Beina svikter. Jeg synker sammen i klatreselen. Fine fjell har de her, men luft er de dårlige på, tenker jeg. Jeg snakker litt til seigmennene i den lille posen jeg har fisket ut av lommen. Forteller dem at vi må jobbe sammen som ett lag, at jeg stoler på dem. Det er de som må gjøre resten av jobben nå. De nikker sakte på de gelèaktige hodene sine.
Jeg smyger meg gjennom et trangt smug i Nepals hovedstad Kathmandu. På ti meter er det hundre lukter. Tusen mennesker. Ti tusen farger. En million lyder. Reisen mot den 6812 meter høye toppen Ama Dablam, av mange omtalt som verdens vakreste fjell, tar oss gjennom trange, støvete gater, gjennom frodige daler, over buldrende elver, til fredfulle landsbyer og horder av smil. Etter hvert også til loddrett stein og total utmattelse.
Nepal er et av verdens fattigste land, men er samtidig et av de aller vakreste. Lenge var landet lukket, og først i 1949 åpnet de for den første trekkingtillatelsen. Klatre- og trekkingtillatelsene resulterte raskt i stor tilstrømming av eventyrlystne europeere og amerikanere. Allerede i 1950 ble Annapurna I besteget, som den første 8000 meter toppen i historien. I 1953 nådde Tenzing Norgay Sherpa og Sir Edmund Hillary toppen av verdens tak – Mount Everest, og innen 1964 var alle 8000-metere i verden besteget. Ama Dablam, toppen vi nå er på vei mot og drømmer om, ble først besteget av en engelsk–amerikansk–newzealandsk ekspedisjon i 1961. De klatret South West Ridge, som i ettertid er blitt til den såkalte normalruta. Det er denne vi også skal forsøke oss på. Navnet Ama Dablam kan oversettes til «mors smykke», og har fått sitt opphav i hengebreen som sitter limt fast på fjellsiden rett under toppen.
Verden s vakreste mor: Ama Dablam strekker seg mot himmelen, og har fått sitt navn fra Dablamet, breen som henger rundt halsen på Ama, mor, rett under toppen. Foto: Matti Bernitz
Lukla, 40 minutters flytur fra Kathmandu, er utgangspunktet for mange av de mest populære fjellturene i Himalaya. I den travle landsbyen myldrer det av mennesker, i alle fasonger og aldre, fly lander og tar av, kuer rauter, til og med en Starbucks café, om enn noe annerledes enn originalen fra Seattle, har fått plass i fjellsiden her oppe. Foran meg, med et rykende ferskt wienerbrød i hånden, sitter Jangbu Sherpa, vår Sirdar, ledersherpa, på turen og smiler bredt. Cod save the queen forteller teksten på t-skjorta hans, med bildet av dronning Elisabeth som holder en torsk i fanget.
– Henningsvær, sier Jangbu og gliser.
– Fikk den på klatrekafeen i Henningsvær.
Jangbu driver «Peaks of Nepal», den norske ekspedisjonsarrangøren Hvitserks samarbeidspartner på turen. Han har også tidligere forsøkt seg på Ama Dablam, i 2007, men den gang befalte en nonne i landsbyen Tengboche at han ikke skulle prøve å nå toppen. Det kunne gå ham riktig galt. Og da ble det slik. Jangbu ville ikke motbevise nonnens spådommer. Men tre år seinere vil han altså prøve igjen.
Flaggdag: Buddhistiske bønneflagg blafrer forsiktig, og sender sine bønner ut med vinden. Sondre Helgesen er på vei til Camp 1 etter akklimatiseringstur. Foto: Matti Bernitz
I tillegg til Jangbu og hans menn, er vi en gruppe på 11 norske deltagere pluss turleder Haavard Gjerdset, som sakte, sakte beveger oss opp gjennom det stadig skiftende landskapet. Fra det travle Lukla til det landlige Phakding. Fra blomsterenger og den melkehvite elven Dudh Koshi som fosser nedover Khumbudalen, til sherpaenes «hovedstad» Namche Bazaar. Namche Bazaar er Sherpafolkets historiske handelssentrum, et pulserende lite samfunn plassert i de bratte fjellsidene, med kafeer, butikker, barer og restauranter. Alle språk mumles under tykke ulluer: tysk, italiensk, spansk og engelsk.
