Reddet turkompisen ut av skred

Det ble noen uendelig lange minutter og full fokus på å finne turkompisen fortest mulig. 

Det går 81 minutter før den skredtatte blir funnet. Han puster. Han er i live. 

– Selv om vi ikke ble tatt av skredet, så var vi en del av hendelsen likevel, forteller de som var med på å finne Trond. 

«Kvelden før var planen bare å ha med brodder.»

Uanmeldt vær 

Trond Løkke er tidligere styreleder i Vesterålen turlag. Plassen det er snakk om er Trollfjordhytta på Austvågøy i Vesterålen.   Hytta er omringet av et majestetisk turområde man blir bergtatt av å være i.  

Fascinasjonen rundt de bratte juvene og skyskrapere av noen fjell fører mange turentusiaster hit. Men terrenget krever både planlegging og turerfaring. 

– Trond er lommekjent i området og har vært på tur der hundrevis av ganger i alle typer forhold. Personlig kjenner jeg ingen som er så erfaren som han i fjellet, forteller Bengt Stian Nilsen som var en av de ni styremedlemmene som var med på turen. 

Sammen med Sunniva Birkeland ser han tilbake på turen der snøen endret seg rundt dem.  

Været som var meldt i det høyalpine området var lite nedbør og minimalt med vind. De planla for en fottur, ikke ski.  

Trond, som stod for det meste av turplanleggingen, sa til gruppa at de skulle ta med seg truger, i tilfelle de skulle møte på mer snø enn forventet.  

– Kvelden før var planen bare å ha med brodder, forteller Bengt Stian. 

For å komme seg til stien opp mot Trollfjordhytta kan man ta båt fra Svolvær eller Raftsundet til Trollfjorden.  

Allerede inni den majestetiske og turistpopulære fjorden møtte de på overraskende 30 cm våt og kram snø. Tross snøen var forholdene bra for tur. 

– Vi hadde et helt nydelig vær og gikk opp i måneskinn, forteller Sunniva om den første dagen på turen.   

Lørdagen var en kald og flott dag og værmeldinga var som forespeilet.  

Men været endret seg. Skyfri himmel ble til tette snøskyer dagen etter.  

– Været skifter fort i området, og er en av grunnene til at det kreves god fjellerfaring å gå på vinterstid. Det er en egen vintertrasé til hytta, som unngår de bratte juvene i den vanlige sommertraseen. Disse juvene blir til terrengfeller på vinterstid, forteller Bengt Stian. 

Søndag som skulle være en fin dag i fjellet ble til vind med kuling styrke i stedet. 

– Vi lå en time på været, men det var enda noe snøfokk i bygene da vi bestemte oss for å forlate hytta. Jeg hadde festet jakkeermene for å være forberedt på å gå i dårlig vær,  framholder han.  

«Det var mye vind og alle hadde hetta trukket over hodet, så det var vanskelig å snakke sammen.»

Noen i gruppa hadde sett seg ut en rute som de var trygge på å gå ned.

De forlater Trollfjordhytta med truger på beina, og trasker av gårde med godt mot i samlet flokk.

Så hører de drønn i snøen, knappe 300 meter fra hytta. 

– Jeg gikk helt bakerst, og hørte ikke drønnet i snøen, men så sprekkene som hadde dannet seg. Jeg kommenterte til kompisen min foran meg at nå må vi være obs for her er det skredfare. Vi ble enige om å holde i lag og ikke bli igjen alene. 

Bengt Stian får ikke med seg om de foran kommuniserer sammen. 

– Det var mye vind og alle hadde hetta trukket over hodet, så det var vanskelig å snakke sammen. 

Trond går i forveien og ligger 100 meter framfor de andre, så forsvinner han bak et par fjellknauser. Skredet går og Trond er ute av syne. 

– Jeg så skredet bli utløst litt lenger oppe, forteller Sunniva. 

Barmarksturen har blitt til et snøhelvete.  

De hadde ikke skredutstyr, ingen mobildekning og de visste ikke om Trond var tatt. 

– Jeg ble stående i alt fra ti sekunder til ett minutt å tenke at nå har det gått et skred. Det var et øyeblikk der man ikke fattet det, Så kom maktesløsheten, erindrer Bengt Stian. 

Etter at skredet har sunket inn, gjør de en kort vurdering av gjenværende skredfare.  De konkluderer med at det er trygt å gå ned til skredet.  

– Da vi kom frem og ikke så Trond ropte vi etter han, men vi fikk ikke noe svar. 

De skjønte at han lå under snøen.  

Kameratredning 

– Jeg kjente på et slags sjokk der og da, med gruppa gikk veldig rasjonelt til verks, forteller Sunniva. 

Det skulle vise seg at telefon-dekningen i området ikke var noe særlig, men de klarte likevel å få varselet gjennom 113-appen.  

– Vi fikk aldri ordentlig kontakt, så det var et mirakel at vi ved bruk av 113-appen fikk ut to nødanrop til nødsentralen, forteller Bengt Stian.  

Redningshelikopteret er på vei, men jobben er langt fra ferdig. 

– Vi hadde ikke de hjelpemidlene som skulle til for å grave han ut, forteller Sunniva.  

«I denne hendelsen kjente jeg på ansvar for en særskilt oppgave på hjerte- og lungeredning og jeg visste at han var nedkjølt. Det gjorde det ekstra skummelt, men den oppgaven ville jeg ta.»

De hadde truger og begynte å grave med dem, mens to gikk tilbake til hytta for å hente spader.  

Tiden var ikke på deres side. 

De tenker ikke på tidspresset under kameratredningen. Ingen i gruppa nevner det, men alle har en viss anelse om at utfallet ikke kommer til å bli en lykkelig slutt.  

