Vi har ikke tatt med teltet og satser på bål til matlaging og hygge, og bare en presenning til beskyttelse mot været.

Jeg har pakket og forberedt mat i flere dager  og er både lykkelig over å komme i gang og temmelig nervøs. Dina, derimot, hun bekymrer seg ikke.

Annonse

Hun hopper nesten av utålmodighet, der hun sitter i bilsetet. Det som opptar henne aller mest, er Polly, en flott alaska husky som skal bli vår faste turkompis det nærmeste halvåret. Dina møtte henne for første gang to dager tidligere og hun er hodestups forelsket. «Polly skal dra meg, mamma, og da kommer vi til å gå fra deg!» får jeg høre. Hun tenker seg om. «Hvis du blir veldig sliten, kan du få låne henne litt.»

De aller siste forberedelsene på parkeringsplassen er mer omfattende enn jeg forventer. Pulken blir fullere og fullere, og jeg spekulerer på hvordan jeg bør organisere innholdet. Har jeg husket alt? Har jeg egentlig kontroll? Jeg minner meg selv på vurderingene som ligger bak valget av denne turen: Det er nettopp den manglende vinterturerfaringen som er årsaken til at vi starter akkurat her. Jeg vil ha gode sikkerhetsmarginer, så vi holder oss i skogen. Her trenger vi ikke engste oss for uvær på samme måten som i fjellet. Vi skal gå i preparerte løyper og det blir aldri veldig langt til bilvei hvis vi trenger hjelp. Hele turen er fem–seks mil, så vi skal gå dagsetapper på rundt ti kilometer. Det kjennes trygt og godt.

Endelig er vi klare til start. Polly skal dra Dina, og de bruker litt tid på å finne ut av hverandre. Jeg er til lite hjelp, for med pulk og feller går jeg mye saktere enn dem. Dina blir frustrert fordi Polly stadig stopper for å vente på meg, men jeg synes i grunnen at det er helt fint. Da har jeg kontroll på dem. Jeg er mindre fornøyd med pulken. Den er tyngre enn noe jeg har vært på tur med tidligere, og jeg skjønner at jeg skal få slite en del de neste dagene. En times tid senere står vi i et løypekryss og har vår første rast. Det er bare herlig! Fem dager skal vi være på tur, og det føles som en evighet. Vi har massevis av tid tilgjengelig, og skiforholdene er strålende.

Her er det mulig å ta en avstikker til Breiliflaket. Akkurat det navnet er nesten mytisk for meg. Jeg kommer fra Drammen og har vokst opp med en friluftsinteressert farfar som fortalte mye om sine opplevelser på tur. Det handlet om elgjakt, fuglejakt og fiske, om lange turer og motstandskampen under 2. verdenskrig. Jeg var dypt fascinert over denne fremmede verdenen han hadde tilgang til, og mye av grunnlaget for min friluftsinteresse ligger nok i historiene til farfar. En ting han stadig kom tilbake til, var turene til Breiliflaket. Jeg visste ikke hvor det var, bare at det var den høyeste toppen i Drammensmarka. Det var tydelig for meg at hver tur var en bedrift, og det at han hadde vært der seks ganger på en vinter, var noe han var stolt av. Nå er jeg her og en kikk på kartet avslører at han gikk dagsturer på ti–tolv mil. Jeg er enda mer imponert enn jeg var som barn, og skjønner at vi må oppom den toppen. Vi setter igjen pulken og kommer oss opp en usedvanlig bratt kneik. Videre er terrenget slakere, det åpner seg opp, og vi får nesten fjellfølelsen.

Jeg forteller Dina om oldefar mens vi går, prøver å formidle styrken hans. Jeg skulle ønske jeg husket flere av historiene, klarte å få fram personligheten. Hun liker fortellingene om oldefar, men han blir ikke mer enn en eventyrfigur for henne.

Det er lavt skydekke og ingen utsikt på toppen. Likevel er jeg fornøyd; jeg kjenner at det er viktig for meg å ha vært her. Jeg har tårer i øynene, der jeg står, og skulle ønske at farfar visste at barnebarn og oldebarn også kom seg hit på ski. Han hadde likt det. Dina har ingen tid til sentimentalitet.

