Sommer på «Snyspurven»

Etter seks uker på farta, kom jeg meg til sist fram fra Bergen til Helsingør i Danmark. På tross av store problemer med motor, lekkasjer, uvær og motvind, så gikk det til slutt. Her fikk jeg byttet motor, og ellers oppgradert båten etter hva økonomien kunne tillate.

• Del 1: Nye eventyr til sjøs

«Snyspurven», som skuta mi nå er døpt, skjærer seg gjennom snille bølger, og koser seg duppende på «turistbøyler» langs den danske kyst. Jeg bader i det varme havet hver dag, og blir jevnlig solbrent og overopphetet. Livet er så utrolig lett. Kanskje litt for lett?

Så kommer dagen som måtte komme, da jeg tar farvel med hun som har vært min kjæreste de siste årene. Før avstand og innreiserestriksjoner, gjorde ting håpløst og vanskelig. Pandemien førte oss sammen, og har nå dratt oss ifra hverandre. Det er nok heller ikke lett å være sammen med ei rastløs sjel, som alltid setter drømmer og eventyr i første rekke. Når fortøyninga kastes for godt i Helsingør og et nytt eventyr endelig starter, så avsluttes samtidig et annet.

Sol, øl og ferske sjøfarere

Datoen skriver 28. juni. Jeg gjør en kort stopp på andre siden av sundet, i Helsingborg på svensk grunn. Her mønstrer mannskapet på, som består av Andranik fra Armenia, Alexandra fra Hviterussland og Yihui fra Canada. Ingen av oss kjenner hverandre fra før, men sammen skal vi ta oss nordover til Strömstad.

Nytt bekjentskap med spennende og likesinnede mennesker, er en stor del av motivasjonen for å seile rundt omkring. Mannskapet byttes ut med jevne mellomrom etter gitte etapper og distanser. For det meste folk jeg kommer i kontakt med på forskjellige oppslagstavler og mannskapsbørser på nett, og en og annen venn som mønstrer på.

De nye sjøfarerne blir regelrett kastet ut i det, men en frisk bris fra nord som vi må krysse oss gjennom. Jeg setter all min tålmodighet inn for å lære dem det grunnleggende, samt å gjøre dem mest mulig selvstendig. Vi skal nemlig seile natt og dag i ett kjør.

Farten blir etter hvert upåklagelig, og milene raser av gårde. Stemningen er på topp, og vi blir en fantastisk gjeng, som ler og koser oss i lag. Før natta senker sitt mørke, lager sola et nydelig fargespill som får alle til å bare se drømmende ut i horisonten. Andranik og Alexandra får første skift, og ruta har jeg lagt langt til havs, slik at jeg kan slappe av uten å være bekymre for at de skulle gå på grunn.

Tida flyr av sted i sol og idyll. Når det er midt på dagen, ankrer vi opp ved nærmeste strand, hvor vi regelrett tar siesta. Her stuper vi fra dekk, og storkoser oss med musikk, kald øl, god mat og kaffe laget på Hviterussisk vis. Jentene soler seg på dekk i bikini, og kaster flørtene blikk over til oss gutta. Vi på vår sider titter tilbake, nyter et glass bunt rom og røyker feite cubanske sigarer. Joda, dette livet funker. Vel framme i Strömstad feirer vi vennskapet med en fest, samt at mannskapet klarer å overtale meg til å bli en dag ekstra sammen med dem.

Rekordfart til Bergen

Så kaster jeg atter loss, og fortsetter alene vestover. Som jeg runder Nordkoster, får jeg øye på noen svarte klumper i vannskorpa langt unna. Da jeg drar fram kikkerten ser jeg at det er ti seler som ligger på et lite skjær og soler seg. De bare letter litt på hodet idet jeg glir forbi, og ser ikke ut til å bry seg i det hele tatt.