– Jeg har lige oppdaget en muskel jeg ikke visste fantes, en liten fetter her bak, lyder det fra en danske, mens han peker på knehasen og griner stygt på nesa.
Vi er drøyt 3400 meter over havet og omtrent like høyt over Himmelbjerget. Sola skinner, vi drikker vann, og beveger oss i slow motion. Alltid i slow motion. Det er viktig å gå sakte når man skal opp i høyden.
«Hele tiden ligger Ama Dablam i synsfeltet, og vi stirrer uavbrutt på dens loddrette sider.»
– Veldig mye har forandret seg her de siste årene. Det er tydelig at turistdollarene går tilbake til lokalsamfunnet, konstaterer Guri Anne Hansen. Den fjellvante trønderen jobber til daglig i Nordsjøen, og for seks år siden var hun på trekking til Everest Basecamp. Da forelsket hun seg i Ama Dablam, og bestemte seg umiddelbart for en gang å komme tilbake for å forsøke seg på toppen.
– Hvordan i huleste skal vi gjøra detta da, utbryter Fredrik Eide når Ama Dablam plutselig kommer til syne over åskammen på vår akklimatiseringstur fra Namche. Den hvite knivseggen reiser seg opp fra svarte fjellrygger, og strekker seg mot himmelen som en rakett. Fredrik er ivrig friluftsmann, men er mer vant til å ha startnummer på brystet enn klatresele rundt livet. Men Fredrik vil utforske nytt terreng, sprenge sine egne grenser. Det innser han at han får en brutal mulighet til nå.
Kontrastenes land: Vandreturen fra Lukla til Ama Dablam kan ta pusten fra noen og enhver. Ikke bare på grunn av høyden, men også på grunn av utsikten og kontrastene. Jon Kristian Prietz nyter en kort stopp i den frodige Khunbudalen. Foto: Matti Bernitz
Det er en lett nervøs stemning i gruppa. I sakte film nyter vi vandringen videre. Det er et frodig landskap og vi går gjennom skoger av Rhododendron. Vi passerer det lille klostersamfunnet i Tengboche, men vi stopper ikke hos nonnen Jangbu besøkte i 2007. Hele tiden ligger Ama Dablam i synsfeltet, og vi stirrer uavbrutt på dens loddrette sider. Gjennom en kikkert oppdager vi fire klatrere som er nær toppen.
– Å fy faen, nå fikk jeg nerver. De henger jo i løse lufta, med flere kilometer luft under beina, utbryter Jon Kristian Prietz.
Samtidig innser vi at det nå altså blir lagt faste tau helt til toppen, og at våre sjanser for å lykkes øker betraktelig. Det umulige ser plutselig mulig ut.
I Pang Boche blir hele gruppen velsignet av en Lama før vi går videre.
– Alle sherpaer gjør dette som en jobb. Det er ingen som klatrer disse fjellene av egeninteresse eller for moro skyld. Vi jobber 24 timer i døgnet, og vi har en plikt til å hjelpe hverandre i fjellet. Derfor er disse velsignelsene helt avgjørende for oss, ingen sherpaer vil jobbe i fjellet uten, forteller Jangbu.
Velsignet være: For Sherpaene er velsignelsen fra den lokale Lamaen helt avgjørende for klatringen. Foto: Matti Bernitz
Det kjennes som et privilegium å få ta del i slike hendelser.
Det er gråvær og snø i luft a når vi ankommer Ama Dablam basecamp for første gang. Campen består av 100 telt, men ser forlatt ut og på avstand minner den mest om en spøkelsesby. Når vi nærmer oss, høres derimot susingen fra propanapparatene i teltene. Basecamplivet kommer raskt i gang, og de påfølgende dagene foregår det minimalt. Vi leser, slapper av, løser verdensproblemer, spiser, drikker te, sover, pakker sekken, drikker mer te, pakker ut sekken.
– Det er lenge siden jeg sluttet å rettferdiggjøre de tingene jeg holder på med, kollegaene mine vil likevel bare riste uforståelig på hodet, sier Jon Kristian Prietz.