«Nå skal vi nedover! Juhu!»

Skjermbilde 2015-02-14 kl. 09.22.25

Dina hyler av fryd over mye høyere fart enn hun klarer å lage på egen hånd. Foto: Elisabeth Lau-Henriksen 

Snart kommer vi til Breilivann. Her er det åpen furuskog og mange gamle trær. Tørre furugreiner er flott ved for et leirbål, det brenner godt og lager lite gnister. Vi snakker om å slå leir, men jeg er utålmodig og vil gjerne gå litt lenger. Det er jo dumt å komme på etterskudd allerede første dagen. Det er antagelig turens dummeste beslutning. En lang nedoverbakke senere er vi ute av furuskogen, og det begynner å bli mørkt. Dina er sliten og vil stoppe, mens jeg håper vi skal komme til et nytt fint område som det vi nettopp forlot. Det gjør vi ikke, og til slutt må jeg innse at vi må slå leir uansett.

Jeg stamper rundt i snøen på leting etter ved og kjenner frustrasjonen bygge seg opp. Det er vanskelig å finne noe brukbart i lyset fra hodelykta, og vi er sultne og trøtte begge to. Jeg bestemmer meg for å droppe hele bålet og heller få middagen ferdig så fort som mulig. Brenneren er med nettopp for denne typen situasjoner, men jeg sliter med å få tent den opp. Den slokner flere ganger og brenner dårlig, men det blir mat. I soveposene er det godt og varmt, og vi sovner raskt.

Med sene kvelder følger gjerne sene morgener. Vi sover lenge og nyter å våkne sakte. Dina vil strekke seg ut og oppdager at Polly har lagt seg godt til rette i fotenden av soveposen hennes. For en lykke å våkne til!

Klokka har passert tolv med god margin før vi tar på oss skiene. Da har det klarnet opp og det ligger fem–ti centimeter lett nysnø i løypene. Farten er god, sola varmer og slitet på slutten av gårsdagen er glemt. Dina og Polly har virkelig funnet tonen og suser av gårde foran meg. Polly drar, og Dina hyler av fryd over mye høyere fart enn hun klarer på egen hånd. Jeg har ikke sjans til å holde følge med dem på flater og i nedoverbakker og det bidrar nok ytterligere til Dinas glede. Litt vanskeligere er det i motbakkene. Det er da Dina trenger aller mest hjelp, men det forstår ikke Polly. Når tempoet blir for lavt, slutter hun å trekke og anser at hun har fått «fri». Det er ikke vanskelig å skjønne at det skaper stor frustrasjon hos Dina. Det er helt folketomt i skogen denne tirsdagen, så jeg lar hund og barn kose seg i sin egen fart og finner en grei rytme for meg og pulken.

Skjermbilde 2015-02-11 kl. 20.29.41

Dina suser gjennom tørrsnøen. Foto: Elisabeth Lau-Henriksen 

Det går ikke fort, men det går jevnt. Mens jeg går, tenker jeg på gårsdagen. I dag må vi stoppe mye tidligere, så vi har tid til å lage en hyggelig leirplass og et bra bål. Med vår sene start betyr det at dette må bli en kort dag. Jeg kjenner utålmodigheten og ønsket om å gå lenger. Det er ikke lett å tenke defensivt mens Dina jubler i strålende sol og vinteridyll. Åsen er bratt og høy vest for oss, og allerede i tretiden forsvinner sola og vi blir gående i skygge. Det blir merkbart kaldere, og jeg husker mine gode forsetter om en tidligere avslutning på dagen. Vi finner oss en leirplass og begynner å samle ved. Det er dyp snø og tungt å ta seg rundt, så Dina avslutter fort vedletingen og koser seg heller sammen med Polly. Jeg fortsetter til jeg har en grei haug med stokker og kvist.

«Dina har hatt en lang dag; hun er trøtt og sulten, og jeg klarer ikke å skaffe henne mat. Jeg føler meg som en uansvarlig og mislykket mamma og turleder».

