– ­Det begynte med at jeg ble invitert med på en tur til Kilimanjaro. Det var en ren helvetestur med tanke på høyden. Jeg tenkte egentlig aldri mer. Men etter å ha stått på toppen og kommet ned igjen var det glemt. Følelsen av å klare det likevel satt igjen, forteller Ingvild Settemsdal.

Nå har sunndalskvinnen Carstenz Pyramid igjen for å fullføre sitt Seven Summits-prosjekt, det høyeste fjellet på alle kontinenter.

– Jeg gjør det fordi det er noe å se fram til. Noe å trene mot, sier hun. 

Det finnes turprosjekter vi får høre om før, under og etterpå. Andre holder på med sitt uten å gjøre noe stort nummer ut av det. I mai fullførte Ingvild bragden med å gå til topps på både Everest (8848 moh.) og Lhotse (8516 moh) i løpet av to dager.

– Jeg hører mange si at de har drømt om å stå på toppen av verdens høyeste fjell helt fra de er små. Det kan ikke jeg si. Om Seven Summits tenkte jeg tja, kanskje jeg bare skal gå de seks, for Everest høres jo farlig ut. Etterhvert som jeg innså hva det dreide seg om, tenkte jeg at jeg må bare dit. Det ble en drøm som vokste seg stor, og så gjorde jeg det.  

– Så enkelt som det?

– Det er ikke alltid like gjennomtenkt det jeg gjør, men det var ikke planen, smiler Settemsdal. 

De som kjenner Ingvild beskriver henne som glad, raus og fysisk og mentalt råsterk. Turene hennes finansieres gjennom jobb som feltingeniør på en båt i Angola. Seks uker på. Seks uker av. 

– ­Når jeg jobber, er det for å få penger til å neste tur. Jeg er en eneste stor egotrip, men akkurat nå har jeg bare meg sjøl å bruke penger på. Bilen min går ikke gjennom EU-kontrollen i år, for å si det sånn. Men jeg får så utrolig mye igjen for dette livet, sier hun.

Å ligge på havnivå var ikke optimal oppkjøring før man skal forsøke seg på verdens høyeste fjell.

– Det var ei tredemølle jeg fikk trent litt på, jeg trente med skuddsikker vest for å få litt vekt. Det blir aldri som planlagt med meg. Det er alltid slik at du skulle gjort ting bedre, men jeg visste jo at turen i seg selv var å gå gradvis, sier Ingvild. 

  

Everest har sine skyggesider. Alle som har vært der rapporterer om galskapen, hvordan fjellet tiltrekker seg folk som ikke har noe der å gjøre, hvor viktig det ikke er å bare reise med hvem som helst. Ingvild reiste med Madison Mountaineering, ansett som et seriøst selskap som behandler sherpaer med respekt og som innretter seg etter fjellforholdene. I laget til Ingvild var det også snakk om å bestige nabofjellet Lothse i løpet av turen.

– Jeg så ikke vitsen med det og takket nei, jeg hadde nok med å konsentrere meg om ett fjell. Jeg hadde ikke økonomi til det heller, sier Ingvild.

 

Mange ulykker i denne høyden skyldes at klatrere går tom for oksygen under oppstigning eller nedstigning. Hver flaske oksygen veier ca. 3,5 kilo. Dedikerte alpinister er i større grad opptatt av stil, altså hvordan toppen nås. Andre er mest opptatt av å nå toppen, uansett hjelpemidler. Valget om å gå med eller uten oksygen var ingen reell problemstilling for Ingvild. 

– Helt ærlig så ville jeg gå med oksygen fordi det er første gangen, og fordi det er snakk om så mye penger. Derfor ville jeg se om det gikk. I Nepal møtte jeg en del som har vært der før og fikk snakke med noen legender som har vært der flere ganger. Når jeg går med oksygen, føler jeg at jeg jukser. Jeg synes selv ikke at det er noen stor prestasjon. Andre folk tror nok og synes nok at det er større. Som klatrer synes jeg at det står mye mer respekt av å gå uten. Sikkerheten er bedre i dag, utstyret er bedre nå, sier Ingvild.

