Urlandet i nord

Prøver å kjenne etter: Er det en sammenheng mellom turlivet hun vokste opp i hjemme på Varangerhalvøya og tindebestigningene hun nå gjennomfører i rekordfart på kryss og tvers av Himalaya?

– Man får en veldig frihetsfølelse i Varanger, sier hun.

– Selv om det er litt flatt der for min del. Det er jo det.

Harila er på telefon fra Kathmandu. Vi har ringt for å høre om Varanger, halvøya i Finnmark der turlivet hennes startet. 

Hvorfor hun snakker om Finnmark fra Kathmandu? La oss gi en kort oppsummering:

Ved ren tilfeldighet fikk Harila for et par år siden oppleve Kilimanjaro. På tross av hodepine, oppkast og midlertidig tap av syn likte hun livet i høyden så godt at hun sa opp jobben hos Skeidar, solgte leiligheten og bestemte seg for å bestige verdens 14 høyeste fjell på rekordtid.

Etter seks måneders tindejag i 2022 lå hun godt an til å slå nepaleseren Nirmal Purjas fartsrekord. Bare to fjell manglet: Cho Oyo (8201 moh.) og Shishapangma (8013 moh.), som klatres oftest fra Tibet og dermed krever klatretillatelse fra kinesiske myndigheter. Det fikk hun ikke.

Slik endte 2022-årets rekordforsøk i en kinesisk skuff.

Hun bestemte seg for å prøve på nytt. Nå er hun godt i gang med å klatre alle 8000-meterne en gang til, også de hun gikk i 2022.

Så med en slik oppdrift lurer vi altså på hvor det hele begynte og hva det har betydd. 

– Jeg tror oppveksten min er en fordel for det jeg gjør nå, selv om det er flatt i Varanger, sier Harila.

– Hvordan da?

– Jeg er blitt vant til mye vær. Når andre synes det blåser mye i Himalaya, synes jeg det er litt som å være hjemme.

– Varanger er mer værhardt enn i Himalaya?

– I fint vær er ingen steder så fine som Varanger, men mine tydeligste barndomsminner handler om dårlig vær. Man blir jo ikke så storforlangende når man vokser opp der, og det er en fordel når ting blir litt hardt i høyden.

«Når andre synes det blåser mye i Himalaya, synes jeg det er litt som å være hjemme.»

Et eget landskap

Ute på tur i dette landskapet er steinene det første du legger merke til. Der vegetasjonen ikke har lagt seg som et mykt vegg-til-vegg-teppe, ligger milevis med unike steinlandskap. I steinrøysene er hver enkelt stein er et lite kunstverk. Andre steder stikker lagdelt stein opp fra bakken som kvasse troll i en Mordor-aktig kulisse fra Ringenes Herre.

Vi ringer den friluftselskende statsgeologen Ida Gunleiksrud (30) for å få en kort innføring i Varangers steingrunn.

–  Du kan ikke spørre en geolog om korte svar. I geologien finnes ikke slikt, ler hun.

Likevel deler hun noen forenklede forklaringer:

I Varanger er steingrunnen gammel og lite nedslitt. Underlaget er bevart fordi istiden utviklet seg annerledes enn ellers i landet.

– I Varanger kan vi se de gamle bergarter slik de så ut den gang, forteller hun

Statsgeologen kunne sagt uendelig mye mer om dette, men av hensyn til lesere med begrenset interesse for stein begrenser også vi oss.  Litt mer må hun likevel få si:

– Varangers store blokkmarker med fragmentert stein er bevart fra tiden før siste istid. Andre steder i landet har slike områder blitt slitt helt ned av isen. Men det skjedde aldri i Varanger.

– I Sør-Norge er mye av fjellandskapet blitt til avrundede fjell. Men oppi der ble blokkmarkene, som lå på overflaten før siste istid, bevart.

«Varangers store blokk-marker med fragmentert stein er bevart fra tiden før siste istid..»

Fjell og hav

Vi møter turentusiasten Jon-Arne Kristiansen (55) ved enden av den sju kilometer lange veien inn til Komagdalen, på østsiden av Varangerhalvøya nasjonalpark. Dalen er hans paradis.

