Det finnes mange lister over fjell. Du har «Seven Summits» (de høyeste fjellene på hver kontinent), alle fjell over 8000 meter, alle over 2000 meter i Norge, alle over 4000 i Alpene, de høyeste i hver kommune i Norge, de høyeste fjellene i Norges nasjonalparker eller alle over 14 000 fot i Colorado i USA.
Ja, eller så kan man lage sine egne lister: Alle fjellene Frank Løke har vært på, de nest høyeste innenfor en radius på tre mil fra Moss, de nest høyeste på hvert kontinent eller de fem fjellene i Norge med flest hashtags på Instagram.
Jeg har bare ei liste innabords, og det er den korteste av alle. Nemlig «De tre store». Dette er ei liste jeg ikke aner hvor stammer fra, men det er altså tre fjell som alle har en drøss kvaliteter som egentlig er ganske fete – faktisk så fete at det er disse tre fjellene som har fått hver sin byste på Norsk Tindesenter i Åndalsnes.
Er man fjellklatrer er dette tre lett tilgjengelige fjell som er veldig fine (for all del, de kan gjøres både vanskelige og forpint vanskelige også, om man velger andre veier opp).
Er man ikke fjellklatrer i det hele tatt, bør man ha guide. (For å si det sånn: Disse tre fjellene holder liv i mange fjellguider i Norge).
Alle tre har til felles at de er alpine topper – selv enkleste rute til topps krever klatring. De har også masse historie knyttet til seg, og de står som bautaer (bokstavelig talt) i norsk fjellsporthistorie.
Størst - Store Skagastølstind (2405 moh.)
Norsk fjellsport ble født da William Slingsby klora seg til topps på landets tredje høyeste fjell i juli 1876. I skaret sto hans to norske følgesvenner igjen – de psyka ut og mente engelskmannen kom til å drepe seg.
Selv var jeg der første gang i 1997, og det var på en måte fødselen min som fjellklatrer. En fantastisk tur med fattern, opp fjellets mest populære rute; Heftyes renne. Fattern kjørte bil og jeg sørga for klatringa.
Tjuefem år senere var jeg tilbake på Storen, og da via Skagastølsryggen. En nydelig og lang ryggtravers som avsluttes med samme rute som Slingsby brukte da han førstebesteg fjellet.
Jeg syns ikke det er det minste rart at Emanuel Mohn og Knut Lykken baila i Mohns skar (ja, det navnet kom etterpå). Derfra ser ruta helt tullete bratt ut, men som så ofte ellers i fjellet: når man kommer innpå er det ikke så ille likevel.
Faktisk er det lettsikra grad to, og sjarmøretappen er enklere enn klatringen man har unnagjort tidligere på vei over Skagastølsryggen.
Ryggen er ikke vanskeligere enn grad 3+, men turen er lang med veldig mye eksponert terreng hvor det er vanskelig å komme seg kjapt med. Derfor er de kortere rutene over Bandet mer populære, selv om vanskegraden er litt høyere.
Skagastølsryggen er så lang at mange har brukt over et døgn på turen, og uplanlagte overnattinger er ikke uvanlig.
På godværsdager må man regne med å vente i kø på de mest krevende passasjene. Selv med start fra Turtagrø klokka fire om morgenen måtte vi vente over to timer ved innsteget til klatringen opp fra v-skaret, og enda lengre på rappellen ned fra toppen.
Hurrungane er ellers et svært flott område for all slags fjellsport, og fjellene i området er spekket med klatreruter.
Norsk Tindeklubs Klatrefører for Jotunheimen gir god oversikt over mulighetene.
EKSPONERT: Utfordringene står i kø langs den flotte ryggen mot Store Skagastølstind i Jotunheimen. Foto: Tore Meirik
Skagastølsryggen, Jotunheimen
Grad: 3+
Karakteristikk: Lang tur høyt til fjells med grei klatring og svært mye eksponert terreng
Start og stopp: Turtagrø
Tid: 15-25 timer
Høydeforskjell: 1 800 høydemeter
Retur: Rappell fra like under toppen, på sørøstsiden
2. Eldst - Romsdalshorn (1550 moh.)
Jeg har ikke grunnlag for å nevne at selve fjellet er eldre en de andre på lista, men at førstebestigningen skjedde lenge før de andre fjellene, det er åpenbart.
Da danske Carl Hall endelig kom seg opp på sjuende forsøk i 1881 måtte han skuffet konstatere at den vanvittige historien fra 1828 var sann: Da hadde de to lokale smedene Kristen Hoel og Hans Bjærmeland ramla utpå i en bryllupsfest, og claima at de skulle bestige Hornet.
Da de to karene dukka opp i dalen noen dager senere med sår på hendene og noe preget humør var det ingen som trodde på historien deres. Men gutta hadde altså nådd toppen av Romsdalshorn på et tidspunkt som i beste fall kan kalles fjellklatringas forhistorie. Hvilken rute de gikk er ikke kjent, men enkleste vei til topps er Normalveien langs Halls renne; en lang og eksponert tur på grad tre.
Selv har jeg aldri gått normalveien, men derimot den veien som er mest normalt å gå: Nordveggen. Dette er ei flott klatrerute på fire taulengder og grad fire. Men det er også den mest benytta veien ned fra fjellet, på grunn av ei borra rappellrute. Dermed er det støtt mye folk i veggen, og sist gang jeg var her venta vi over tre timer på den første standplassen. Med andre ord: Husk dunjakka, dette er en nordvegg.
