Begge ungene sitter baki bilen og vræler og gauler alt de klarer i 100 prosent av de 70 minuttene det tar å kjøre bil fra parkeringsplassen i Innerdalen og hjem til huset vårt. Klokka er snart ni om kvelden, de skulle vært i seng for lengst, de er overtrøtte, sure og sliter med voksesmerter.
Legene tror voksesmerter oppstår hos barn når knoklene og musklene vokser i utakt, og er, skal man tro lydnivået bak i bilen, et smertehelvete som til sammenligning får både dobbel nyrestein og trillingfødsler til å bli reineste tacofredag. Voksesmerter, og konsekvensen sterke smerter i ørene til mor og far, har gjerne sammenheng med høyt aktivitetsnivå tidligere på dagen.
Tidligere på dagen:
– Uhu, jeg vil på Dugurdsknappen mamma, sutrer Erlend.
Han er redd for høyder, viser det seg, og 20 høydemeter under toppen av Innerdalstårnet er femåringens grense nådd. Han er livredd, og savner bestigning av en liten topp i Rennebu som ikke var like skummel. I tillegg er han utslitt. Lenger opp er storesøsteren (8) i ferd med å nå toppen, for hun er ikke det minste redd eksponering og høyder.
Mamma Malin nikker, og jeg springer etter Maria til toppen, parkerer henne der sammen med noen snille jenter fra Nordmøre, og går nedover for å avløse mamma slik at Erlend og jeg kan komme oss ned.
– Går det bra, hører jeg Malins stemme fra under en kant 10 meter foran beina mine.
Så stikker et smørblidt hue opp over kanten, og Erlend titter opp.
– Jeg klarte det, pappa!
Ett minutt senere kan Erlend og Maria høste alskens skryt og godord fra de rundt 20 folka som er på toppen av Innerdalstårnet samtidig med oss denne fantastiske sommerdagen. Lenger ned i bratthenget strømmer folk oppover, noen av dem med klatresele, hjelm og tau. Vi har ingen av delene, men vi huska godt humør. Så lenge det varte.
Innerdalen har mange ganger blitt kalt Norges vakreste dal. Det er mange gode grunner til det, og en av dem er Innerdalstårnet – eller bare Tårnet. Med sine 1452 meter over havet er det langt fra det høyeste fjellet i området, men den svært definerte kjegleformen og alpine karakteren gjør fjellet til den mest iøynefallende toppen i Norges vakreste dal. Og det sier ikke lite.
Jeg har vært der et par ganger tidligere, og med overnatting i telt ved råflotte Storvatnet i dalen mellom Tårnet og Skarfjell tenkte jeg dette kunne være en fin tur for ungene. Etter at jeg foreslo planen for mer ambisiøse Malin – altså mora deres – ombestemte jeg meg, men da var det for seint. Vi skulle på tur.
Vi er ikke en sånn vellykka naturfamilie hvor alle barnas navn er en emneknagg på Instagram, pappa er sponsa av en produsent av fargerike Gore-Tex-klær, ungene oppkalt etter værfenomener, kumulusskyer, fjelldaler, fjellvann, fjellmyrer, fjellknauser, fjellrygger, fjell, nasjonalparker eller andre ting som fins i fauna og flora (selv om mellomnavnet mitt er Myhr, med h).
LANGT IGJEN: Mamma og kids på vei mot teltplassen ved Storvatnet i Giklingdalen. Morgendagens mål, Innerdalstårnet, bak. Foto: Tore Meirik
«Med unntak av mamma og pappas politiske ståsted er vi akkurat som folk flest, noe som betyr at å drasse ungene med til topps på Innerdalstårnet strengt tatt er et ganske jævlig prosjekt.»
En ting var at sekken min veide 188 kilo, siden jeg måtte ha med masse soveutstyr og mat til andre folk enn meg selv. Når sekken i tillegg ikke hadde vært i bruk på ni år, så ble begge dagene i Norges flotteste dal prega av en svært definert kjellerlukt. Eller var det mugg? Jeg tror uansett ikke at folk som kaller opp ungene sine etter geografi har sekker som lukter fuktig kjeller. Men det har jeg.
Heldigvis var det ingen barn som spydde i teltet eller drakk av bensinflaska til primusen, og vi klarte å komme oss de nesten 400 høydemetrene opp til Storvatnet og teltplassen. Kidsa sykla inn til de nybakte kanelbollene på Innerdalshytta, og begge vi foreldrene var skråsikre på at syklene skulle redde dagen når vi utslitte kommer tilbake til hytta dagen etter.
Så feil kan man ta, viste det seg.
Spredte skyer dansa rundt toppen av Tårnet, Skarfjell og regionens høyeste fjell, Store Trolla (1850 moh). Kulissene var intet mindre enn fantastiske, og da vi endelig kom til teltplassen måtte til og med Erlend og Maria innrømme at tøffere hotellrom har de aldri opplevd.
– Pappa, jeg er så sliten, sier Maria.
innderdaln
Etter hvert går man tom for nye måter å si at vi snart er framme på, og at det bare er litt igjen. Særlig når barna bare trenger å åpne øynene for å avsløre pappas løgn.
Men den enes brød er en annens død, som det så fint heter. Eventuelt at skadefryd er den beste fryd, i hvert fall for barn hvis mor har sterkt konkurranseinstinkt. Vi møtte nemlig en liten tass på vei ned sammen med mammaen sin. De måtte melde pass på toppen, og dermed innser Erlend og Maria at de har en gyllen mulighet til å være tøffere enn denne jevngamle karen. Men det er langt opp.
