– Jeg tror kanskje vi må holde hverandre i hendene her, sier Gjendine.

– Det tror jeg, også, sier jeg.

Annonse

Foran oss ligger stien som en tibetansk klisjé – selv om Tibet aldri har vært lenger unna. Stien graver seg inn i fjellsiden, den er smal, den er svingete, den er bratt. Etter 50 meter runder den et hjørne og ser ut til å ende i luft, hav, ingenting.

Hva er det vi egentlig har begitt oss ut på?

Er det her vi burde snu?

Det begynte med en drøm. Drømmen om Færøyene. Vi satt hjemme i sofaen og googlet fram bilder av irrgrønne fjellsider, klipper som reiser seg opp av havet som haifinner, små bygdesamfunn som klorer seg fast på mikroskopiske øyer. 

Å, Færøyene.

So langt burtur, og tó so nær. 

Jeg kjente bare én som hadde vært der før oss. Han skrev: «Besøk Enniberg!» Jeg la merke til utropstegnet. Jeg kunne ane entusiasmen, gleden og eventyrlysten som lå bak.

Midt under planleggingen kom bekreftelsen på at vi var på vei til riktig sted, til riktig tid. National Geographic Traveler ba for første gang alle sine bereiste lesere om å kåre det aller beste reisemålet i verden. Kriteriene var følgende: Destinasjonen måtte være bærekraftig, kulturbevisst og – ikke minst – ekte.

Færøyene vant. 

Suverent.

Færøyene-Tur-med-barn-2
OPPTUR: Ea Eidslott (8) på vei opp mot Villingdalsfjall på helt nord på Færøyene.

I dagens samfunn kan du fly direkte til Færøyene fra Bergen eller København. Det var noe annet i år 795. Se for deg en gjeng gærne vikinger med hipsterskjegg, hockeysveis og dubiøs bekledning som seiler ut fra en eller annen vestlandsk fjord – sannsynligvis i retning Island. Stemningen om bord i skipet er sikkert god, på grensen til panegyrisk. Vikingene gleder seg til å ankomme Island, treffe igjen gamle kjente, skåle i mjød. Men så – på grunn av feilnavigering, eller noe helt annet – ender gjengen opp på Færøyene. «Hva er dette?» tenker de. «Det ligner på Island, men er enda villere.» Eller: «Det ligner på Mørekysten, men er enda vakrere!» Stemningen stiger. Tenk å oppdage nytt land! Helt nytt land! Dette var absolutt noe å skrive hjem om med snirklete skrift. 

Men så, ut av det blå, kommer en skikkelig party-killer ruslende i fjæra. Hvem er dette for en fyr? En huleboer? En munk?

Det viser seg at de norske vikingene ikke er de første på Færøyene, likevel. En gruppe irske munker har kommet dem i forkjøpet – på jakt etter en urbefolkning som kunne omvendes. De fant ikke en sjel, så da ble det eneboertilværelse med sauehold og plantedyrking i stedet. En tilværelse i ro og mak, i mindfulness, som en slags langvarig retreat. Men så kom altså pøblene fra Norge. Det er uvisst hva nordmennene sa, eller gjorde, men det må på et eller annet vis blitt trykket stemning, ordentlig trykket stemning, for de irske munkene valgte ganske raskt å pakke snippeskene sine, si «good bye» og flytte fra hele øygruppen like etterpå.

Nordmennene bestemte seg for å kolonisere så mange øyer som mulig. De hentet slekt, venner, naboer og sauer hjemme i Norge, ryddet gårder, dyrket mark, fisket, fanget fugl, spiste, skålte, opprettet Alltinget og levde la dolce vita. Kort oppsummert.

Færøyene-Tur-med-barn-3
HAVUTSIKT: Ea Eidslott nærmer seg toppen av Villingdalsfjall – og ser ut over Nord-Atlanteren.

