Nye eventyr til sjøs

Jeg er på ingen måte noen sjømann. Heller tvert imot en ekte innlandsgutt, født mellom skog og fjell, og omringet av gårdsdyr på alle kanter.

For inntil to måneder siden eide jeg 17 grønlandshunder, og levde som lykkelig hundekjører og fjellfant langt inne i de nordlandske vinterfjell.

Men så solgte jeg alt jeg eide og kjøpte meg en 34 fots seilbåt for å bo og leve i for alle pengene. Uten noen form for buffer, og uten noen særlig forhåndskunnskap verken om havet eller seiling.

Å seile er likevel ingen ny drøm. Jeg har alltid latt med fasinere av havet og seilbåter, og det å bokstavelig talt ha et hav, eller rettere sagt; ha syv hav av muligheter.

Med egen båt får eventyrene en helt ny dimensjon idet man for egne resurser kan reise til fjerne himmelstrøk, og besøke plasser som ellers ville vært utilgjengelig.

Det gir meg muligheten til å være på et konstant eventyr, der jeg kan ha utstyr og proviant for måneder om bord. Det gir opplevelser både til havs under transport, og på land hvor enn jeg kommer.

Langs Norges fantastiske kyst eller ute i den store verden. På relativt komfortabelt vis fra havn til havn, eller kanskje helst for anker i bortgjemte bukter og på øde øyer.

På stille og varme solskinnsdager til fråtsende og nådeløs sjø.

Farvel til hundene

Fingrene mine glir gjennom den tykke pelsen til min kjære yndling og lederhund Sunny. Hun elsker når jeg litt hardhendt drar ørene hennes bakover, og svarer med å presse hodet inntil brystet mitt mens hun kniper øynene sammen. Så faller hun slapt over i en passiv kose-positur, og jeg løfter henne opp i mine armer. Noen tårer triller og en svær klump i halsen gjør det vanskelig å prate.

Så lukker jeg porten til hennes nye hjem. Stille står hun med snuten gjennom gitteret og ser på meg til jeg runder hjørnet og blir borte.

Dette hendelsesforløpet gjentar jeg hele 17 ganger på en to ukers intervall. Foruten om Sunny som skal på utlån, selges og gis hundene bort en etter en.

Mine to andre ledere Maveryck og Tøs er dratt til Valdres og Kiruna. Sunnys fem valper spres rundt om i landet fra Alta i nord til Lillehammer i sør.

Likeså med mine lovende unghunder, pensjonistene og mosjonistene, som alle er gitt bort i par eller alene. Til sist har gamle og syke Brum og Nuka måttet vandre til de evige snødekte vidder.

Dette er ingen enkel affære, og tanken om å aldri se flere av hundene mine igjen, forfølger meg i lang tid. Men rastløsheten i blodet og dragningen til nye og spennende eventyr gjør at jeg heller ikke klarer å la være.

Eventyrets pris

Under alle mine store valg her i livet har følelsene fått styre langt mer enn fornuften. Det har vært både min velsignelse og forbannelse. Da valget har stått mellom å jobbe en måned for å så være en velutstyrt måned på tur, eller å være to måneder på tur med en proviantliste basert på fisk og vilt med lappet jakke og telt, har valget bestandig falt på det siste. Dette har ført til et innholdsrikt turliv med mye moro, men også lite penger å rutte med tilbake i sivilisasjonen. Samme prinsipp har også vært i spill da jeg bygde opp og etablerte kennelen og guidebedriften min Trapper’s Farm, og da jeg har valgt studier, bosteder, og ellers retninger i livet. I en alder av 29 år, har jeg enda til gode å være fast ansatt i en jobb jeg ikke kan forlate på dagen. Tar man en titt i skattelistene, vil man finne meg langt under den såkalte «fattigmannsgrensa». Det har vært mange lange perioder i mitt liv, da jeg har levd på spagetti og smør til fordel for å kunne fôre mine hunder tilstrekkelig med førsteklasses kjøtt.

Verdien for det jeg har oppnådd i årenes løp, kom istedenfor til syne når jeg solgte alt jeg eide og kunne kjøpe meg seilbåt. I en kort periode var jeg faktisk rik. Men etter båten var kjøpt, var jeg dog plutselig igjen fattig, og nå mer enn det jeg noen gang hadde vært. Har det så vært verdt det? Ja, og atter ja. For første gang i mitt liv har jeg et hjem som er bare mitt, og som jeg kan dra med hvor enn jeg måtte lyste. Men alt har sin pris.