Men klatringen er fin og utsikten aldeles vanvittig – når du dingler i nordveggen er det halvannen kilometer ned til Rauma!
Det er klatreruter på alle sider av Romsdalshorn, og det er mange flotte klatrefjell i området rundt. Føreren Klatring i Romsdal av Anne Grete Nebell og Bjarte Bø er litt gammel, men likevel veldig nyttig.
PS! Pass opp for frisoloerende spanjoler eller romsdalinger i nordveggen på Romsdalshorn. Mange klatrer opp her uten tau, som betyr at å løse ut stein i den litt løse veggen kan ende dårlig.
HISTORISK OMRÅDE: Oskar Mork på vei opp nordveggen på Hornet med Store Vengetind i bakgrunnen. Foto: Terje Aamodt
HISTORISK OMRÅDE: Oskar Mork på vei opp nordveggen på Hornet med Store Vengetind i bakgrunnen. Foto: Terje Aamodt
Nordveggen på Romsdalshorn, Romsdal
Grad: 4
Karakteristikk: Fin fjelltur med klatring i flotte omgivelser
Start og stopp: Vengedalen
Tid: 4-10 timer
Høydeforskjell: 900 høydemeter
Retur: Fire eller fem rappeller ned Nordveggen eller i den nyere rappellruta ned Nordvestkanten
Mest Forbitret - Stetinden (1391 moh.)
30. juli 2020 var det 110 år siden Norges nasjonalfjell ble besteget for første gang. Den bratte hammeren Mysosten på Sydøsteggen på Stetinden (ikke Stetind) i Nordland hadde stoppet alle forsøk på å bestige fjellet, helt til Carl Wilhelm Rubenson – på 25-årsdagen sin i 1910 – fant en vei rundt krukset på Sydøsteggen.
Ja, eller det forutsetter at man ikke setter sin lit til sagnet om samen som lot seg sy inn i en saueskrott for å bli flydd til toppen med ei ørn og så finne en gullfisk i en vannpytt oppe på det høye nasjonalfjellet vårt.
Selv gikk jeg denne turen på jubileumsdagen, og det er temmelig spektakulært å tenke på hvordan Rubenson hadde det da han – sikra med hampetau rundt livet - svingte seg ut i det enorme stupet uten å ane særlig mye om bøttetakene vedvarte.
De ti forbitrede fingertak er verken særlig vanskelige eller passasjen lang, men det visste jo ikke han den gangen.
Det var for øvrig ikke Rubenson som ga takene navnet, det var Peter Wessel Zappfe, som klatret de seks-otte forbitrede fingertak noen år etter førstebestigningen. Siden den gang har seks-otte blitt til ti.
Rubensons turkamerat Ferdinand Schjelderup beskriver førstebestigningen av nøkkelpassasjen slik i Den norske Turistforeningens årbok fra 1911:
Hylden smalnet av; vi var nu ret under det sted, hvor «Mysosten» reiste sig oppaa det første trin. Saa sluttet hylden helt, og svaet gik fra Mysostens top ubrutt tildals. Vi forankret alle tre. Rubenson heldte sig utover og kek rundt hjørnet. Han vendte sig mot os.
«Findes det nogen spræk der?»
«Ja»
– og lit efter:
«Jeg tror, jeg rusler ivei jeg, get».
Han lempet sig ut og hang saa i armene paa 1000 metersvæggen.
«Har du bra tak?»
«Saa langt jeg kan se, greier det sig nok».
Herfra er klyvinga til topps på Stetinden temmelig grei, men fram til denne dagen for 110 år siden hadde en drøss forsøk strandet her. De to mest kjente tindebestigerne som mislyktes er danske Carl Hall (ja, han som fikk lang nese da han endelig kom seg opp på Romsdalshorn og trodde han var først, men oppdaget at han ble slått med femti år av to bakfulle, lokale smeder) og engelske William Cecil Slingsby (ja, han med Storen).
Hall fikk fortoppen oppkalt etter seg og Slingsby ble så sur at han uttalte at Stetinden er det styggeste fjellet han noensinne hadde sett.
Vi andre som har sett det vakre fjellet er nok enige om at det ble uttalt i affekt etter skuffelsen av å ha mislykkes i å sikre seg førstebestigningen.
I dag er det mange ruter på alle sider av Stetinden, og felles for alle sammen er usedvanlig fast og fin granitt.
Det fins flere gode førerverk for Stetinden, særlig bøkene Lofoten Climbs av Chris Craggs og Torbjørn Enevold og Stetind and Narvik – dancing on the Devil´s dancefloor av Mikael af Ekenstam er svært gode.
PS! Stetinden er Nord-Europas største, sammenhengende stykke stein!
PSS! Det er forbud mot borebolter på Stetinden, som er litt ironisk siden det er boret tunell gjennom fjellet.
Sydøsteggen – normalveien på Stetind
Grad: 4+
Karakteristikk: Fin fjelltur og en fantastisk rygg-travers med et kort kruks hvor myke skosåler er kjekt å ha
Start og stopp: Rasteplassen ved Storelva på vestsiden av tunnelen gjennom Stetinden
Tid: 8-14 timer
Høydeforskjell: 1 400 meter
Retur: Tilbake langs Normalveien, med rappell fra boltet rappellfeste på toppen av Mysosten