Vi har kommet oss til Camp 1, på akklimatiseringstur for å gradvis gjøre oss klar for toppstøtet. Beina dingler høyt over avgrunnen. Vi drikker te og nyter solnedgangen. Oslomannen jobber til daglig i rådgivningsselskapet Accenture, og elsker kontrastene mellom hverdagslivet i byen og opplevelser som dette.
«Den loddrette fjellveggen, snøen og den knallharde isen spiser opp all energi.»
Mot toppen: Klatrerne på vei opp Grey Tower, et 150 meter høyt bratt parti. Til venstre sees Camp 2 som er limt fast på klippene. Foto: Matti Bernitz
I varmende solstråler, godt forankret i de faste tauene, og med sekken fullastet av utstyr til bruk høyere opp på fjellet, legger vi tidlig neste morgen i vei mot camp 2.
Det er tungt, fryktelig tungt. Noen steder ligger det triple tau, andre steder doble, men mest enkelttau.
– Vi sjekker alltid tauene nøye hele veien. Det er teamwork her oppe, forklarer Jangbu.
– Alle lagene bruker de samme tauene, og alle rapporterer til hverandre om det trengs utskiftninger underveis. Tauenes tilstand er alltid vår første prioritet.
Like etter ankommer vi Camp 2, der teltene ser ut til å være limt fast på klippene, mange hundre meter over dalbunnen. Helt tom for energi får jeg presset i meg en skje lunken musli og litt tørket kjøtt. Det er akkurat nok til at returen ned til basecamp samme dag går greit.
Rom med utsikt: Fra den vakre basecampen har du utsikt til stort sett hele normalruta. Den følger ryggen på sydsiden av fjellet. Foto: Matti Bernitz
Når vi neste gang passerer Camp 1 og Camp 2 er forsøket på å nå toppen i gang. Selv om vi har klatret denne delen av ruta før, er det også denne gangen utrolig tungt.
Den loddrette fjellveggen, snøen og den knallharde isen spiser opp all energi.
I Camp 3 kryper jeg utmattet inn i teltet, og lurer på hvorfor jeg driver med dette. Jeg får presset i meg en kopp te og kaster opp. Jeg prøver meg på en pølsebit, men kaster opp igjen. Det er gode grunner til å lure på hvorfor jeg gjør dette. Men mens jeg ligger der, halvveis ut av teltet, tjoret fast på den lille ishylla, løfter jeg blikket, og synet av omgivelsene gir meg med ett svar på spørsmålet mitt. Bratte, utemmede topper på 6-, 7- og 8000 meter ligger og bader i dagens siste solstråler. Luften er stillestående, og den eneste lyden er vingeslagene til en fugl som stuper forbi teltåpningen. Det er et bilde som brenner seg fast på netthinnen, og jeg er tilfreds med svaret.
Stjernegalleri: Natt i Camp 1, med slitne klatrere og fantastisk utsikt over Himalaya. Foto: Matti Bernitz
Dagen etter havner det ynkelige forsøket på frokost samme sted som gårsdagens pølsebiter. To seigmenn bestemmer seg likevel for å bli værende i kroppen og gir nødvendig energi. Det tar lang tid å få på seg utstyret. Veldig lang. Hjernen kjennes litt sløvet. Med oppmuntrende ord fra klatresherpa Kanchha Nuru Sherpa, og noen varmende solstråler er vi snart inne i tauene, og sakte, sakte på vei mot toppen som er 600 bratte høydemeter lenger opp. Kanchha er bare 23 år, men Mt Everest, Cho Oyo og andre krevende topper er allerede på CV-en. Det kjennes godt å bli oppmuntret av en som vet hva dette dreier seg om, men etter 100 meter er det stopp. Det er 500 høydemeter til toppen, og kroppen er helt tom. Jeg synker resignert ned i klatreselen, og registrerer at to klatrere litt lenger opp i tauene også er i ferd med å snu.
Hit, men ikke lenger tenker jeg, og fisker frem posen med seigmenn. Kanchha tar også en seigmann, og kommer med noen trøstende ord om at det ikke er mange som kommer opp på dette fjellet.
Nede i Camp 3 venter Jangbu. I stedet for å forsøke seg på toppen, er han i ferd med å hjelpe de to siste i gruppen vår som har måttet snu. Av de 11 som startet forsøket på å nå toppen, har 5 allerede gitt seg, mens jeg er i ferd med å bli nummer 6.