Den første seilas

Fjorden ligger blikkstille og sola gjør aprildagen om til en lystig t-skjortedag. Bryggen i Bergen er akkurat i ferd med å våkne til liv idet vi kaster loss og begir oss utover.

Jeg har raket sammen et mannskap som med en del utskifting her og der skal være med de neste ukene. Planen er å seile sammen til Oslo, før jeg alene seiler videre til Helsingør i Danmark. Jeg ser fram til ei ukes nye opplevelser og bratt læringskurve.

Jeg oppdager fort at man ikke skal romantisere seilerlivet for mye. Flere ganger tar sjøsyken fatt i meg og gjør seilasen om til tidenes fyllesyke.

Andre ganger er det både mørkt, vått og kaldt, og ingen ting vil på noen måte bli tørt. Det å eie seilbåt handler også mye godt om å løse problemer og reparere ting som går i stykker.

Blant annet ryker motoren min flere ganger i løpet av turen, og jeg ender til sist opp med en provisorisk nødløsning med en 9,9 hk påhengsmotor.

Jeg må stå bakpå svømmebrettet bakpå hekken for å styre når jeg skal inn og ut av havn. Vel framme i Danmark må jeg dessuten investere i en helt ny en hovedmotor.

Men om problemene er mange, så er de vakre stundene og de fantastiske naturopplevelse mye større. Vestlandet viser seg fra sin fineste side, og byr på svært lite vind og bølger.

Sola brenner med behagelig styrke mens landskapet sakte glir forbi. Over grunner og nært land slenger vi ut fiskeredskaper og drar fersk lyr opp til middag.

Samholdet og samarbeidet mannskapet imellom er fantastisk, og vi trives hygger oss både til havn og til havs. 

Vi overnatter på svai (at du ingen landfeste, men ankret opp eller til en svaibøye red.anm.) ved Kvitsøy og ved kai i Tananger, Sirevåg, Kirkehamn, Korshavn, Mandal og til sist Kristiansand.

Spenning er det også nok av da vi får vind og bølger, og båten suser av sted gjennom sjøsprøyt og blåst.

Hva andre måtte mene

Om man tar utradisjonelle eller kontroversielle valg i livet, vil det alltid være de som ikke forstår det du måtte finner på å gjøre.

Det kan være om du satser alt på din lidenskap eller ditt talent, eller fordi du velger bort «store muligheter og tilbud», til fordel for å gjøre det du mest har lyst til.

Kanskje er det en viss risiko involvert i det du vil gjøre, enten fysisk, økonomisk eller begge deler. Dette skjer ofte på tross av at dine valg ikke påvirker noen andre enn deg selv. 

Heldigvis er det fullt av folk som også beundrer det du gjør. Folk som synes at det er tøft at noen tør å følge drømmen og går ut av det trygge A4-livet. 

Folk som godt egentlig selv kunne tenkt seg å gjøre noe lignede og som finner deg inspirerende. Mennesker som ønsker deg vel, som motiverer deg og som finner glede i dine eventyr. 

De forstår deg og støtter dine valg, og aksepterer at man kan ha forskjellige verdier her i livet. Det er disse som er de du skal lytte til. 

Utfordringer og naturopplevelser 

Jeg nærmer meg steinmoloen ut fra havnen i Falkenberg i Sverige, og pålandsvinden står rett inn kanalen.

Det er natt, og på avstand ser det ikke så ille ut. Men da jeg kommer såpass langt at jeg har den trange åpningen på moloen på hver side, får jeg servert en helt annen virkelighet. Havet utenfor Falkenberg er meget langgrunt. Dette gjør at bølgene får en voldsom fart over grunna og vokser seg store som fjell selv om de ikke bryter.

Plutselig finner jeg meg selv stående nede på svømmebrettet ved påhengsmotoren i to meter høye bølger og ti meter til moloen på hver side.

På bølgetoppene er det så vidt ikke båten letter, og propellen svirrer i lufta. I bølgedalene slår vannet over motoren, og truer med å skylle både den og meg over bord. En liten feil nå, og vi knuses inn i moloen.