Ekspedisjonslederen advarte om at veien mot Everest kom til å bli hard. Det var mye som skjedde på toppstøtdagen. Storm gjorde at det ikke var så mange på Everest denne dagen. Heldigvis for Ingvild var det ikke noe særlig til kø og flaskehalser, noe som ofte blir ansett som en av de verste utfordringene underveis.

– Fordelen var at jeg fikk toppen med meg selv sammen med sherpa. Jeg stod på toppen alene, det var ganske spesielt. Men det var ikke den følelsen at jeg hadde håpet på. Jeg trodde jeg skulle fordøye at nå er jeg endelig her, men det ble ikke slik. Jeg måtte tenke på hvordan vi skal komme ned igjen. Teltene fløy veggimellom, forteller Ingvild.

På vei ned igjen gikk hun tom for oksygen da hun hjalp en dame som hang opp-ned i tauet.

– Jeg var den første som kom til hun som satt der med sin sherpa og vi fikk snudd henne, satt på oksygenmasken og fikk kontakt med henne igjen. En sherpa fra min gruppe kom til og vi begynte å fire henne ned. Det ble jeg veldig sliten av fordi jeg gikk tom for oksygen, forteller hun.

 «Når jeg går med oksygen, føler jeg at jeg jukser. Jeg synes selv ikke at det er noen stor prestasjon.» 

Hun forteller at hun egentlig ikke takler høyden så godt.

– Det er veldig teit, egentlig. Jeg visste ikke mye om høye fjell da jeg dro til Kilimanjaro. Og Mont Blanc, jeg var ikke helt toppform der heller. På Aconcagua ble jeg veldig dårlig, der trodde jeg ikke at jeg skulle klare det. Da lå jeg på 6000 meter og peste med feber og dårlig mage. Det var min egen feil, jeg gikk for fort og ble sjuk. Jeg løy om det til reiselederen, for hjernen fungerte. Det merkelige var at etter litt søvn, litt mat og få på seg klær, var kroppen helt i orden. Det å være i høyden er så uforutsigbart. Jeg har hatt andre turer igjen, hvor jeg har gått fra å være den svakeste i gruppa til å bli den sterkeste, og kunne bære andres sekker i tillegg til min egen. Jeg trenger litt ekstra tid på å akklimatisere meg, men jeg har troen på at det har litt med erfaringer å gjøre. At når du har vært i høyden før, er det lettere for kroppen å tilpasse seg, sier Settemsdal. 

MENTALT: En av mange broer for å komme seg til toppen av Everest. Foto: Privat

Vi snakker oss gode og varme før hun vedkjenner seg et NM-gull på 3000 meter, og et midtskandinavisk gull på samme distanse.

–  Å legge så mye i det lenge i etterkant er jeg dårlig på, sier Ingvild. 

– ­Feltingeniør, hvordan havnet du i det yrket?

– Ja, nei, egentlig har jeg en bachelor i petroleumslogistikk. Men jeg har jobbet meg opp. Alltid sagt ja og hoppet på de sjansene som har kommet, forteller hun.

 

Det var slik hun kom seg til Lothse også. Vel nede igjen i Camp 4 etter Everest-bestigningen orket ikke Ingvild å anstrenge seg mer med spisinga og drikkinga, hun tenkte at hun likevel snart skulle ned igjen.

Men så kommer guiden og spør: Skal vi prøve?