Og akkurat slik jeg huska det fra forrige gang; strekningen fra Storvatnet og opp til skaret som skiller Innerdalstårnet og Tårnfjellet er mye lenger enn det ser ut som. Og det er bratt, særlig for korte bein som tilbakelegger under halvparten av pappas distanse – og høyde – per steg. Ustanselig må vi minne ukonsentrerte barn på at de må konsentrere seg ekstra, og unngå å sende steiner i hodet på folk under oss.
Men sola skinner, omgivelsene er fantastiske og hyggelige turgåere som passerer gir barna oppmuntrende ord. Plutselig er vi oppe i skaret som markerer slutten på gåinga og begynnelsen på klyvinga.
LANG BAKKE: På plass i skaret mellom Tårnfjellet og Innerdalstårnet. Den kjedeligste motbakken er unnagjort, men den luftigste klyvinga gjenstår. Foto: Tore Meirik
«Etter en kveld og en formiddag med et press på ungene som er den verste alpinpappa verdig, står vi på toppen alle sammen.»
Siste del av turen opp er nemlig både eksponert og krevende. Man må bruke hendene flittig, og mange steder er det livsfarlig å miste taket. Klatringa er ikke vanskelig, men vi foreldre innser at dette ikke er den mest barnevennlige turen vi har vært på. Minstemann Erlend, som har begynt å snakke med sutrestemme om Dugurdsknappen i Rennebu, må flere steder løftes opp. På steder hvor han dør hvis pappa mister taket. Det er psykende for både store og små.
– Denne gangen tror jeg vi gapte over for mye, hvisker jeg til Malin.
Men plutselig står vi der. Etter en kveld og en formiddag med et press på ungene som er den verste alpinpappa verdig, står vi på toppen alle sammen. Vi voksne er stolte, og det virker jaggu som om barna er det også. Jo, det er en fantastisk følelse å nå toppen.
På vei ned møter vi en annen pappa med en gjeng unger med seg. Alle har hjelm, og barna er trygt festet i klatretau.
LEVELIGE FORHOLD: Til og med Erlend og Maria innrømme at tøffere hotellrom har de aldri opplevd. Foto: Tore Meirik
ETTER TOPPEN: Sommeren 2014 var blant de varmeste i manns minne på Nordvestlandet, og badetemperaturen i Trolla var mer enn godkjent. Foto: Tore Meirik
Innerdalshytta fire timer senere:
Vi kom oss velberget ned fra toppen, og en lang middagspause ved teltet – inkludert dessert – skulle liksom sørge for at humøret holdt seg helt ned til bilen. Bade gjorde vi også, og nede ved hytta venta syklene.
Ungenes tre favorittsysler var dermed i boks: Spising av søtsaker, bading og sykling.
Men det ble i lengste laget. Erlend var så sliten da vi kom ned til syklene at han trilla sykkelen sin hele turen. Fullstendig utslitt innså han (heldigvis) at grusveien ned til bilen var for løs og bratt mange steder. Det ble fire lange kilometer med trilling – lenge etter leggetid.
– Dette ble for langt, sa jeg til Malin.
Tre timer senere, når Erlend og Maria hyler av full hals på grunn av voksesmerter baki bilen, svarer Malin:
– Ja, dette ble for langt.
Et par timer etter det igjen har vi fått dopa ungene med Paracet, de har endelig sovna, og
jeg sitter foran datamaskina og ser på bildene fra turen. Og innser at Innerdalstårnet med verdens kuleste kids ble en fantastisk tur jeg absolutt aldri kommer til å glemme. Ikke de heller tror jeg.
EN KNOKE TIL MOR: Maria mangler høydeskrekk, og ønsker mamma velkommen til topps med en knoke. Erlend i midten er en smule mer preget av de luftige omgivelsene, men også ganske stolt. Foto: Tore Meirik
Innerdalen
HVOR: Innerdalen ligger på Nordmøre, like nordøst for Sunndalsøra. Det er ikke tillatt å kjøre bil helt inn til Innerdalshytta. Fra parkeringsplassen er det fire kilometer å gå langs grusveien.
NÅR: For fotturer en sensommeren og høsten veldig flott. Om vinteren og våren er de bratte fjellene i Innerdalen nokså krevende å komme seg opp på, men de kan by på fantastiske ski- og klatreopplevelser – fortrinnsvis for voksne. Å ta turen inn til dalen på langrennsski er vel verdt, for maken til nydelige omgivelser finner du ikke mange steder i verden.
HVORFOR: Innerdalen har blitt beskrevet som landets vakreste dal og Norges svar på legendariske Yosemite Valley i California. Store og bratte fjell omkranser den frodige dalen, og fjellsporthistorien ligger tjukk i veggene på Innerdalshytta og Renndølssetra.
HVORDAN: Ta med solide fjellsko, vær innstilt på bratte opp- og nedoverbakker og for all del: Husk kamera!
HVOR HØYT: Innerdalstårnet er ikke det høyeste, men det mest kjente fjellet i dalen. Andre råflotte turmål i området er Trolla (1850 moh), Skarfjell (1790 moh), Såtbakkollen (1840 moh), Storsumrungnebba (1798 moh), Navarnebba (1662 moh), Snøfjellet (1579 moh). En drøss andre flotte fjell ligger i umiddelbar nærhet. Vinnubreen er Møre og Romsdals største isbre, og brukes mye til brevandring.
OVERNATTING: DNT-hytta Innerdalshytta (anno 1889 – opprinnelig husmannsplass), og Renndølssetra (del av gården Opdøl). Norsk Tindeklub har hytte i Giklingdalen. Fantastiske teltplasser finner du overalt.
MER INFO: Boka Toppturer i Sunndal (Erlend Aarflot og Frode Nerland) gir morsomme og gode beskrivelser av de fineste turene i området.
KART: 1420 II Romfo og 1520 II Sunndalsøra.