Vi har bestilt flybilletter fra København. Etter en kveld på Tivoli (hvorfor vil barna alltid ha med seg far på de mest livsfarlige karusellene, hvorfor ler de alltid når jeg er hvit av skrekk, hvordan i all verden klarer de å spise sukkerspinn etter en nær-døden-opplevelse?), og en natt på Europas største hostel, står vi i innsjekkingskøen til Vága Floghavn. 

Det står ingen foran oss i køen.

Ingen bak oss, heller.

Hallo? Er det ingen andre som skal til Færøyene i dag? Er det ingen andre som tør? Er vi på vei til verdens ende?

– Dere er tidlig ute, sier damen bak skranken.

– Har dere vært på Færøyene før?

Jeg svarer «nei» – samtidig som jeg forsøker å se ut som en erfaren globetrotter.

– Det er bare å glede seg, sier damen.

– Å lande på Færøyene er som å kjøre verdens største berg-og-dalbane.

Færøyene-Tur-med-barn-4
UT OG KLAPPE HESTER: Gjendine (t.v.), Eivind og Ea Eidslott hilser på en av de lokale hestene ved Saksun.

Damen i skranken fikk rett. Innflygingen til Vága Floghavn kan sammenliknes med  Widerøes innflygning til Volda. Men der Widerøe bruker et saktegående propellfly, bruker Atlantic Airways et stort jetfly.

Det jeg forsøker å si er dette: Hvis du klarer å fly til Færøyene uten å skrike høyt, kan du slå fast – én gang for alle – at du på ingen måte har flyskrekk.

Når vi lander, er det 1219 år siden de første rabagastene fra Norge kom hit. 

Nå kommer fem rabagaster til. Vi har med oss 400 liter friluftslivsutstyr og 400 kilo eventyrlyst. Det er bare så vidt alt får plass i leiebilen.

Vi har ikke kjørt mer enn 500 meter før åtteåringen i baksetet konkluderer:

– Oi, her er det fint!

– Kan vi være her lenge? Pliiiiz?

Selv om det er sen ettermiddag velger vi å starte vår private oppdagelsesferd med det samme. Vi kjører noen få mil på Rally Monte Carlo-veier fra flyplassen til den avsidesliggende bygda Gásadalur med 22 innbyggere, oppstillingsplass for campingbiler og et vanvittig fossefall som velter utfor klippene og rett ned i storhavet.

– Jeg har aldri sett noe lignende, sier Gjendine.

– Ikke jeg heller, sier Marikken.

Vi våger oss noen meter ut på en klippesats som gir utsikt rett inn mot fossen. I vest ligger den veiløse øya Mykines. Vest for Mykines er det bare hav – helt til Grønland.

Selv om Gásadalur er en av Færøyenes mest kjente og lettest tilgjengelige naturattraksjoner – og selv om det er fellesferie, sol fra skyfri himmel og vindstille – er vi alene her. 

Det er som om vi skulle hatt Geiranger helt for oss selv. I slutten av juli.

Færøyene-Tur-med-barn-5
RETT NED: Gjendine Eidslott (12) studerer bølgene 754 meter under Enniberg.

Neste morgen våkner vi av at regnet pisker mot hotellvinduet i Torshavn sentrum. På vei til frokost stiller jeg – av en eller annen grunn – følgende spørsmål til resepsjonisten:

– Tror du det blir opphold senere i dag?

Det blir helt stille. Kanskje hun ikke skjønner norsk, likevel? Eller er spørsmålet mitt altfor naivt, på grensen til idiotisk? Resepsjonisten stirrer lenge på meg. Så sier hun:

– Unnskyld meg, men dette er Færøyene. Her regner det i et minutt, så snør det i det neste. Kanskje det er vindstille en halvtime, så blir det plutselig stiv kuling. Det går ikke an å si noe om været her. Annet at det er mye vær. Alltid.

Jeg smiler tappert og føler meg som en ungdoms-skoleelev som ikke har forberedt seg godt nok til gloseprøven.