Med ett går en liten djevel i meg. Lagarbeidet med seigmennene har gjort underverker. Videre! Ett bein foran det andre, en arm opp, jumar, hugg stegjernene inn. Sakte, veldig sakte, men stadig oppover. Is, stein, snø, is. Øynene er festet i den bratte isen foran meg. Men seigmennene tar etterhvert slutt. Kreftene tar slutt. Motivasjonen tar slutt. Ett steg til.
«Sakte, veldig sakte, men stadig oppover. Is, stein, snø, is.»
Så, helt plutselig, stirrer jeg ikke rett inn i isen lenger, men rett frem på et stort flatt platå. Det er vindstille, solen steker og i bakgrunnen strekker Everest og Makalu seg mot himmelen. Høydemåleren viser 6812 moh.
– Jepsi pepsi.
En kjent stemme bryter stillheten. Jeg angrer bittert på at jeg tidligere på turen lærte Kanchha et så tåpelig uttrykk, men når jeg snur meg, er han bare et stort glis, og jeg kan ikke annet enn å omfavne gutten, og takke ham for at han hjalp meg å oppnå drømmen om verdens vakreste fjell.
Jepsi Pepsi: Kanchha Nuru og UTE-fotografen poserer foran Mt Everest p åtoppen av Ama Dablam, 6812 moh, takket være en pose seigmenn. Foto: Matti Bernitz
AMA DABLAM
Nepal ligger midt i Asia, inneklemt mellom India i syd og Tibet i nord. Det er et lite land, tilsvarende 1/3 av Norges areal, men med ca 29 millioner innbyggere. Landet har den største høydeforskjellen i verden, fra lavlandsområder som på det laveste er 90 meter over havet og helt til toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell, 8850 moh. Fjellet Ama Dablam ligger øverst i Khumbudalen, nordøst i landet, ikke langt øst for den meget populære trekkingruta til Everest Base Camp. Fjellet er 6812 moh, og ble først besteget i 1961.
Klatringen: Turen krever nøye forberedelser, både teknisk og mentalt. Teknisk sett er dette seriøs klatring i relativt stor høyde, men på grunn av faste tau hele veien er den tekniske utfordringen helt overkommelig. Basecamp ligger på ca 4600moh. Fra Camp 1, på 5400moh, til camp 2 på 5750moh, til camp 3 på ca 6200, og til toppen ligger det faste tau. Man regner ca 1 måned varighet på hele turen t/r Norge.
For hvem: Denne turen er ikke tilgjengelig for alle, da den er forholdsvis krevende fysisk. Du må være i meget god fysisk form, og samtidig ha erfaring med bruk av stegjern og tau i bratt terreng. Noe erfaring fra opphold i høyden er også en forutsetning. Å klatre Ama Dablam krever klatretillatelse for fjellet, en sirdar (ledersherpa), og andre tillatelser for trekking inn til basecamp. Dette må organiseres gjennom Nepal Mountain Association.
Klima og sesong: Det er i hovedsak to sesonger for å klatre på Ama Dablam, de aller fleste forsøker seg i oktober og november, mens noen få prøver i månedene før monsunen, i april og mai. I basecamp er det ca +15 grader på dagtid og -5 grader om natten. I camp 2 (5750 moh) er det +15 grader på dagtid og -15 grader om natten. Høyere opp på fjellet kan temperaturene droppe til -30 grader.
Reisen dit: Flyturen fra Oslo til Kathmandu tar fra ca 17 timer, med priser fra ca 7000 kr t/r og oppover. Visum kjøpes ved ankomst i Kathmandu.
Reisearrangører: Flere norske reisearrangører legger opp turer til Ama Dablam, blant annet Hvitserk og Eco Expeditions. Prisene ligger på mellom kr 55-70.000 eks. flybillett Norge-Nepal t/r. I tillegg er det en rekke utenlandske operatører, som IMG International Mountain Guides fra USA, med priser fra ca US$ 9.000.
Mer info: www.hvitserk.no, www.ecoexpeditions.no/, www.mountainguides.com/, og www.nepalmountaineering.org/new/ Om bærekraftig turisme og bistandsarbeid: www. thesmallworld.org, www.mountain-people.org og www.guludo.com/
* Denne reportasjen stod først på trykk i UTE nr. 57.
