525 tettskrevne sider. Et bakteppe fra 1841. Fattig på hendelser og dialog. På snodig vis framstår likevel «Å gå med Kølle» som en svært moderne leseropplevelse. 170 år atter at Catharine Hermine Kølle vandret til fots fra hjemmet sitt i Hardanger til Venezia, legger debutanten Karen Røise Kielland ut på samme dannelsesreise. Uten klokke eller mobil i hånda, musikk på øret eller andre digitale hjelpemidler. Resultatet er et dypdykk i forfatterens eget sinn, vår samtid og europeiske kulturhistorie. I et korthugd, ujålete og samtidig svært fascinerende språk, som godt kan være inspirert av turfølge Kølles nedtegnelser fra samme vandring, tar Røise Kielland bokstavelig talt leseren inn i det ukjente: Før avmarsj har ikke forfatteren selv lest mer enn noen få sider av Kølles dagbok, og underveis har Røise Kielland tidvis like store utfordringer med å dekode århundregammel løkkeskrift og tankesett, som å krysse kontinentet til fots. For leseren derimot, er de fysiske og mentale anstrengelsene, avstikkerne og tankesprangene en sann lesefest. Har man ikke et forhold til kulturelle gullaldere og (tysk) nasjonalromantikk, finanskrisens kratere, paraplyers fortreffelighet eller europeiske lavtrykk og høykultur, gir den kontinentale rusleturen i følge med radarparet Kølle & Kielland påfyll i langt rikere monn enn noen Netflix-serie høsten byr på. Lenge før Venezia dukker opp som broen tilbake til vår egen tid, er man hjertens enig med forfatterens refleksjoner i innledningen til boka: «Det blir et framskritt å tenke mer, tregere, å bli slipt av motstanden i terrenget, monotonien, og til slutt gå der som en har nøtt og et åndsvesen». Takk for fascinerende følge!
LES OGSÅ: Vandring langs Jærkysten
