En liten vinterferie i Trysil

Jeg (muntert): – Hva med Trysil?

Han (muntert): – Ja, da kan du dra på spa. 

Og så ler vi.

Ikke at det er noe galt med spa. Det var mer vissheten om at Trysil faktisk er Norges største skisted jeg hadde i tankene.

At det hvert år legges igjen 850.000 gjestedøgn der. At over 70 prosent av gjestedøgnene kommer fra utlandet.

Briter, dansker, nederlendere.

Det er «27.000 senger» rundt Trysilfjellet. Neste år åpner flyplass som skal frakte kinesiske turister hit.

Skogsbygda har fostret sagnomsuste skiløpere siden 1700-tallet. Trysil har Kåre Hatten, Hallgeir Brenden og Anita Moen. De har Skandinavias største alpinanlegg.

Her får skolebarna gratis heiskort av kommunen, og sommerstid valfarter stisyklistene hit.

Det er på tide å gjøre seg kjent med vidunderbygda i øst.

Det er ikke så langt å reise, heller. Og det er vel bærekraftig å bidra til det reiselivsnæringen kaller varme senger?

– For all del. Jeg er med, jeg, sier Håvard.

Den legendariske hotellfrokosten

Vi er vant med å være på tur, men å bo på hotell er ikke hverdags i vår familie. Hotell med ski inn og ski ut er ren luksus. For ikke å snakke om å gå rett til dekket bord og servitører som smiler til barnefamilier.

– Pannekaker til frokost, utbryter fireåringen. 

Litt senere: 

– Vafler til lunsj!

Og enda litt senere:

– Tror du det er pannekaker til middag?

Vi benytter oss av den lokale alpint-ekspertisen. Det viser seg at svenske Fredrik har peiling. Han er mest opptatt av å leke på skidor.

Utenfor hotellet domineres barnebakken av unge dansker som ploger kontrollert i en lang, bevegelig hale bak en Trysil-guide.

Skiskole høres svært spennende ut, synes fire år gamle Sverre, for ennå er det leeenge igjen til skolestart.

Vi benytter oss av den lokale alpint-ekspertisen. Det viser seg at svenske Fredrik har peiling: Han er mest opptatt av å leke på skidor.

Fireåringen får i oppgave å frakte snøballen en hel bakke ned, en oppgave han tar på fullt alvor. Det er fryktelig morsomt når Fredrik ramler overende. 

De kjører om kapp under drageporter. Svensken er av den sympatiske sorten og lar den unge nordmannen få vinne.

Helt ekte vinter

Neste dag våkner vi opp til en tindrende vakker morgenkvist og 18 minusgrader.

Trysil er over natta forvandlet til Frysil. Det er bitende kaldt, og selv en ute-mamma kan bekymre seg for om det rett og slett er for kaldt ute for lillesøster på ett og et halvt år.

Lufta er tørr og og sola er på stigende kurs. Vi slår likevel fra oss både alpinbakke og langrenn denne dagen. Vi lar oss friste av noe vi ellers ikke vill gjort. Vi går for kanefart.

– When in Trysil, sier hun.

– Alt for barna, sier han.

Trysil er over natta forvandlet til Frysil.

Vi pakker oss inn i ull og dun og drar i retning Trysil hestesenter.

Alle må kjenne hvor myk mulen er, noe den den lune fjordingen tar med stoisk ro.

Snart er vi på vei inn i Trysil-skogen, med hest og slede, dombjeller, fakler, reinskinn og hvert vårt barn på fanget. Hun smiler til han. Han smiler tilbake.

Hest og slede i Trysilskogen

Vi kommer i prat med en dansk familie som er i Trysil på vinterferie. De pleier å være her en uke hver vinter.

Da drar de på kanefart også, hver gang.

Det forstår vi godt. Det er som å komme inn i et vintereventyr – men på ekte.

Trysil triveligste ektepar tar imot oss ved en lavvo som allerede står inne i skogen. Vi får velge mellom solbærtoddy eller kakao og vi griller lokale elgpølser på bålet.

Hestekaren som har kjørt fram og tilbake på akkurat samme måte i vinter etter vinter synes det er artig med turistene som kommer hit, og som synes at omgivelsene er så magiske at de nesten ikke tror at det er sant. 

Etter kanefarten er lillesøster trøtt som en dupp. 

Sola varmer lite eller ingenting, og vi synes det er for kaldt å putte henne i pulken for en skitur.

Håvard tilbyr seg å trille en tur i stedet, så får han kombinert det med å svare på noen ubesvarte anrop. Verden der ute, kaller. Den føles langt unna, uten at det er langt.

Sverre og jeg slår følge en stund, før vi skjærer av veien og inn i Trysil-skogen.

Den er virkelig staselig i hvitt. Guttungen tar seg en god neve snø og putter den rett i munnen. Han forsyner seg enda en gang, og venter åpenbart på at moren skal bli streng – hun som vanligvis får noia av selv den minste snøspising på turene hjem fra barnehagen.

Men snøen her er jo ikke skitten. Helt uten grus. Ikke er den gul, heller. Som vi alle nå vet – så får man ikke mark i magen av å spise snø – selv om det fortsatt verserer slike rykter. Mors behov for å avverge enda en munnfull tvinger seg likevel på..

– Se, et spor, utbryter jeg, hva kan det være? Vil vi finne noe om vi følger det?

Er det en elg?

En hare?

En gruffalo?

Vi sjekker. Labber avgårde i snø som når oss til knærne.

Han først.

Jeg etter.

Det er en utvilsomt spor av hare, det er vi helt sikre på, men den har et voldsomt forsprang på oss.

Utålmodigheten griper snart fireåringen, som i stedet vil finne ut om det er mulig å komme innunder ett av disse snøtunge granene.

Han sjekker litt rundt. Så smetter han inn.

Jeg begynner å fundere på hvor mange hotellovernattinger en familie på fire kan ha i Trysil for prisen av en hytte.

Men jeg rekker ikke å fullføre regnestykket, for nå gløtter det en fireåring ut av treet. 

Han har skrudd utestemmen på og nå er han virkelig oppstemt:

– Her mamma, her er vokseninngangen!