En morgen ligger tåka tykk som en grøt, og jeg kan ikke se noen noe annet enn til ankret framme i baugen. Jeg snirkler meg forsiktig ut mellom holmer og skjær, kun med hjelp av GPS’en. Av og til dukker land eller en båt opp i tåkehavet, bare for å forsvinne like fort. Det er som å seile i ei trolsk boble, og det føles som om vi slett ikke beveger oss. Alle lyder absorberes i det grå, og jeg må være ekstra på vakt for det som måtte skjule seg der framme i intet.

I Tananger får jeg mannskap igjen bestående av Erna, ei kul friluftdame som blant annet har gått Norge på langs. Vi blir velsignet med tordenvær og dryppende regn. Plutselig blinker det hvit i himmelen, etterfulgt av et rumlende skrall. Med bøyd nakke løper jeg ut på dekk for å heise seilene ned. Alt går heldigvis bra, men med lynende himmel og med masta stikkende 14 meter opp i været, så føler man seg ganske liten. Senere overnatter vi på svai, og tar et herlig bad i det varme sommerregnet. 

Hvaler og evige solnedganger

Det er stor forskjell når man plages og når ting går knirkefritt. Jeg brukte åtte dager fra Helsingør til Bergen langs kysten, inkludert en hviledag. Til sammenligning brukte jeg én og en halv måned på samme etappen sørover. 

I Bergen mønstrer Elisabeth på, en glad bergenser som var med å seile tidligere på ferden. Ei dame med bein i nesa, og som i likhet med Erna også kan krysse av Norge på langs, både på ski og med sykkel.

Vi seiler i god driv nordover, med en mild fralandsvind i seilene som får båten til å krenge ørlite grand til babord. Plutselig får vi øye på noen svarte rygger og vannsprut et stykke foran oss. Det er hval! En stor flokk grindhval på 60-70 dyr. Før vi vet ordet av det er vi plutselig omringet. Noen er nysgjerrig og svømmer tett på, to eller tre, side om side, bare et par meter fra skroget. Bølgene får båten til å rulle fra side til side. De svømmer, velter seg og leker i flere gjenger. Samtidig er vi helt alene på om denne fantastiske naturopplevelsen.

Når vi kommer til øya Alden går vi i land for å bestige fjellet Norskehesten. Lufta dufter av blomster og urter, og gir den allerede fine utsikten en ekstra prikk over i’en. Vi er akkurat nådd opp mot de siste kneikene, da tåkedis begynner å omkranse oss. Typisk for en kveld som denne, etter en usedvanlig varm dag. Så bryter sola igjennom disen og farger hele landskapet om til en verden av glinsede gull. Tåka, som lå an til å gjøre alt grått og kjedelig, lyses nå opp til et gyllent drømmeland. Vi blir sittende i en time og bare nyte opplevelsen, og når solen til sist takker for seg, er vi fylt av iver og energi. Det blir til en natterslig svømmetur i tåkeheimen i et lite ferskvann oppe på platået, og da vi til sist kryper under dyna, er klokka langt på natt. Men hvem bryr seg om det nå?

Øyhopping på Nord-Vestlandet

Jeg er innom de fleste større øyer mellom Bergen og opp til Måløy. Jeg seiler delvis alene og delvis med mannskap. Anette, en nyfrelst seilinteressert er med i ei ukes tid. Sammen besøker vi blant annet øyene i Kinn og Bremangerlandet. En altfor varm dag, vandrer jeg over fjellet til Vetvika i Bremanger, og får gleden av å ta turens mest forfriskende bad. Vetvika minner om en sydhavsstrand, med ei stor hvit strand og steile klippevegger på alle kanter. Mange andre har latt seg friste av denne stranden, og flere telt er slått opp mens de venter på at sola skal gå ned i havet. 