Neste oppgave erå grave meg ned til bakken og bygge bål der. Småkvist og never tar godt fyr, men resten av veden er nokså fuktig. Jeg blåser og jobber for å få en god glo. «Snart blir det mat, Dina!» Da skjer det som ikke skal skje: Bålet mitt forsvinner ned i snøen og slokner. Jeg har vært for kjapp og ikke gravd meg helt ned til bakken før jeg startet bålet, selv om jeg vet at nettopp dette kan bli konsekvensen hvis man jukser.

Dina hører mine halvkvalte kraftuttrykk og lurer på hva som skjer. «Jeg klarer ikke å få til noe bål i kveld heller», svarer jeg med dårlig skjult frustrasjon.

Her er det bare å gi slipp på det mentale bildet av kos rundt bålet og satse på det raske og enkle: Brenneren igjen. Jeg pumper godt med trykk på bensinflaska og åpner ventilen.

Ingenting skjer. Er det mulig, akkurat nå som jeg  trenger den mest? Jeg forsøker å finne feilen. Først løsner jeg pumpa og får bekreftet at det er godt trykk på flaska. Deretter renser jeg dysa, uten at det gjør noen forskjell. Kan det være ettett filter? Jeg bytter det også. Det kommer likevel ikke en dråpe bensin gjennom brenneren.

«Jeg er sulten!» sier Dina. «Når skal vi spise?»

Jeg liker meg virkelig ikke lenger. Dina har hatt en lang dag; hun er trøtt og sulten, og jeg klarer ikke å skaffe henne mat. Jeg føler meg som en uansvarlig og mislykket mamma og turleder.

Slike tanker hjelper på noe, så jeg tvinger meg til å stoppe opp og trekke pusten helt ned i magen et par ganger. Dermed finner jeg den enkle og åpenbare løsningen: Dina får fri tilgang til snacksposen. Samtidig konstaterer jeg det jeg egentlig har visst hele tiden: Hun ligger varmt og trygt inne i soveposen med Polly helt inntil seg.

Matserveringa er kanskje ikke så mye å skryte av, men hun har det slett ikke verst likevel. Jeg må gjøre et nytt forsøk på båltenning, og denne gangen gjør jeg jobben skikkelig.

Jeg graver helt ned til bakken, deler opp veden bedre og bygger opp bålet gradvis. Det tar tid, men nå fungerer alt som det skal og maten blir endelig klar. Dina har blitt helt stille, og en liten kikk bekrefter mistanken min: Hun har sovnet. Jeg vil gjerne ha i henne litt middag likevel, så jeg forsøker å vekke henne. Ingen reaksjon, så jeg tar henne på fanget og forsøker å mate henne. Hun gaper, men spytter ut maten som en baby som har fått noe skikkelig ekkelt. Etter et par skjeer må jeg bare akseptere at datteren min ikke fikk noe middag i dag.

Skjermbilde 2015-02-14 kl. 09.04.19

Fellesskap. Foto: Elisabeth Lau-Henriksen 

Jeg får i allefall mat og kryper til slutt ned i soveposen, jeg også. Det er ikke lett å sove, jeg har altfor mye å tenke på. To kvelder som ikke har fungert som de skulle og en ødelagt brenner gjør meg bekymret. Jeg prøver å tenke gjennom hvilke alternativer vi har og finner ut at jeg ikke kan fortsette uten en fungerende brenner. Vi må komme oss ut til en vei og skaffe annet utstyr. Med den planen klar kan jeg endelig sovne.

Vi våkner til sol, og det gnistrer i snøen på trærne rundt oss. Vi får nok en dag i vintereventyret. Også i dag blir temperaturen riktig behagelig etter hvert som sola får tak. For første gang på turen møter vi noen få mennesker og til og med løypemaskinen kjører forbi oss. Vi holder god fart lenge, det er rett og slett en strålende dag på ski.

Etter fem timer nærmer vi oss Eiksetra og er ganske slitne da vi endelig kommer over Garsjø og ser hytta og bilveien. Overraskende nok har vi ikke hatt mobildekning hele dagen, så vi har ikke fått avtalt noen henting. Heldigvis treffer vi de hyggelige bestyrerne på hytta og får låne telefonen deres, og mamma snur opp ned på ettermiddagens planer for å kunne plukke oss opp. Mens vi venter på henne, blir vi tilbudt Eiksetra-vafler. Skal si det smaker godt!