Selv om Torshavn er Færøyenes politiske, administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum, tar det ikke så mye mer enn 17 minutter å fullføre en relativt god sightseeing-runde.

– Torshavn er som en koselig bydel i Bergen, sier Gjendine.

Beskrivelsen stemmer på en prikk. Og ettersom vi er en familie som – på dette tidspunktet – består av fire kvinner og én mann, går vi innom alle garn- og strikketøybutikker som er å oppdrive. Det er ikke så rent få. Alle butikkmedarbeiderne er like overstrømmende hyggelige. At vi er fra Norge, gjør det veldig enkelt å kommunisere på Færøyene.

– Dette er et perfekt ferieland, sier Ea.

– Vi er i utlandet, men alle forstår norsk!

Senere suser vi ut av den bittelille storbyen for å gjøre noe alle turister på Færøyene bør unne seg: et fuglefjellcruise med utgangspunkt i Vestmanna ut mot Vestmannabjørgini. Du trodde kanskje at du hadde sett nok fuglefjell i Norge, men det har du ikke. Fuglefjellene på Færøyene er større, mer spektakulære, mer Ringenes Herre. Den vesle guidebåten kjører inn i trange sund, inn i grotter, gjennom portaler i klippene. Det føles som å være Sir David Attenborough med et stort naturdokumentarbudsjett.

Dagene på Færøyene går raskere enn dagene hjemme. Det er så mye å se, så mye å gjøre, så mye å oppleve. Vi besøker Kirkjubøur, Saksun, Klaksvik og Fuglafjørdur. Vi bestiger Slættartindur, 880 meter over havet, Færøyenes høyeste fjell. Vi overnatter på Gjáargardur i den vesle bygda Gjógv – sentral i Johan Harstads kjente roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?». Men vi glemmer ikke det ene rådet vi fikk fra vår venn som hadde vært her før: «Bestig Enniberg!», skrev han. Han skrev ikke noe mer. Bare disse to insisterende ordene med et utropstegn bak.

Plutselig kommer en dag med sydensol, 17 varmegrader og null vind. Vi tar leiebilen nordover og østover, fra Streymoy til Eysturoy, til Bordoy og videre til Vidoy. Der, på et umulig sted, ligger Færøyenes nordligste by: Vidareidi. Her bor 350 mennesker, med det mektige Villingdalsfjall i nord og fjellet som ser ut som en egyptisk pyramide i sør: Malinsfjall. 

Vi parkerer like under Villingdalsfjall. Jentene måper.

– Skal vi opp dit? spør Ea og peker rett til værs.

– Ja, sier Katrine.

– Vi skal i hvert fall prøve.

Den lokale bonden bekrefter at vi har parkert riktig og viser hvor stien går.

– Dere er heldige, sier han.

– Denne turen kan man ikke gå i dårlig sikt. Det vil være livsfarlig.

Færøyene-Tur-med-barn-6
FRI SOM FUGLEN: Gjendine Eidslott ser på fuglelivet fra toppen av Enniberg på nordspissen av Færøyene. – Jeg er glad jeg ikke har høydeskrekk, sier hun. – Da hadde jeg ikke kommet meg hit.

Vi følger en god, men bratt sti oppover fjellsiden. Vi er – som vanlig – alene. Utsikten blir villere og villere. Jentene har aldri slukt så mange høydemeter på så kort tid. Er det fordi de har blitt større, sterkere, sprekere? Eller er det fordi det er så mye å se på? Uansett: vi hadde aldri trodd vi skulle gå fjelltur midt ute i Nord-Atlanteren i bar overkropp.

Etter bare to timer står vi på toppen av Færøyenes tredje høyeste fjell. Herfra går en svimlende fjellrygg videre ut mot Færøyenes nordligste punkt: Kapp Enniberg. 

– Den der får du bestige alene, sier Katrine, og nikker til meg.