Det er så vidt vi siger framover mot vind og bølger. En kort stund vurderer jeg om å snu og gå inn igjen, men tanken på å komme surfende inn den smale kanalen i en ukontrollert fart får meg til å fortsette. Etter hvert får jeg såpas distanse fra moloen at jeg rekker å låse motoren i full fart framover og klatre opp i cockpit hvor jeg kan styre båten med rattet til roret.

Nå må jeg bare få seilene opp og seile meg vekk fra denne plassen. Hva jeg ville ha gitt for at autopiloten min ikke nå var ødelagt. Kryssfokken dras enkelt ut, mens storseilet blir et kapittel for seg.

Men så finner jeg endelig balanse i båten der jeg klarer å krysse mot vinden samtidig som jeg låser rattet med en ørliten grad av logjerrighet.

Da går båten stødig i bølgene, og storseilet kan dras opp uten annet besvær enn at vi hopper og spretter over bølgene, mens båten krenger voldsomt.

Så blir det ironisk nok nesten helt vindstille i flere timer, og det er så vidt jeg driver framover i en knops fart. Jeg lar blikket hvile på fyrlyktene i det fjerne, samtidig som landskapet sakte kommer til syne i synsranden. Så farges himmelen blodrød i øst, før ei tynn stripe sol etter hvert utvider seg til ei stor og glødende kule. I samme øyeblikk tar vinden seg opp og båten begynne å krenge. Med ett har jeg syv knops fart samtidig som at det ikke er en eneste bølge på vannet. Slik suser jeg igjennom et fantastisk fargespill, ut og av sted og inn i eventyret.

Planene videre

Jeg ankommer Danmark etter mye om og men, med mye ny erfaring om alt fra seiling til motormekking. Her skal dekket på båten tettes bedre, og ny motor finnes, kjøpes og skiftes.

Det er langt ifra alle oppgraderinger jeg har råd tid i første omgang. Men øverst på lista står gummijolle, 50 meter ankerkjetting, ekstra lange fortøyningstau og et nettbrett til navigeringa. Senere kommer bedre sjøklær, sjøfiskeutstyr, nye batterier, elektronikk og solceller, aggregat, redningsflåte, og mye, mye mer.

Etter første tur fra Bergen til Helsingør, blir andre tur fra Helsingør til Kirkenes. En distanse på 1500 nautiske mil, eller 2800 kilometer.

De neste månedene vil bestå av seiling, jakt og fiske langs hele kyst-Norge. Det kribler i hele kroppen før starten som er om ikke mange dagene. Fra juletider er planene mer diffust. Det eneste jeg vet sikkert er at det blir eventyr. En vakker dag skal jeg nok også hente Sunny tilbake, og bygge grønlandshund-kennelen og spannet mitt på nytt. Men om det det blir et eller to, eller enda flere år til, det får tiden vise.

På bøljane blå i livet

Tilbake til start. Etter en skikkelig magevrengning føler man seg alltid mye bedre i noen minutter før man må spy igjen. Grønn i ansiktet og med slim i munnvikene krabber ned under dekk, slår på lensepumpa, og stenger de glemte kranene til septiktanken og vasken hvor vannet har kommet inn i store mengder. Så klatrer jeg tilbake til roret og gjenvinner kontrollen over båten.

Vinden tar fatt i seilene og båten begynne å krenge så voldsomt at jeg må hvile en fot på ripa for å ikke ramle over i cockpiten. Båten stamper i vei mot bølgene som slår over dekk.

I den svarte natta er kompasset det beste å sette kursen etter, og med ødelagt autopilot må jeg hele tiden konsentrere meg om styringen.

Så tørker jeg meg rundt munnen med den ene jakkearmen og retter blikket målbevisst ut i det mørke fråtsende intet. Adrenalinet begynner å pumpe gjennom blodet, og den velkjente kriblingen sprer seg fra magen ut i kroppen. Dette er livet. Dette er eventyret. Når det røyner på med utfordringer og tøffe tak. Når du gjenvinner kontrollen og kjører på videre.

Mestringsfølelsen, selvutviklingen, og sist men ikke minst; Friheten. At det kan føles så fantastisk deilig å ha det så rent forjævlig!