Kystalpine fristelser i Vesterålen

En del har selvfølgelig funnet fram til Vesterålen allerede. Fjellet Møysalen er kjent for mange, beliggende på Hinnøya og høytragende over alle andre topper i mange mils omkrets. Møysalen er faktisk Norges nest høyeste øy-topp og utsikten er deretter. På godværsdager kan man se Helldalisen og Svartisen sine hvite kroner i sør, og bort mot Sveriges stortopper i øst. I vest ser du utover Lofotens armada av spisse tinder og i nord kan man skue så langt at det tilslutt bare er hav. Jeg vet det høres flåsete ut, men det er sant: Utsikten fra Møysalen  vil målbinde deg.

LES OGSÅ: Turtips til Måtind i Vesterålen

En bestigning av Møysalen starter for mange med en båttur fra Kaljord og inn Lonkanfjorden. Deretter går det innover mot fjellet i frodige omgivelser før stein og snøfonner overtar. Denne reisen, fra fjord via frodig natur og til høyfjellet, gjør at mange rangerer Møysalen som en av Norges aller ypperste fjellturer.

Selv om Møysalen er det mest kjente landemerket i Vesterålen, var det et annet fjell som raskt fikk min oppmerksomhet. Det er jeg ikke alene om. I 1902 kom T.G Ouston og H.S Mundahl til Vesterålen fra Lofoten med SS Hadsel for å bestige Møysalen. Men Richard With, administrerende direktør for Vesteraalen Dampskibsselskab (nå kjent som Hurtigruten), var også ombord på dampskipet. Han fikk de to herrene til å endre planer da han fortalte dem om det ubeseirete og ubestigelige fjellet Reka.

LES OGSÅ: Å ferdast langsomt

I dag finnes det tre boltete standplasser på normalveien til Reka og på den mest eksponerte taulengden, hvor det kiler godt i magen og sikringsmulighetene er få, er det også montert et par bolter.

Reka er bare 605 meter høy, og 23 meter lavere enn sin storebror Litl Reka. Det er det ingen grunn til å bry seg om. Turen til Reka starter innerst i Bjørndalsfjorden, i retning Rekvatnet. Derifra begynner det å gå oppover, men det er først drøye hundre høydemeter under toppen at tauet må fram og klatreselen på. Videre følger fire flotte taulengder (grad 3 og 4) i fast fjell til toppen.

I sin jakt på førstebestigningen av Reka gjorde Ouston og Mundahl først et fremstøt langs sørvestryggen, hvor dagens normalvei går. Et godt stykke opp på ryggen befant plutselig den ene av herrene seg i stjerneformasjon, mens den andre stod på en liten hylle lenger nede og lette etter sikringsmuligheter som ikke var der. Og noen meter lenger opp, da de møtte på et lite overheng som man må sno seg rundt og over, ble Ouston og Mundahl enige om å gjøre retrett. Eller som de beretter; «to live and climb another day». I dag finnes det tre boltete standplasser på normalveien til Reka og på den mest eksponerte taulengden, hvor det kiler godt i magen og sikringsmulighetene er få, er det også montert et par bolter.

Fire dager senere forsøkte de to herrene seg på nytt. Denne gang fra nordvest, på en rute som i dag ikke er særlig anbefalelsesverdig. Etter mange timers slit nådde de til slutt toppen. Her nøt de nok utsikten, for fra toppen av Reka er det ikke vanskelig å komme på nye turideer i Vesterålen. I den vestre delen av området ligger andre svært karakteristiske fjell som Pikstauren, Blåtinden, Teistpolltinden og Trehyrna, mens i nord fanger Klotinden raskt interessen.

Det tok da heller ikke mange dagene før jeg og mitt følge var klare til å gi oss i kast med Klotinden. Den største utfordringen viste seg å være hvor man skulle starte fra. Etter å ha undersøkt litt fant vi ut at det beste ville være å angripe toppen fra øst, med start fra nordsiden av Stengelvågfjorden. Det er få stier i dette området, så vi peilet oss inn på toppen og gikk mer eller mindre rett på. Over myrer og gjennom tett granskog, kratt og steinrøyser. Vi kom forbi jungelen av hindringer og med klærne fulle av granbar og kvist traff vi etter hvert på noe som kunne være antydninger av en sti eller et dyretråkk. Det var virkelig ikke godt å si.

I motsetning til Reka, så er Klotinden dekket av mose, gress og lyng hele veien opp. De siste 100 høydemetrene går i bratt terreng på sleipt underlag. Det var likevel forholdsvis greit å komme seg opp og tauet var strengt tatt ikke nødvendig. Klotinden ligger langt nord på Langøya, og i likhet med den meget populære Dronningruta, som ligger like i nærheten, var utsikten imponerende.

I øst så vi Andøya strekke seg nordover. Øya er særegen, med store myrområder og gresskledde heier. Nordvest på Andøya ligger det lille tettstedet Bleik. Stedet er oppkalt etter den hvite sandstranden som er Norges lengste. En kveld i juli la vi i vei fra Bleik og fulgte kysten sørover til Otervika. Det nærmet seg midnatt, men solen hang fortsatt høyt over havets horisont. Målet var å oppleve midnattssolen fra toppen av Måtinden. Fjellet er bare 408 meter høyt, men hvilken utsikt! Klippene stuper loddrett ned i Norskehavet og neste landkjenning mot vest er Grønland. Tiden flyr fort når man er lykkelig, og en time på toppen føltes som ti minutter. Tilbake til Bleik bar det over gresskledde heier og på fin sti ned Gongaksla.

Dronning Sonja ferierer i Vesterålen. Etter mange flotte turopplevelser her forstår jeg godt hvorfor hun kommer tilbake år etter år. Her finnes storslått natur og fjellturer i alle vanskelighetsgrader. Helt fra Måtindens gresskledde heier til Rekas skarpe egg. Felles for dem alle er at de venter på deg.

Les også: Slik velger du klatretau

Les også: Flere saker om tinderangling

Les også: Slik tar du vare på teltet ditt 

Vesterålen 

Vesterålen ligger nordøst for Lofoten, lengst nord i Nordland. Området omfatter en rekke øyer hvor de største er Hadseløya, Langøya, Andøya og den vestlige delen av Hinnøya. Hinnøya er Norges største øy.
Adkomst: Det finnes en rekke måter å komme seg hit på. SAS og Norwegian flyr til Evenes, som ligger et par timers biltur unna, mens Widerøe flyr til småflyplassene i Stokmarknes og Andenes. I tillegg går Hurtigruta gjennom området med stoppested i Stokmarknes, Sortland og Risøyhamn. Det går også bilferge fra Melbu over til Lofoten og om sommeren fra Senja til Andenes.