Beina svikter. Jeg synker sammen i klatreselen. Fine fjell har de her, men luft er de dårlige på, tenker jeg. Jeg snakker litt til seigmennene i den lille posen jeg har fisket ut av lommen. Forteller dem at vi må jobbe sammen som ett lag, at jeg stoler på dem. Det er de som må gjøre resten av jobben nå. De nikker sakte på de gelèaktige hodene sine. 

Jeg smyger meg gjennom et trangt smug i Nepals hovedstad Kathmandu. På ti meter er det hundre lukter. Tusen mennesker. Ti tusen farger. En million lyder. Reisen mot den 6812 meter høye toppen Ama Dablam, av mange omtalt som verdens vakreste fjell, tar oss gjennom trange, støvete gater, gjennom frodige daler, over buldrende elver, til fredfulle landsbyer og horder av smil. Etter hvert også til loddrett stein og total utmattelse.