Han hadde ikke vært på Everest og var ivrig på å få seg en tur. Ingvild hadde ikke planer om Lothse før avreise fra Norge, men fikk spørsmålet igjen på vei inn mot base camp, og sa da ja. Hun trodde ikke det ville bli noe av på grunn av været. Ingvild vet ikke helt hva som gjorde at hun ombestemte seg. Kanskje var det at hun var i overraskende grei form? Kanskje var det tanken på at ikke så mange hadde gjort det før? Ingen av de andre i laget var innstilt på å prøve. I gruppa var det en som var for sliten, en annen hadde mistet synet og det blir en redningsaksjon i forbindelse med det. Ei tredje i gruppa vil heller prøve å få penger tilbake fordi det ikke blir noe Lothse-forsøk og det blir en liten feide. Hovedlederen ville ikke sende med dem sherpa på grunn av været. 

– ­Jeg visste ikke helt hvem jeg kunne stole på. Steinsprang utløst av andre var den største risikoen. Dette var sjansen jeg fikk, så jeg tenkte fader, jeg vil prøve. Jeg er en gambler, jeg fikk en ny ting å tenke på, sier hun.

«Jeg stod på toppen alene, det var ganske spesielt. Men det var ikke den følelsen at jeg hadde håpet på».

Ingvild Marie Settemsdal

GLAD: Ingvild Marie Settemsdal på toppen av Lothse. 

Ingen andre tok sjansen på Lothse denne dagen på grunn av været. Men etter hvert som de begynte å gå, løyet vinden. Da skjønte hun at dette ville gå veien. En sherpa kommer løpende etter dem, slik at de skal slippe å gå alene.  

Klokka til Ingvild ladet ut ved 8600 meter, omtrent i totiden på Everest-dagen. Derfor er det uvisst hvor lang tid hun egentlig brukte på å nå begge 8000-meterne. 

Som om det betyr noe. 

Ikke for Ingvild. 

– Jeg følte meg i bra form til tross for at jeg hadde ikke hatt i meg noe næring. Men det gikk som en lek opp fjellet. Jeg nøt hvert sekund. Det var sol, det var fint og vi tok bilder. Lothse ble en større opplevelse for meg enn Everest fordi jeg nøt turen mer. Jeg er så glad for at jeg fikk sjansen. Det var bare oss på det fjellet den dagen, sier Ingvild.

«Lothse ble en større opplevelse for meg enn Everest fordi jeg nøt turen mer. Jeg er så glad for at jeg fikk sjansen. Det var bare oss på det fjellet den dagen.»

Ingvild Marie Settemsdal

Rett etter Nepal bar det videre til Nord-Amerikas høyeste fjell, Denali. Nå har hun Carstenz Pyramid igjen for å fullføre drømmen om Seven Summits. Ei lita uke hjemme på Vargøya med familien har vært godt.

Fått hogge ved, fiske, fanget hummer, slike ting. Hun er sjølskreven på potetopptakeren hver høst, der foreldrene driver korn- og potetproduksjon.

Viljestyrken og konkurranseinstinktet har hun etter faren, mener de som kjenner henne. Når de er på tur i lag i fjellet kan det være et slit å henge på Ingvild, men han er en vinnerskalle han også, nekter å gi seg.

Da Ingvild reiste til Nepal den 31. mars tidligere i år, var det lillesøsteren Tora som tok over nettbanken, mailboksen og sørget for at selvangivelsen hennes ble levert. Familien var naturlig nok nervøse på toppdagen, men stolte etterpå. Hun er den sprudlende i en søskenflokken på fire. «Spinnvill» kaller de henne.

– Det er alltid godt å være hjemme. Jeg har blitt mer og mer kjent i Sunndalsfjella de siste årene. Det irriterer meg at jeg ikke har utforsket det området mer tidligere, for etter at jeg begynte å gå på reinsjakt har jeg sett mer og mer av hvor stort området er. Det jeg lurer aller mest på er hvor mye kroppen min tåler, når sier den stopp. Det ligger ganske sterkt i meg, sier Settemsdal.   

LES OGSÅ: Ingvild Marie Settemsdal er Årets Rookie

LES OGSÅ: Lange toppturer