Seiltur rundt det nordligste Norge

Nå befinner jeg meg lengst nordøst i landet, på Skogerøya et stykke unne Kirkenes. Det er september måned og høst i lufta, selv om de siste dager har beriket oss med shorts- og badevær. De to gode kompisene mine Vemund og Paul har tatt turen for å møtes, og sammen skal vi jakte i en ukes tid med seilbåten som flytende jakthytte.

Mørket faller på, og vi samler oss rundt bordet i den lille salongen. Nå er det tid for å fortelle og berette om sommerens store begivenheter, og mimre tilbake til «gamle» tider. Mangt skal lettes, når gode venner endelig møtes igjen over noen felles øl.

Rypejakt

Tidlig på morgenen er vi klare, og vi putrer inn til land med den lille gummijolla. Rypekrattet ligger sprett oppover lia, og været har snudd ifra sol til skyer og regn. Men med jaktiveren på topp, er vi med godt mot.

Det er jammen meg godt å leve og bo i en båt, som man kan parkere nærmest hvor som helst. Her hvor jeg sitter med bål og gode venner, og bare stirrer ut over vannet, så kan jeg ikke ønske meg mer.

I starten av jakta, som begynner 10. september, finner man rypene ofte i kull og småflokker på opptil 12 fugler. De trives i solfylte lier, med mye mat i form av bær og urter, hvor de fremdeles er godt skjult av kratt og vier. Rypene trykker, det vil si at de ligger lenge stille i håp om at jegeren skal gå forbi, og ofte letter de bare et par meter ifra. Utover senhøsten og vinteren, slår flokkene seg sammen og blir mer sky.

Etter to dager med labert utbytte, kommer vi fram til en frodig dal hvor det kryr av vilt. Gjennom dagen flerres stillheten flere ganger av haglskudd. Vi fyller kvotene og er storfornøyd. I pausene steiker vi egg og bacon, mens kaffen trekkes og smaker som flytende gull. Det er jammen meg godt å leve og bo i en båt, som man kan parkere nærmest hvor som helst. Her hvor jeg sitter med bål og gode venner, og bare stirrer ut over vannet, så kan jeg ikke ønske meg mer.

Rundt det nordligste Norge

Når Paul og Vemund reiser hjem igjen, snur jeg skuta rundt og begynner på ferden vestover. Åsene som omringer Kirkenes blir sakte mindre og mindre, inntil de til sist bare er en stripe av land i sør.

De neste dagene feier en storm over Finnmarkskysten, og jeg benytter anledningen til å dra på tur innover fastlandet, med børsa slengt over skuldra. I Vardø møter jeg Nils, en eventyrlysten tromsøværing, som blir med som mannskap videre østover. Vinden og bølgene viser seg å være noe drøyere enn ventet, men med minkende kuling i hekken går det likevel fint. Det tar ikke lang tid før vi må redusere seilføringa til et minimum, og surfer av sted forbi Varangerhalvøya, som må sies å være Norges mest øde kyststripe.

Neste dag ankrer vi opp i Kinnar-Sandfjorden, eller Sáttovuotna på samisk, etter en svært vellykket fiskeøkt på ei grunne. Seien står her så tett at man kan se dem svømme i stim under båten, og under dem igjen er det mengder med torsk. Selv om det er vindstille, bygger de slake dønningene fra Barentshavet seg opp til halvannen meters store surfebølger som slår opp på den nærmest tropiske sandstranda. Vi må telle bølger og planlegge nøye når vi skal inn og ut med jolla, og får en adrenalinfylt landgang med latter og skrål. Her inne fyrer vi opp et stort rekvedbål, hvor vi steker fisk og wok til kvelds. Når vi atter drar tilbake til båten er det helt mørkt, men ankerlanterna i masta viser vei og fører oss trygt tilbake ombord.