– Mange tenkte nok etter hvert at oddsen var dårlig for at dette ikke skulle gå så bra, forteller Bengt Stian.  

Det som var spesielt, var at kona til Trond også var med. 

Sunniva begynner å kjenne følelsen av ansvar som helsepersonell. 

– Jeg ble redd for å gjøre feil. I denne hendelsen kjente jeg på ansvar for en særskilt oppgave på hjerte- og lungeredning og jeg visste at han var nedkjølt. Det gjorde det ekstra skummelt, men den oppgaven ville jeg ta. Likevel ble jeg utrolig lettet da helikopter kom meg til unnsetning, med de rette folka til akkurat det. 

Redningshelikopteret ankommer. Sunniva kjenner en enorm lettelse spre seg i kroppen.  

Nå var det tunge ansvaret over på noen andre. 

Bengt Stian sine tanker lander på familien. De visste at en person var tatt, men ikke hvem. 

– De hadde det nok fælt i noen timer. 

Bengt Stian jobber i brannvesenet og Sunniva er jordmor. De har krevende jobber der det ofte kan stå på liv og død. Tross de tidligere erfaringene setter nok denne hendelsen de djupeste sporene. 

Legen og en redningsmann tok over ledelsen og organiserte systematisk søk med skistaver og to søkestenger som de hadde med seg.

«Det ble varslet om funn etter kort tid, og etter få spadetak fant de først en skistav og deretter en hånd», heter det i ulykkesrapporten. 

Trond ble funnet 1,5 til 2 meter under snøen, omtrent 300 meter fra hytta.  

Ettertankene

Når jeg spør hva de tenker om hendelsen i etterkant, stråler takknemligheten ut av øynene på de begge.

Takknemlighet for at Trond overlevde, for samarbeidet i gruppa og for oppfølgingen de har fått av DNT-styret og profesjonelle kriseteam i etterkant av hendelsen. 

Sunniva sier:  

– Å være helt på grensen til å oppleve en turvenn stå på kanten av livet, har vært veldig tungt. 

Bengt Stian nikker i stillhet, og er borte i tankene et lite sekund. 

– Det var noe av det verste, unner ingen å være borti en så ekstrem hendelse. Det var bare flaks at han overlevde. 

Etter at Espen Nordahl opplevde å måtte redde en kamerat ut av et snøskred ved Vasstrand ute på Kvaløya utenfor Tromsø, har han viet mye av livet sitt til skredforebyggende arbeid. 

Han har skrevet flere topptur-guidebøker og jobbet med skredforebygging og -formidling ved CARE, kompetansesenteret for skred ved Universitetet i Tromsø.  

– Det var helt jævlig for å si det rett ut. Mitt forhold til friluftslivet ble endret den dagen 19. januar 1998, forteller han.  

Audun Hetland er førsteamanuensis i psykologi ved UiT og også en del av CARE.

Han er enig i at skredforebygging er veien å gå for at færre skal bli tatt. 

– Det at et stort skred løsner er jo det verst tenkelige scenarioet, et reinspikka mareritt. Det skjer mange ting på en gang. Det er først og fremst en veldig presset situasjon, og er en blanding stort kaos og tidspress. Noe som er ganske voldsomt, sier Hetland. 

Han forteller at den beste måten å forberede seg på snøskred er trening, trening, trening. 

– Det er en metodikk som man kan handle ut i fra, og hvis man har trent på det, vet man nøyaktig hva man skal gjøre. Men igjen, det aller viktigste er å ikke bli tatt, presiserer Hetland.  

Noe av det du lærer på skredopplæring er å spotte faretegn.  

Gjengen ved Trollfjordhytta hørte drønn i snøen.  

Nordahl som selv var med på befaring etter ulykken, forteller at drønnet i snøen skyldes kollaps i svake lag. Det er et sikkert faretegn. Det er entydig at her må en være på vakt! 

Tok ansvar  

Trond var på vakt og skjønte alvoret. Nå måtte de tre varsomt. Han gikk derfor et stykke foran de andre for å finne den sikreste ruta. 

– Terrenget til og fra hytta er komplekst med mye småskala terrengformasjoner der det ikke er så lett å finne ei helt trygg rute, forteller Nordahl.  

Det skulle vise seg at Trond hadde gått inn i en terrengfelle.  

Skredet løsnet over han og han ble dratt med hodet ned i snøen mot noen steinblokker som stoppet snømassen.  

Ingen så Trond bli tatt av skredet, og en kan spørre seg om det var lurt at han gikk i forveien aleine inn i et skredutsatt terreng? 

– Hadde ikke Trond gått først så kunne alle i gruppa blitt tatt i samme snøskred, sier Bengt Stian. 

Det skal vise seg at de 100 meterne Trond var foran de andre var de 100 meterne som gjorde at akkurat denne snøskredulykken endte bra.  

Likevel er et viktig læringspunkt å sørge for at en turgruppe har hverandre under oppsikt, eller god kontroll på hvor alle befinner seg. 

«Det er først og fremst en veldig presset situasjon, og er en blanding av stort kaos og tidspress. Noe som er ganske voldsomt.»

– Det å snakke sammen når man er på tur, tvinger fokuset på hva som er beste vurderinger. Faren om én eller to har mer erfaring, er at de som ikke har like mye kunnskap tenker at de andre tar vurderingene. Samtidig, hvis flere har mye kompetanse kan det igjen føre til ansvarspulverisering, men så lenge man kan snakke om snøskred så hjelper det, sier Hetland. 

Det ble skrevet ulykkesrapport etter hendelsen. Sunniva og Bengt Stian trives fortsatt i fjellet, men de merker begge to at terskelen for å gå i skiterrenget har endret seg, og at de trygge valgene er lettere å ta nå enn før.