om du skjønner. Jeg vil prøve å ikke bare la det fly forbi, men la det få være en verdi, sier han.

Jeg vil ikke gjøre turlivet til noe mer enn hva det er, men mest av alt er det en dyptpløyende turglede, en indre trang som er så ekte at det nesten blir for personlig.

LES OGSÅ: Drømme-læreren – Liv Arnesen