Fjellskitur i Jotunheimen

Intet sted i verden tas flere meningsløse selfier enn på Norges høyeste punkt:

I bortimot samtlige av sommerens dager er Galdhøpiggen så innhyllet i tåke at du knapt ser din egen mobil. På våren derimot, steiker sola fra skyfri himmel over samme fjellmassiv. Uten at et skispor er å se.

Bjørnstjerne Bjørnson bomma med en måned: Han skulle valgt seg mai. Måneden da høytrykkene og helligdagene står i kø. Når liene er irrgrønne og skiføret gnistrende i høyden.

Selv har vi prikket ut vårt turmål fra aller øverste hylle: To ferske bygdefolk høye på friluftslivet, omgitt av seks nasjonalparker, nå vei til topps i den mest ikoniske av dem alle: Galdhøpiggmassivet er Jotunheimens høyeste fjellformasjon.

Toppet med Nord-Europas tetteste forekomst av isbreer. I mai måned en kritthvit autostrada buktende mellom fjellrygger skarpe nok til å flerre en asurblå himmel. Ingen over, ingen ved siden – i likhet med melkesjokoladen vi har i sekken.

 – Døkk valgte døkk rætte dagen, konstaterer Per Arne Vole i det to par med fjellski entrer skitrekket.

Bestyreren på Galdhøpiggen Sommerskisenter er oppvokst her i den absolutte Norgestoppen, og vet bedre enn noen hva vi har i vente: Seks isbreer, et 20-talls 2000-meterstopper, ikke et menneske å se.

Selv her i Jotunheimen, hvor randorevolusjonen har løftet vintersesongen til høysesong, legges forbløffende få skispor inn i det aller lettest tilgjengelige toppturområdet av dem alle:

Med bilen parkert 1848 meter over havet og skiheis videre til 2000 metersgrensa, står vi brått midt i vårskieventyret med hvilepuls. 

Ved min side er askeladd Mari Wedum nær målløs over frikortet til halve kongeriket:

– Håper jeg aldri blir heimblind!
– Heimblind?
– Du vet, slike som blir så vant til disse omgivelsene at de til slutt blir litt blinde for den storslåtte naturen de lever i til daglig. 

I så fall er vi i historisk selskap. Da pioneren Knud O. Vole i andre halvdel av 1870-tallet brøytet vei for fjellturismen i Jotunheimen ved å føre turister til topps på Galdhøpiggen over storslåtte Styggebrean, var det få som stusset over brenavnet: Høyfjellet var fortsatt ansett som en livsfarlig trussel mot liv og helse.  

– Håper aldri jeg kommer dit at dette blir normalt, at magien forsvinner, hoier Mari og suser inn i leikelandet. 

Hvor mange ganger har jeg krysset Styggebrean på vei til Galdhøpiggen? Seksti? Sytti? Tre sommere som brefører til Galdhøpiggen i ungdommen bragte meg ut av tellinga. Breturen er uansett en helt annen med ski på føttene under skyfri maihimmel. Langt sikrere også. Mens smeltende snøbroer fort forråder fjellvandrere sommerstid, er snølaget på nå i mai solid nok til å bære skienes lave marktrykk over breen. På skarpt føre er vi på et blunk er vi framme ved Perleporten.

– Heter den virkelig det?, undrer Mari og kikker ned i den bratte snørenna som later til å lede lukt til helvete. 

Vel, Porten er navnet. Og treffende er det: Et smalt og bratt band bestående av fast (og løst) fjell slipper oss ned på Storjuvbrean.

Dype fotspor ned den bratte snørenna røper at vi likevel ikke er alene om å ha funnet fram til en Jotunheimens glemte åre av hvitt gull.  

På 1960- og 70-tallet var ruta over den nær sammenhengende rekken av isbreer mellom turisthyttene Juvasshytta og Leirvassbu en av Jotunheimens virkelige dannelsesskiturer.

– Jeg husker godt at breruta gjennom Porten til Leirvassbu var stikket da jeg vokste opp, forteller Per Arne Vole.

På 1960- og 70-tallet var ruta over den nær sammenhengende rekken av isbreer mellom turisthyttene Juvasshytta og Leirvassbu en av Jotunheimens virkelige dannelsesskiturer. Det lette skiterrenget over de mange storslåtte breene, gjorde den 25 kilometer lange skituren til folkesport. I påsken en kvistet folkevandring over Norges tak iført anorakk, treski, beksømstøvler og bambusstaver, sauset inn i voksne mengder vaselin og klister.
– Breruta var stikket så seint som på 1990-tallet, og jeg har truffet igjen mange eldre folk oppi her som har fortalt begeistra om turen. Folk gikk lengre turer på ski den gangen, sier han.

I så fall går våre dagers skiløpere glipp av en opptur av dimensjoner. Vel nede på Storjuvbrean troner Galdhøpiggen nesten 500 høydemeter over oss i direkte fallinje. På motsatt side av breen ser den karakteristiske steinsøyla Nåle på Skardstinden ut som en gigantisk tommel opp. 

Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her oppe på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre… proklamerer Henrik Ibsen et sted i underbevisstheten. 