Vi overnatter i Drammen, og neste dag blir vi kjørt tilbake til Eiksetra for å fullføre turen med en lånt brenner som sikkerhet. Det blir en kort og bratt etappe opp på Tverråsen. Helt fra jeg begynte å planlegge turen, har jeg sett for meg at siste overnatting skal være akkurat her. Dette er kjente trakter for meg; jeg har beundret den flotte utsikten over Drammensmarka fra denne bratte åsen mang en gang.

«Vi har stavkastkonkurranse før vi steker pannekaker til kveldsmat.»

Endelig slår vi leir tidlig, og endelig er vi midt i den flotte åpne furuskogen som jeg liker så godt. Det er lett å finne tørr og fin ved, og jeg vil gjøre opp for de tidligere kveldene uten bål. Dina går lei og forsvinner inn i en lek, men jeg fortsetter til jeg har en dugelig haug med furugreiner før jeg starter bålet. Nå stemmer virkeligheten med de bildene jeg lagde meg før turstart: Sola skinner, Dina leker, og jeg lager mat på et solid bål.

Etter middag blirjeg også med på leken. Vi har stavkastkonkurranse før vi steker pannekaker til kveldsmat. Dina kryper mett og tilfreds ned i soveposen, og Polly kommer raskt etter for å legge seg ved siden av henne. «Det er den faste plassen hennes; hun liker å sove ved siden av meg.»

Nok en morgen våkner vi til strålende sol, og denne siste dagen på tur vet vi at vi har god tid. Etter havregrøten til frokost spikker vi pinner og griller marshmallows. Vi snakker om turen, og jeg spør Dina hva hun synes har vært det beste. Hun ramser opp:

›› Vaflene vi fikk på Eiksetra.

›› Å leke med deg i snøen.

›› Snørekjøring med Polly, særlig når det gikk kjempefort og når jeg skøytet.

›› Snacksen.

›› Stavkastleken i går.

 ›› Å kose med Polly.

Det verste var:

›› Å fryse.

›› Når Polly ikke ville dra i oppoverbakkene, og særlig i den ene kjempelange oppoverbakken da jeg var så sliten.

›› At jeg ikke har funnet et klatretre.

›› At jeg må vente så mye på deg i nedoverbakkene.

Jeg lover at vi skal prøve å gjøre noe med de to siste tingene i dag. Her i furuskogen bør det være gode muligheter for å finne fine klatretrær, og dagens etappe er mye nedover, så etter hvert kan jeg ta av fellene. «Da skal du slippe å vente!»

Vi pakker sammen for siste gang. Vi er ikke så langt fra Drammen, løypene er nykjørte, og vi møter en del folk. Etter et par kilometer passerer vi et stort furutre med mange greiner. Det egner seg særdeles godt til klatring og vi tar en lang pause. Dina klatrer, vi fråtser i snacksposen, jeg klatrer, begge klatrer samtidig. Vi holder på til vi blir leie.

Fra toppen av Tverråsjuvet er resten av turen en nesten sammenhengende nedoverbakke. Endelig kan jeg fjerne fellene under skiene. Det er herlig å kjenne at skiene glir av seg selv, og jeg får god fart nedover bakkene. Hui, hvor det går! Vi kjører om kapp, roper og ler. Snøen er lett og myk, så et fall eller to spiller ingen rolle. Det er bare å børste av seg snøen og fortsette ned neste kneik. Det er en suveren avslutning på en utfordrende tur. Vi klarte det! 

 

UTEJENTER

Skjermbilde 2015-02-11 kl. 20.27.27

Dina (8) er åtte år og elsker turer, året rundt. Mamma Elisabeth Lau-Henriksen hatt et mål om 15 teltnetter i året helt siden Dina var baby for å bygge opp et aktivt friluftsliv sammen med datteren. Denne teksten er et utdrag fra boka deres, utgitt av Kagge Forlag