Storfangst på øyene

I Honningsvåg tar jeg avskjed med Nils, og Elisabeth fra Paris mønstrer på for tredje gang siden april. I et strålende vær forlater vi det koselige fiskeværet, og setter kursen mot Ingøya, som ligger rett sør for Fruholmen, Norges nordligste fyr. Det er vindstille og vakkert, men tvert vi kommer ut av Magerøysundet legger tåka seg som en tykk grøt rundt oss. Det eneste vi ser er grått hav og gråe skyer, og dypt konsentrert må vi stirre ut i intet i fall andre båter skulle dukke opp på kollisjonskurs.

Elisabeth er fersk jeger og må læres opp med gode råd. Haren er nattaktiv, og den ligger så å si hele dagen i ro mellom steiner, i små huler, eller inne i tykke kratt. Dette gjør at det er mulig å komme på kort hold før de blir skremt og spretter ut, og dermed nært nok til å skytes med hagla, som er det våpenet man jakter med. Etter hvert lærer man seg hva som er typiske hareplasser, og går systematisk mellom stein og busk.

Sola tørker bort tåka utover dagen, og etter hvert blir det ulidelig varmt. I løpe av en forrykende jaktdag, feller jeg 10 stykker, og Elisabeth én som også blir hennes første vilt. Alle harene blir vommet ut, og etter de har hengt til mørning en ukes tid blir de nøye partert, og alt kjøttet tatt vare på.

Storm på Seiland

Etter den formidable fangsten, går turen videre til Seiland og senere Sørøya, hvor vi jakter ryper og vandrer i den ville naturen. Seiland er Norges syvende største øy, og regnes som å ha Norges mest utilgjengelige nasjonalpark, hvis man ser bort ifra Svalbard.

I hardt vær, kan det være en stor utfordring å finne en trygg havn. Uten brygge og molo er man utsatt, og man må tenke alternativt for å opprettholde forsvarlig sikkerhet. Uavhengig av hvor gode bunn- og ankringsforholdene er, så kan ankret dras opp av vind og bølger. Og skjer dét, kan resultatet bli katastrofalt. Optimale bunnforhold er leire, sand eller gjørme, der ankret får jobbet seg godt ned i sedimentene. Om man så har god margin fra land, finner ca. 10 meters dybde, og har fem ganger så mye kjetting ute, bør man være rustet for det meste.

Det er imidlertid ikke alltid ideelle ankringsforhold finnes når man trenger det. I vår lille fjordarm er det for det meste for dypt, og dessuten nesten bare stein på bunn. De få plasser der hvor ankret sitter godt, har en ubehagelig kort avstand til land. Løsningen blir å lure seg innerst inn i ei lita vik, hvor ei elv har gravd ut en renne som er dyp nok til at kjølen ikke når bunn på fjære sjø. Deretter ror vi inn med fem femtimeters-lange flytetau festet til båten, og binder de fast i hver sin kampestein på land. Båten vinkler vi slik at den ligger med baugen i den retninga som vi venter at vinden vil komme fra, ifra det smale passet som skjærer seg som en kniv rett sørover.

Så kommer det spådde været, bare mye sterkere enn det som var meldt. Med vår egen vindmåler, måler vi snittvind på opptil 25 sekundmeter, og over 30 i kastene. Det vil si full storm. Båten vrir og krenger på seg mens det hyler i riggen. I frykt for at noen av tauene eller kryssholtene skal ryke, står vi opp én gang i timen for å overse alt. Her noterer vi oss vindstyrke og vindretning, samt eventuelle slitasje som oppstår.

Vinkelen på båten justeres jevnlig, og på dagtid lurer vi oss i land med gummijolla for å overgå festene der. Om flere tau ryker samtidig, vil båten bli dratt mot land av de gjenværende tau. Vi lager oss derfor en reserveplan, om alt skulle gå galt. Den består av å raskt kutte alle tau, for å så seile ut fjorden med vinden i hekken. Men alt går vel, og etter to og en halv dags uvær, kan vi atter nyte «normale» forhold igjen.