Så står vi foran en av dagens få nedturer. Illåbandet byr på 100 susende høydemetere ned på den nordligste av breene med samme navn.

Bak oss vinker Storjuvtinden og Ymelstinden – begge to førstebesteget av Arne Næss på slutten av  1920-tallet, den gang den klatrende filosofen sammen med Morten Hansen bedrev det de kalte tinderangling: Langvarige turer med tilfeldig rutevalg over egger, fjellrygger og tinderekker.

Både Storjuvtinden og Ymelstinden inngår i den såkalte Arne Næss-ruta fra Spiterstulen via et titalls 2000-meterstopper rundt Svellnosbrean. Nå strømmer brått minnene på meg så eg knapt kan anda: Arne Næss-ruta er en av de aller flotteste fjellturene jeg har gått.

Eksponert, storslått og samtidig aldri skremmende, med bestigningen av Galdhøpiggen opp bandet fra Storjuvtinden som luftig klimaks, og overnattinga på selve Piggen som prikken over i-en. 

Faktisk har vi allerede gått noen timer i over 2000 meters høyde i det vi setter BC-støvlene på dagens første fjelltopp. Lindebergtinden (2120 moh) er Galdhøpiggmassivets øde øy:

En trassig, liten fjellrygg som tross alle odds stikker ryggen sin opp av det enorme brehavet som strekker seg utover til alle kanter.

Tinden er samtidig et forjettet kryss på ønskelista mi med alle Norges 300 fjelltopper over 2000 meter.

Ei liste som en gang var nær en besettelse – nå et kjært kartotek over toppturer gjennom lyse midtsommernetter og langs hvite fjellrygger. Nå er jeg her igjen.

– Vi kommer aldri til å bli heimblinde, ramler det ut av meg: 

– Jeg er hjemme nå. Det er her oppe friluftslivet er rikest, inntrykkene sterkest, årstidene mest varierte.  

Og best av alt: Lettest tilgjengelig. Etter to tiår med byliv fylt av studier, karriere, venner og familiestiftelse er sirkelen sluttet for både turfølge Mari og meg: Med hver vår familie har vi begge landet i den eventyrlige fjellbygda Vågå – med nasjonalparkene Rondane, Dovrefjell, Reinheimen, Breheimen og Jotunheimen som svært inkluderende naboer. 

–Da dere bodde i byen, følte du også at dere kastet bort ei helg hvis dere var der, spør Mari. 

–Her på bygda er jo suget enda drøyere, svarer jeg:  

– Jeg føler nesten at jeg kaster bort en vårdag hvis jeg er på jobb.

I shorts, singlet og svært svette sokker raster vi på Vakkerbandet – et vitneprov om at vi har beveget oss ut av gamle ferdselsveger (les: Styggebrean) og over i nyligere navnsatt nasjonalromantikk.

Foran oss kneiser storheter som Storebjørn, Smørstabbtinder, Fanaråken og helt i horisonten: Hurrungane og Falketind med sitt karakteristiske nebb.  

– Er det det her et sted Høgruta går?

De siste årene har Jotunheimens svar på Alpenes Haute Route mer enn noen annen skitur satt Norges mest ikoniske nasjonalpark på kartet som vinterturmål. Nå står vi faktisk midt i den. Kort oppsummert er Høgruta en femdagers hytte-til-hyttetur over sju 2000-meterstopper og minst åtte isbreer.

Fra Vakkerbandet slipper ruta seg ned mot lavere terreng til overnatting på Leirvassbu. Ettersom hytta nå har stengt etter vinteresongen og bilveien inn Leirdalen ennå ikke er brøytet opp for sommertrafikk, velger vi en annen rute videre:

Langs ryggen på Bukkeholstindane plukker vi raskt både meter og nye topper i bytte mot ett og annet superlativ. Inntil vi brått står ovenfor valgets kval øverst på Bukkeholsbandet 2166 meter over havet. Hva nå? 

Klokka har passert 17, hjemme er ektefeller og etterkommere benka rundt middagsbordet etter jobb og barnehage, her oppe har ikke ei steikende sol tenkt seg noen steder.

Rundt oss byr Jotunheimen på nye breer, fjelltopper og utsyn i alle retninger. På den annen side: Exit-mulighetene ut av himmelriket begrenser seg til én nå sist i mai: Galdhøpiggen Sommerskisenter.

Med en svært high five vender vi skituppene hjemover. 

Du vet at dagen går mot slutten når selv ørsmå skiløpere kaster lange skygger i en storslått fjellheim. Klokka har bikket 20 på kvelden i det vi skrenser forbløffende elegant ned den nypreparerte alpinbakken mot Juvvatnet. Fortsatt iført shorts og t-skjorte. 

På GPS-en klokker en av årets aller fineste tirsdager inn på 26 kilometer og 1300 høydemeter.  

Bak oss ligger Jotunheimen akkurat like blank og ubrukt som da vi kom.

Tar du turen før tåka atter legger seg over Galdhøpiggen, garanterer vi en skitur i den absolutte Norgestoppen.

• Turtips til vårskiturer i Norge  

HVOR: Lom, Oppland, Jotunheimen

Sjekk ut dette svært detaljerte kartet over Galdhøpiggen.