Urbant bosatt forfatter lengter etter urørt natur, finner seg et avgrenset tema, sleper en sekk (her: pulk) søkklastet med temalitteratur til et avsidesliggende punkt, etablerer skrive- og sansesstue for noen få dager, og kompenserer for fravær av dramaturgi i egen naturopplevelse med passende poesi, samt kryssklipping av en historisk skikkelse inn i egen tekst. I dette tilfellet overklassefruen Christiane Ritter fra Böhmen, som vinteren 1934 overvintret på fangsthytta Gråhuken på Svalbard.
Hver på sin kant av vårt langstrakte land er de to medsøstrene redde for mørket. Begge lar seg også sterkt fascinere av naturopplevelsene og sinnsstemningene fraværet av lys lokker fram – og evner til fulle å sette ord på opplevelsene.
Lesere av Sigri Sandberg sin forgjenger «Treboka» vil kjenne seg igjen i forfatterens lette og ledige turnering av tematikk og anekdoter, krydret med personlige epistler om alt fra dunkel ammetåke til gnagende mørkeredsel.
Som litteratur blir «Mørke» likevel en smule stillestående og stakkato opplisting av fun facts av typen «visste du at på La Palma kan du bli straffet med store bøter om du bryter lysforbudet nattestid?».
Virkelig interessant blir mørketida først mot slutten, idet Sandberg går i dybden på en aktuell og lite belyst (!) problemstilling:
Hva gjør alt dette kunstige og allestedsnærværende lyset med oss mennesker og alt som lever?
Svaret skal du få finne selv, men om du leser disse linjene i lyset fra en elektrisk lyskilde, så lytt til Sandbergs livsvisdom: «Sov nå, sov som faen».