Delfiner og tøft vær

Etter 10 dager farting på øyene i Vest-Finnmark, ankommer vi Alta, lengst inne i fjorden med samme navn. Herfra er jeg plutselig atter alene på turen videre imot Tromsø, noe som jeg ikke har vært under en lengere seilas siden starten av august. Nå skriver vi medio oktober, og snø og mørke er like rundt hjørnet. Jeg ser fram til en uke med bare meg selv og egne tanker.

Flere ganger dunker de borti båten, og hopper slik at hele kroppen er oppe av vannet. I flere minutter følger de etter, og det virker som de har det riktig gøy til gjensidig glede.

Som jeg seiler av sted mens hodet vandrer fritt, får jeg plutselig glimt av noe svart og hvitt i sidesynet. Så lyder et lavt dunk ifra skroget på båten, og et plask fra hver side. Silda kan nå ventes å komme inn langs kysten hvert øyeblikk, og med den kommer horder av hval. Rykter om at spekkhuggeren har meldt sin ankomst, har jeg hørt. Var det den jeg fikk et glimt av?

Så med ett hopper en delfin opp i lufta, bare et par meter ifra. Plutselig er jeg omringet av en hel liten flokk, som leker og svømmer rundt båten.

Det er delfinen «kvitnos», en arktisk hvalart som finnes langs hele kysten og det nordlige Atlanterhavet. Det er ikke første gang jeg får selskap av disse skapningene, men aldri før har de lekt seg så mye, og så tett på. Flere ganger dunker de borti båten, og hopper slik at hele kroppen er oppe av vannet. I flere minutter følger de etter, og det virker som de har det riktig gøy til gjensidig glede.

Jeg runder Loppa, som er kjent for både vær og vind, og blir så værfast i Bergsfjord i noen dager. Videre følger en vindfull seilas til Skjervøy, hvor båten krenger voldsomt og tar inn vann. Imens jeg lenser båten og berger utstyr fra å bli vått, tar kvalmen tak under dekk, og jeg er farlig nært med å spy. Og jeg som trodde sjøsyken min for lengst var en saga blått.

Med vinter for døra

I Tromsø mønstrer danske Frida på, og sammen vender vi båten nordover igjen imot Lyngen. Det er meldt kuling mot kvelden, så vi seiler på for å rekke fram før det bryter løs for alvor. Endelig blir Ullsfjorden og Nordlenangsneset passert, og vi kan sette kursen rett sør mot Nordlenangen.

De neste dagene blåser og snør det kraftig, og vi benytter anledningen til å dra på rypejakt i ruskværet. Vi finner godt med fugl og feller flere stykker som blir middag samme kveld. Så kaster vi atter loss, og seiler videre nordover til Kristoffervalen på Vannøyas østre side. Her skal vi igjen jakte hare i den ferske sporsnøen.

Dyrespor og sporingsjakt er som en spennende krim, der du bestandig finner viltet (så lenge det ikke har vinger) på siste side i boka. Noen sider er klistret sammen eller mangler, men for hvert poteavtrykk du finner, jo flere hint har du fått. Snø tilfører jakta en masse nyttig informasjon, der tyding og evaluering underveis blir alfa omega. Der man på barmark mer eller mindre «gjetter» seg fra til hvor haren befinner seg, så handler vinterjakta i størst grad om å spore den opp med kløkt.

Rigghavari

Båten krenger, og seilene er trimmet med så mye twist at de blafrer hett i toppen. Vi nærmer oss land, og det begynner for alvor å bli tid for et slag. Roret legges helt over, og båten rettes opp i noen få sekunder. Så tar krengninga plutselig tak igjen på motsatt side, idet et kraftig vindkast fyller opp seilene. Med ett lyder et metallisk piskeslag i riggen, etterfulgt av et høyt «spjæl» fra fokka som revner i to. Vi kaster oss ned for å ikke bli truffet av løse vaiere og tau. Der røyk forstaget!