– Friheten i dette livet gjør at jeg trives best her. Med fiskevann og storslagen natur kan jeg dyrke utelivet året rundt, sier Kristiansen.

På fritiden er han ivrig laksefisker og jeger av både elg og rev. I tillegg sanker han bær, egg og sopp. Hans egentlige jobb er på havet, hvor han fanger krabbe og torsk. Men helst vil han være til fjells.

– Jeg liker havet, men trives uten tvil best på fjellet, sier Andersen.

Fra gapahuken, noen hundre meter bortenfor parkeringsplassen, trasker Kristiansen og kona innover nasjonalparken for å plukke bær.

Herfra nås også langturen som går innom de åpne telegrafhyttene, og en fuglesti hvor det er lett å lære mer om halvøyas spesielle fugleliv. 

«For fuglekikkere er Varanger som Serengeti.»

Et fugleparadis

Fugleelsker og arkitekt Tormod Amundsen (45) har skrevet guidebok om fuglekikking i området. Han er også designeren bak de såkalte padlehukene, som er etablert langs padleleden og som krypinn for det enkle kystfriluftslivet.

Vi ringer ham for å høre mer om halvøyas evinnelige kvitring.

– For fuglekikkere er Varanger som Serengeti. Jeg har møtt briter med kikkert som synes dette er langt større å oppleve enn bøffelvandringer på afrikanske savanner, sier Amundsen.

Hans første møte med halvøya, hvor «fuglene synger og kvitrer overalt», skjedde på en studietur til Vardø i regi av arkitektskolen. Kontrasten mellom den rike naturen og det frafallende bybildet var vanskelig å forstå. Hvordan kunne et område så rikt på liv samtidig være så dødt urbant?

– Området gir deg en ekstraordinær følelse av å være i intakt natur, sier Amundsen som satte seg mål om å bidra positivt i området.

I 2009 flyttet han til Vardø for å starte arkitektbyrå. Siden har han bygget mer enn 20 gapahuker i området, som fritt kan brukes av alle turgåere. Nå har både han og firmaet flyttet videre til Danmark, men en viktig del av ham bor fremdeles igjen høyt mot nord.

– Jeg føler meg 100 prosent hjemme der. Stedet har en rå intensitet, som setter seg i kroppen. Det gir virkelig mening å snakk om en vill og levende natur. I andre nasjonalparker må du gå lenge for å se fugle- og dyreliv. I Varanger er det allestedsværende, sier Amundsen.

I barndommen, hjemme i Trøndelag, ble han glad for å se en enkelt praktærfugl. I Varanger har han talt flokker på 14 000 individer.

– Varangers særegenhet er totalt underkommunisert i Norge. Kontrastene er next level på en måte nordmenn ikke forstår.

Et vær av gangen

I barndommen krysset Kristin Harila Varangerhalvøya i all slags vær. I dag løper hun gjerne de samme turene – og mange nye turer. For eksempel fra Hamningberg i nord til Jakobselv i sør. En tur på fem gode mil og tre overnattinger, hvis du går rolig. 

– De områdene er veldig lettgåtte og passer for mange. Det er flatt, åpent og godt å løpe på gamle reinsdyrtråkk, sier hun om områder hvor steingrunnen er dekket med myk tundra-vegetasjon.

– Hva er den første turen folk bør gå på Varangerhalvøya?

– Nattfjelldalen. Den gjør du på en dag fra Vadsø. Plutselig kommer du til en stor foss som skiller seg veldig ut fra resten av terrenget, sier Harila som gleder seg til høsten og bærplukking.

Før den tid skal hun fortsette rekordjakten i Himalaya.

– Er det noe med Varangerfolkets mentalitet du tar med deg til høyden?

– Vi finnmarkinger er litt enkle og rett frem. Det er ikke så mye tull og vas med oss, og det tror jeg er en fordel. 

– Hvordan da?

– Vi er vant til å ta ting som de kommer. Både i Himalaya og Varanger tar du et steg av gangen, et fjell av gangen og et vær av gangen.

Harila tenker seg om på ny. Ser for seg barndomsturene i eldgammelt steinlandskap. Da hun spurte andre turgåere hvor langt det var igjen var svaret alltid det samme:  

– Det spørs hvor fort du går.