Turguide til Store Smørstabbtind

Fra Krossbu følger du elva Leira på nordsiden. I fint vær, som du jo helst skal ha på topptur, har du Store Smørstabbtinden som blikkfang nesten hele veien. Når du kommer inn til Leirbreen, forsetter turen opp skråningen på siden av breen mot nordøst til Leirskaret, det laveste punktet i den vestre enden av platået som Leirvatnet ligger på.

Følg Leirvatnets sørside til utløpet. Her starter selve toppbestigningen. Du går opp til skaret mellom Store Smørstabbtind og Storbreatind (2018 moh.). Etter hvert kommer du opp til et markert platå på ca. 1880 meters høyde. Her er det lett å velge feil rute. Det finnes en lett vei opp, og mange vanskelige.

Å gå rett opp på midten av skråningen eller ut på venstrekanten er ikke å anbefale. Bruk tid på å finne stien som går oppover i steinura. Den begynner midt på skråningen og går på skrå oppover og ut mot høyrekanten.

Ute på høyrekanten blir det luftig, med god utsikt ned på Leirbreen. Men her ute finnes det store solide steinblokker å gå mellom, så det føles ganske trygt. Ryggen blir etter hvert smalere, så trå forsiktig.

Vel oppe ved toppvarden blir du belønnet, med en fantastisk utsikt – om været tillater. Det er fascinerende å betrakte fortsettelsen av den spisse ryggen med Kniven, Geita, Saksa og så viderebort til Storebjørn.

Toppeggen har overheng mot Storbreen, og dersom det fortsatt henger en snøskavl her, må du ikke gå ut på den, for den kan gi etter.

Ned igjen fra toppen følger du samme rute. Husk å bruke litt tid på å finne stien ute på hjørnet, slik at du unngår å rote deg inn blant de løse steinene midt i den bratte skråningen.

Plantenes erobring av landskapet etter istiden 

Etter istiden inntok plantene landskapet svært langsomt, og det kunne ta mange hundre år før det var gunstige vilkår for plantevekst. Det samme ser du i landskap nær breene i dag, og det er veldig tydelig under vandringen til Smørstabbtinden nær breen.

Jorda ved isbrekanten er rå og kald, men enkelte hardføre arter trosser de dårlige livsvilkårene og inntar det golde landskapet.

Planter som sprer seg med yngleknopper, eller frø som allerede har spirt, har størst mulighet for å slå seg ned i slike ugjestmilde områder. Rappgress og harerug er blant de første pionerplantene som kom inn i landskap som ble frigjort langs iskanten.

På grus og stein kommer først forskjellige lavarter. Etter mange år blir det dannet nok humus av lavrestene til at en får et tilstrekkelig næringsgrunnlag for mose. Med mose blir det dannet mer humus, og så kan blomsterplanter etter hvert slå rot i mosematten.

Musøre og krekling er pionerplantene i slike områder. Det er kort vekstsesong i områdene nær isbreen, og blomsterplantene som etablerer seg, må ha den egenskapen at de kan gjennomføre frøsetting i løpet av kort tid.