Kul fjelltur i Narvik

Lukten av fuktig mose følger oss på første del av turen. Stien veksler mellom bart fjell og mosekledd berg, steinrøys og områder med våt og nedtråkket jord. Plutselig lyser det i oransje ved stien. Modne multer finner veien ned i unge ganer. Fra der vi går ser vi ikke turmålet.

Kjerna er Narviks svar på Preikestolen, men for å komme dit må vi gå opp på baksiden av fjellet. Seksåringen og niåringen har gått her før de og vet at utsikten fra toppen er mektig.

Men før vi kommer så langt at vi kan nyte panoramautsikten skal vi opp til 650 meter over havet. Kjerna befinner seg under Stortinden (847 moh.)

Kampesteiner og småkratt

Fjellsida blir stadig brattere. En røys med store kampesteiner må forseres før vi er tilbake på ferdselsåren.  

– Nå var det fint at alt det grønne kom igjen, sier seksåringen vel tilbake på stien. Men turens bratteste parti ligger foran oss. Fetråkket bukter seg fram i ulendt terreng, og vi griper fatt i det vi finner av bjørk og einer som en ekstra forsikring. Det er langt ned dersom vi mister fotfestet.

Det grønne, altså vegetasjonen, er overraskende frodig. Tiriltunge, kaffeblomster, fjellfioler, skogstorkenebb og bregner i mange varianter lyser mot oss mens vi jobber oss oppover. Rogn samt bjørke- og viekratt klorer seg fast. Ja, de ser enda til å trives med til tider skralt jordsmonn.

Noen lange steg videre og det luftige partiet er tilbakelagt. 

– Se, bilene ser ut som lekebiler, sier 9-åringen og skuer ned mot parkeringen og E6. 

På oppstillingsplassen under oss er det fylt godt opp med biler. Likevel lar vi oss overraske av antall turkledde som bukter seg oppover «vårt fjell» denne søndagen i slutten av juli. Vi går forbi den lille tjønna som er omkranset av kampesteiner. Vi vil videre. Toppen av stupet lokker. Like før Kjernas høyeste punkt finnes en postkasse med en bok hvor de som vil kan putte signaturen sin. Vi avstår denne gangen. Det kan bli vel mange som skal nevle på samme bok og penn. 

 – Nå må vi til og med tenke på korona når vi går i fjellet, kommenterer ektemannen tørt.

Men sekunder etter absorberer utsikten oppmerksomheten vår. Her oppe fra får vi oversikt over regionen. Like under fjellsida ser vi den lille bygda Eide. Noen steinkast videre ser vi Vestfjorden, Lødingen, Hamarøy, og Lofotveggen.

 – Uwæ, æ vil ikke for langt ut på kanten, sier seksåringen med bekymret mine.  

Niåringen derimot lar oppdagelselysten styre og åler seg fram og kikker utover de stupbratte klippene. Flere hundre meter nedenfor brer fjorden Skrovkjosen seg ut, og miniatyrhus manifesterer seg. Alt utenom havet og fjellene ser uendelig lite ut fra dette perspektivet. 

Dunlette skyer leker seg bortover himmelen, godt hjulpet av brisen som seilte opp i formiddag. 

Snur vi blikket i retning Tysfjord ser vi karakteristiske Stetinden. Utsikten nytes i fulle drag. 

Vi begir oss på hjemveien først etter at magen har begynte å rumle. Nedfarten går fint. Ungene er ganske slitne når vi etter en drøy halv time når parkeringsplassen, særlig minstemann er gåen. Men samtidig er de fornøyde.

– Det var veldig fin utsikt! slår niåringen fast.

Om de vil gå turen på nytt igjen i morgen?

– Nei! kommer det unisont fra ungene, før de tilføyer:

– Men neste sommer, da er vi klare igjen!