Det beryktede havet rundt Stad rundes alene før Johannes mønstrer på i Ålesund. Vi klikker raskt sammen, og det føles som om vi har vært kompiser enn så lenge. Når vi kommer til Smøla bader vi fra brygga og flørter med servitrisene på den lokale kaféen. Før vi vet ordet av det er vi på vei til fest på Veiholemen. Sammen rusler vi inn svingdøra på puben med gitaren slengt over skuldra, uvitende om at det er et stort 60-årslag som er under feiring der. I samme øyeblikk snur hele forsamlinga seg, før en stemme i lokalet lyder «er dere underholdningen?»

Vi kaster kort blikk på hverandre før vi retter oss stolt i ryggen: «Ja, det er oss!»

Så følger en kveld av de sjeldne. Servitørene rydder bord og stoler til side, mens de forundret småsnakker seg imellom. Deretter holder vi tidenes spontan-konsert med allsang og topp stevning som varer til langt på natt.

Villmarksopplevelser i Bindalsfjorden

Hele Trøndelag og opp til Sandøysjøen seiler jeg også alene. Dette er normalt sett ingen problem, men byr på utfordringer hver gang jeg må slippe rattet for å ordne noe oppå eller under dekk, eller hvis jeg må legge til kai i dårlig vær. Hovedsakelig på grunn av at jeg ikke har en autopilot som fungerer.

Jeg legger til et besøk inn Bindalsfjorden på turen. Dette er mitt type terreng, med store områder uten vei og langt fra folk. Her ankrer jeg opp i noen øde bukter for flere dager. I denne fjorden finnes det nå mengder av makrell. Det mildt sagt vrimler over alt, og det blir mang et herlig måltid på bålet om kvelden. En dag tar jeg en lang og slitsom tur innover fjellene for å prøve fiskelykka på brunørreten. Kort fortalt, så er jeg ikke fremme til båten igjen før dagen etter. Men fangst ble det, og da er det ikke så farlig om det ble ei utilsiktet natt under åpen himmel, en plass i ulendet, med sekken som pute og jakka som beskyttelse for regnet.

Ei natt våkner jeg til en av mine største frykter. Ankerfestet løsner i en kuling som har bygd seg opp over natta, og plutselig driver jeg sakte inn mot bergveggene 30-40 meter lengre inn. Ankeret og den 40 meter lange kjettingen slepes heldigvis etter bunnen, og bremser nok til at jeg rekker å reagere. Jeg springer naken opp i cockpit og får startet motoren i gir framover. Nå er situasjonen stabil nok til at jeg kan få på meg klær og legge en plan. Jeg befinner meg i en ganske låst situasjon. Ankeret må dras opp etter kjettingen manuelt, men dette er klin umulig hvis det ikke er tilstrekkelig slakk på den. Dermed må jeg kjøre båten et stykke framover mot vinden og ankret, sette motoren i fri, springe fram i baugen for å dra opp kjettingen, for å så springe tilbake til cockpit for å sette motoren i gir igjen.

Hver gang jeg er i baugen, rekker jeg bare å bra den noen titalls centimeter opp før den igjen blir for stram. Dette er en hårfin balansegang og pinende tungt arbeid. Etter en halv time er enda ikke ankret oppe, men samtidig nok til at det ikke bidrar til å bremse båten mer.

Et par ganger er jeg farlig nær med å drive på land. Så løftes ankret endelig opp fra bunnen, og jeg setter kursen utover. Så, når jeg er et godt stykke fra land, drar jeg det helt opp.

Igjen sitter en tulling i den vuggende båten, utslitt og søkkvåt av svette. Det var nære på!

Mot nord

Helgelandskysten gjøres på kort tid. En ny Anette følger med fra Sandnessjøen til Bodø. Her får jeg ombord alt vinterutstyret mitt, og med det har jeg absolutt alt jeg eier i livet på båten, foruten om min elskede lederhund Sunny. Hun lever fremdeles sine glade dager som sledehund i Valdres. Her mønstrer Ragnhild på, som også var med i tidligere i april. Vi seiler forbi Steigen, Hamarøy, og opp Vestfjorden til Hinnøya. Her blir vi overasket av uvær idet det begynner å mørkne. Vi går inn til land, men finner ingen brygger hvor det er mulig å legge forsvarlig til. Til sist må vi fortsette til Lødingen hvor vi ganske så actionfylt får lagt oss til ved en flytebrygge. Tre dager senere ankommer vi Tromsø.