Forstaget med den tunge trommelen på enden blir som en eneste stor slegge som slår att og fram med enorme krefter, kun med feste øverst i masta. Treffer den båten vil den få store skader, og treffer den oss er vi ferdig.

Min første reaksjon er å vende båten rundt slik at vi får vinden i ryggen, og for at rigghavariet skal blåse vekk fra båten istedenfor imot. Når det ikke lengre er direkte fare for liv og helse, lurer jeg meg opp på dekk for å fange inn staget og det ødelagte seilet. Deretter binder jeg alt provisorisk fast, før vi så går for motor tilbake til Tromsø, som heldigvis bare er noen få mil unna med vinden i ryggen.

Vesterålen

Vel tilbake i Tromsø må jeg klatre opp i masta for å skru av det ødelagte staget, og sjekke riggen for ytterlige skader. Heldigvis har båten to forstag med hvert sitt seil, så selv om båten er redusert, så kan jeg fremdeles fortsette. Men på sikt må hele riggen overgås nøye.

Fra Tromsø til Finnsnes seiler jeg på ny alene. Så etter et lite opphold på Senja, blir jeg akkompagnert av Miriam som også har vært med tidligere.

Utenfor Bjarkøy må vi gi opp og gå mot land da forholdene blir for tøffe. I stedet finner vi le bak noen øyer, hvor Miriam vinner samtlige fiskekonkurranser vi arrangerer.

Når været roer seg, går turen videre til Andøya og Risøyhamn, hvor vi igjen må vente på været. Det ender til sist med nattseilas, en tur som blir en svært vakker affære.

Fullmånen skinner ifra en delvis skyet himmel, regnbygene kommer og går, og vinden varierer. Med ett blir vi var på en lys halvsirkel i vest, som en sølvaktig regnbue med svake blasse farger. Det er en regnbue! En regnbue laget av månen. Det er første gang jeg ser dette fenomenet, og det gjør et trolsk og imponerende inntrykk.

Lofoten – siste stopp

Fra Sortland seiler vi via Hemnes og videre igjennom Raftsundet. Her timer vi dårlig og blir møtt av fem knops motstrøm, der sundet er på det smaleste. Det blir umulig å komme seg forbi, og vi blir dermed nødt til å ankre opp og vente på at tidevannet skal snu. Når det så gjør det, får vi god fart sørover, og sent på kvelden ankommer vi den kjente Trollfjorden i måneskinn. Stupbratte fjellvegger kaster seg loddrett ned, og omgivelsene er et fantastisk skue.

Så står fiskeværene Svolvær og Henningsvær for tur, samt landbruksbyen Leknes. Med frisk snø og minusgrader ned i 15 kalde, kommer stemningen fort i de julepyntede gatene. Så reiser Miriam, og jeg går inn i desember med rolige dager i vente.

Jeg benytter dagene til å se sola fra fjellet en siste gang og tar korte turer på havet når være tillater det. Det blir også tid til litt jakt og fiske, samt at jeg flytter båten til en kai i Ballstad, som nå skal være base for de neste ukene.

Så var plutselig hele høsten gått, og tilbake står minnene om en tid som bare raste forbi. Nå som et nytt år er like rundt hjørnet, kan jeg se fram til vinterlige opplevelser og lysere tider. Den siste perioden av jakta må utnyttes på nyåret, samt at fiskinga nok vil ta seg opp når børsa legges bort for godt.

Nå er det for alvor på tide å få skiene ombord i båten, og pakke seg inn i ekstra varme klær.

Det kribler i blodet med tanken på de kommende strabaser, oppdagelsesferder på ukjente plasser, og hva vinteren og våren vil bringe her nord. Eventyret til sjøs fortsetter.

Del 1: Nye eventyr til sjøs

Del 2: Sommer på Snyspyrven