– Nei, jeg vil være med, sier Gjendine

– Vi kan gjerne prøve, sier jeg.

– Men vi snur hvis det blir skummelt.

Men hva er definisjonen på skummelt?  Er det når stien er så bratt som nå? Er det når vi holder hverandre i hendene? Er det når vi ikke ser hva som skjer rundt neste hjørne? Er det nå man skal snu – eller er det nå eventyret begynner? 

Gjendine vil gjerne gå noen meter til. Og noen meter til. Vi tar det helt med ro, plasserer føttene riktig, holder oss fast i fjellet der vi må. Og så, som en åpenbaring, er vi der. På toppen av Enniberg. 

Det er 754 meter rett ned til Atlanterhavet. 11-åringen smiler fra øre til øre.

– Det er så vakkert at jeg ikke vet hva jeg skal si!

– Du trenger ikke å si noe, sier jeg.

– Jeg tror jeg vet hva du mener.

Så sitter vi der, helt stille, på kanten av kloden.

FÆRØYENE

Færøyene-Tur-med-barn-kart

Færøyene omfatter 18 øyer, og ca. 50 000 mennesker er bosatt her. Naturen er som en krysning mellom Svalbard og Island, noe du ikke har sett før, noe du nesten må oppleve selv.

REISEN: Fly med Atlantic Airways fra Bergen (fire ganger i uka) eller København (hver dag) til Færøyene. Bestill billetter hos atlantic.fo i god tid slik at du får en ålreit pris. På splitter nye Vága Floghavn finner du flere av de store leiebilselskapene. veiene er stort sett asfalterte og holder høy standard. I tillegg er det bygget et stort antall bruer og tuneller – så du kommer deg raskt rundt omkring på øygruppen. Noen øyer er kun mulig å nå med ferje. Hvis du vil ha en relativt billig og svært eksotisk reiseopplevelse, kjøper du en helikopterbillett til en av øyene. Hvis du vil ta med din egen bil fra fastlandet, må du booke plass om bord i en av Smyrill Lines ukentlige ferjer fra Danmark til Torshavn. Seilasen tar 36 timer. Se mer på smyrilline.com.

SESONGER: Vi anbefaler å reise i perioden mai-september. Da er sjansen for godvær størst – og dermed muligheten for å gå noen uforglemmelige fotturer. Dere må likevel være forberedt på mye vått og surt vær. Det blir sjelden ordentlig varmt, for å si det sånn. Ta med alt dere har av regn- og vindtett tøy. Og ullundertøy. 

OVERNATTING: Du kan velge mellom mange hoteller, gjestehus, hytter og campingplasser. Du kan også leie en bolig gjennom Airbnb. Vi anbefaler blant annet Hotel Torshavn og det fantastiske hotellet Gjáargardur i den vesle bygda Gjógv nord på øya. Avstandene er ikke så store, så du kan gjerne bo på samme sted under hele oppholdet og kjøre til de ulike turmålene. Allemannsretten gjelder ikke på samme måte som i Norge, så spør grunneieren om tillatelse før du eventuelt setter opp et telt for natta.

TURER: Vi vil selvsagt anbefale de lett tilgjengelige «bilturistdestinasjonene» Gásadalur, Saksun, Klaksvik og Gjógv. Her kan du gå lette fotturer i nærheten. Enda mer storslått blir det hvis dere går noen ordentlige fotturer – for eksempel til Slættartindur, Færøyenes høyeste fjell, og til Villingdalsfjall, det tredje høyeste fjellet på øygruppa. Begge disse turene er grei å gå for fjellvante barn fra ca. 7-8 år. Turen fra Villingdalsfjall fram til Kapp Enniberg er mer krevende. Denne turen er kun for fjellvante voksne og eventuelt svært fjellvante, store barn.

ANDRE AKTIVITETER: Færøyene er også et paradis for landeveissykling og padling i havkajakk.

LES MER: visitfaroeislands.com