Så mønstrer hundekjører-kollega og turkompis Mira Karpinen på for turen videre til Alta.

Kulere dame enn Mira skal man lete lenge etter, med en stor lidenskap for Svalbard, og en felles forkjærlighet for grønlandshunder. Vi tar oss god tid på turen, og fisker og ankrer opp på spennende plasser. Blant annet i Nordlenangen i Lyngen, og på øya Loppa helt vest i Finnmark. Vi går aktivt inn for å få kveite på kroken, og lykkes til sist etter mang en fin torsk og sei. Vel fremme i Alta haiker Mira hjem igjen, imens jeg møter gamle kjente i studentbyen min.

Mot Kirkenes i tøff sjø

Det nye mannskapet består av Miriam og Håkon, begge ifra Oslo. Miriam er ei spennende backpacker-dame som nylig er blitt interessert i seiling. Håkon er en pratsom og eventyrlig pensjonist, men mange ski- og klatreekspedisjoner på samvittigheten.

Det er allerede blitt september. Alta – Kirkenes er en drøy etappe i røft farvann. Spesielt ifra Nordkapp og siste biten rundt Varangerhalvøya, hvor det praktisk talt ikke er noen øyer å gjemme seg bak. Etter ei uke på farta, har vi stadig Barentshavet stående rett inn dra sida. Vinden har tatt seg opp til kuling, og en stor storm øst om Svalbard, gjør at bølgene nordfra er godt voksne. De er jevnlig på 3-4 meter, og dekker hele horisonten når de kommer rullende. I de sterkeste vindkastene må vi være rask å slippe opp på skjøtene, for å unngå at krenginga blir for voldsom. Seilene trimmes med masse «twist» for å minske kraften i riggen. Til sist må vi redusere seilføringa til bare et lite forseil, og allikevel holder vi hele seks knops fart.

Plutselig får vi øye på en kjempebølge, nesten dobbel så stor som de andre. Jeg retter baugen opp imot for å ta den på best mulig vis. Vi bremses kraftig i det «motbakken» starter. Angsten for at bølgen skal brekke, får nakkehårene til å reise seg. Men det skjer ikke. Isteden danser skuta stabilt og vakkert over og ned på andre siden. Det er som om Snyspurven letter og bare flyr over bølgene. For en skute! Med henne kan jeg gjøre alt!

Så kommer dagen da jeg kan se Kirkenes bade i sol foran oss. Det går plutselig opp for meg at jeg snart har seilet Norge på langs, og at målet for hele sommeren snart er gjennomført.

Da jeg kjøpte båten i Bergen for fem måneder siden, hadde jeg knapt satt mine bein i ei skute.

Nå har jeg unnagjort over 2000 nautiske mil, inkludert en liten svipptur innom Danmark.

Med ett blir jeg vemodig. Tiden har rast så fort av gårde at jeg lurer på hvor den egentlig ble av. Jeg har møtt så mange nye mennesker, opplevd så mye tøft og lært så mye nytt. Hva skal jeg nå finne på?

Et vindkast blåser igjennom det bustede håret mitt, og får tankene på nye baner.

Nå skriver vi midten av september. Med andre ord jaktstart. Fra nå av skal dagene gå i jakt, fiske og seiling langs Nord-Norges vakre kyst. Ferskt rype- og harekjøtt skal stå hyppig på menyen, ved siden av sprellende fisk fra havet. Snyspurven skal ankre opp og fortøyes på øde og utilgjengelige plasser, i spennende fjorder og på eventyrlige øyer.

Stormene og sluddbygene vil nok stå i tur, sammen med nye utfordringer og den unngåelige mørketiden. Høsten skal bli fantastisk!