Toppturer i Jotunheimen

Hjemme blir sola større og større, og tilslutt helt vanvittig stor på yr.no sitt ellers så tilkneppede langtidsvarsel for fjellet. Det er nå eller aldri. Eller, i hvert fall, nå eller neste år. Bilen pakkes og blikket rettet mot nord. Vi skal inn i Jotunheimens bakgård, til Grotbreen, og 2000-meterne som omfavner den.

De har lange og flotte navn, men de fleste ser uforstående på oss når vi forteller hvor vi skal i helgen. De er Glittertinds (2460 moh) naboer, som stuer dem langt inn i skyggen av sin popularitet. Vi overnatter på en familiehytte ved Hindsæter og står opp så altfor tidlig lørdag morgen. Planene er store, og himmelen er helt, helt blå.

Vi kjører til Randsverk, og tar av på veien mot Glitterheim. Vi parkerer, og tar rett til høyre opp fjellsiden, istedenfor å følge veien inn mot Norges nest høyeste fjell. Ettersom politikkdiskusjonene så lett frakter oss oppover, står vi snart ved foten av fjell nummer en, Svartholshøe (2067 moh).

Ingen i følget er kjent for å være spesielt saktegående, og toppen er kjapt innen rekkevidde. Jeg begynner å føle et visst press mot pannen, og foreslår at morgenkaffen skal inntas på toppen.

– Vi tar det på neste topp, den er rett der borte.

Trøyene kommer av, barissesongen er så absolutt ikke avsluttet. Vi skal ned og opp noen hundre meter.

Toppbildet to for dagen på Trollsteinrundhøe (2170 moh) kan snart innkasseres.

– Ja, kanskje vi skulle tatt litt kaffe nå, spør jeg lett, og forsøker å skjule snevet av desperasjon i stemmen.

– Vi tar den på Dronningje!

Så bærer det videre da, med kaffedunken i pannebrasken og en utsikt som kan ta pusten fra en hver.

Vi er midt i Jotunheimen, høye topper og oppsprukne breer omringer oss. Vi er her helt alene, ikke et eneste spor av andre. På toppen av Dronningje (2189 moh) kommer kaffen frem, og livsnyteren har gode kår.

Over mot den fjerde toppen før lunsj, blir det luftigere. Vi sniker oss rundt en hammer, over den aller første snøen, og opp på Trollsteineggje (2300 moh). Herfra ser vi ned mot den snødekket breen, med nedsenkninger i sebramønster bortetter.

Vi ser oss ut en vei forbi sprekkene, og opp i skaret mellom Glittertind og Austre Glitteroksle.

En diger sprekk må forseres, nede i dypet er det fantastiske formasjoner. I det vi kommer til toppen av skaret, møter vi et rush av folk som har funnet veien til Glittertind i finværet.

– Så bra at folk kommer seg på tur!

– Og så bra at de holder seg her!

Enstemmig vedtatt. Alle er fornøyde, de som vil til Glittertind og de som vil romstere rundt Glittertind. På vei ned tar vi en rask svingom til Austre Glitteroksle (2260 moh).

En siste breetappe må til for å komme til dagens siste toppmål. Breen er ensformig, det er rom for filosofering. Det er en fin avveksling til kampestein og ur. 

Det er bare å følge tauet, det er bare en vei å gå. Det er plass til store tanker her, eller små. Grotbreahesten (2018 moh) er en stor steinhaug. Det er en viss enighet om at dette kanskje ikke er toppen vi prioriterer å komme tilbake til. Men vel verdt å krysse av på lista.

Tilbakemarsjen føles et par hakk mer endeløs enn da vi gikk inn halv åtte i morges. Nå, et halvt døgn senere, kommer toppene sigende inn i bena. I campen er ølen kald, tærne vifter fritt og vi ser døsig inn i flammene. Det er godt å være fjellfant. Men vi er ikke ferdige. Å nei du.

40 000 går over Besseggen hvert år. Vi skal teste Jostigen. Den går rett opp fra Gjende og opp på eggen.

Nedenfra er det ikke åpenbart at det er mulig. Det gjelder å finne nye inngangsporter til kjente turer. Hvis du vil gå uten kø så klart. Vi er de eneste opp stigen denne dagen.

Det er bratt og slitsomt, bena sier klart ifra at de var på lang nok tur i går. Jeg sakker etter de andre for å gå på do. Rett rundt neste hjørne kommer det plutselig en hel liten hær. Her er de, ja. Vi har nådd eggen.

Hæren klamrer seg til fast stein, vi går forbi. De er nok kanskje ikke klar over at de er med på en konkurranse, men det er de.

Jeg går forbi en spanjol med en engelske venn:

– Dette må da være det farligste stedet å gå i Jotunheimen?

Å, det er sikkert i overkant spydig, men jeg svarer kjekt:

– Nei, det er det ikke.

– Èn av de farligste da?!

– Nei.

Så bærer det videre da, med kaffedunken i pannebrasken og en utsikt som kan ta pusten fra en hver. Vi er midt i Jotunheimen, høye topper og oppsprukne breer omringer oss.

I bilen på vei til fjells ler vi av noen bekjente som gikk tom for bensin på autobahn.

På vei ned registrerer vi at bensinmåleren begynner å bikke mot rødt. Det står allikevel at vi fortsatt har mange mil igjen før den blir tom. Bilen skal fylles med jobbkortet, og vi trenger en Statoil.

Så er det i overkant lenge til neste stasjon, og milene raser plutselig på dashbordet, der står det null. Panikken bryter løs, armer veiver i lufta, og vi svinger av på Ringerike. Skal vi virkelig lide den parodiske skjebne. Gå tom for bensin. Også på denne turen, hvor vi har ledd så høyt og godt av de andre på autobahnen! 

Men, altså, vi roer ned, triller ned bakken for å spare bensin, og rekker å fylle på. Så er vi er høye på livet igjen, helt grevlingen spurter teatralsk ut foran bilen, kadunk, kadunk, vi kjører rett over den. Med både forhjulet og bakhjulet.

Den er stein død. Vi er lave på karma og har verdens dårligste samvittighet. Vi ringer og melder fra, og stemningen i bilen blir et par hakk mer høytidelig. Litt mer liv og død. For det er jo det det dreier seg om egentlig, er det ikke.

Livet, døden og fjellet, liksom.