Førstegir og seks kilometer i timen

Morgen på dag nummer dag seks. Jeg står foran turens første virkelige kraftanstrengelse: Trollstigen.

Det føles som en test på om jeg vil være i stand til å gjennomføre turen eller om jeg har overvurdert meg sjøl.

Hjemme i stua, bøyd over todimensjonale kart, virka det som en kjempeide å legge turen over flere fjelloverganger nedover Vestlandet. Nå er jeg ikke like sikker. Jeg er nervøs, jeg har en sånn uro i kroppen jeg hadde foran fotballkamper alle de åra jeg var aktiv. Tidligere fungerte uroa alltid skjerpende. Den hjalp meg til å finne riktig spenningsnivå, hjalp meg til å yte mitt beste. I dag bør historien gjenta seg.

Matlysta er dårlig. Jeg presser likevel ned noen brødskiver. Trenger energien. Jeg finner på stadig nye unnskyldninger for å utsette å gjøre meg klar. Plutselig bryter sola gjennom skyene. En kald morgen med ullgenser og stillongs blir fra et minutt til det neste til shorts- og t-skjortevær. Enda en grunn til å drøye det uunngåelige. Det hjelper ikke på psyken at jeg er sliten og støl i beina. Spesielt låra har fått hard medfart de første dagene.

To-tre timer på fjelltur i går kveld gjorde ikke tilstanden bedre. Til slutt får jeg jagd vekk demonene, som mener jeg bør ta livet med ro. Fra campingplassen til stigninga begynner er det ei lita mil, ei perfekt oppvarming. Fram mot fjellet slår det meg at jeg bruker kroppen som om jeg var 23 og topptrent. Men jeg har ikke pressa kroppen på en slik måte som nå på mange år. Pussig nok blir jeg ikke yngre jeg heller.

Stigninga begynner nede i bjørkeskogen. Det er ikke så mye å se på annet enn trærne. Mange tomler opp fra folk i passerende biler motiverer. Jeg konsentrerer meg om å finne en fin rytme. Førstegir og seks kilometer i timen. Låra responderer godt. Jeg passer hele tida på at melkesyra ikke skal hope seg opp. Tenker på Majas visdomsord om at jeg aldri skal gi opp. Brått ender skogen. Hele fjellsida med en ingeniørbragd av en vei åpenbarer seg foran og over meg. Landskapet er voldsomt med spisse tinder som går rett til værs. Elva brøler seg vei ned mot havet. Været er ideelt.

– Courage! roper en mann, som står utafor en bil med landkjennetegn B.

– Thanks, I need it, kauker jeg tilbake.

Jeg kjenner meg sterk, og innser raskt at dette kommer til å gå greit. Plutselig begynner jeg å hikste. Gledestårer triller nedover kinna. Trollstigen er en av planetens mest spektakulære veier. Folk reiser hit helt fra Asia og Australia for å se den. Og her er jeg også. Turen jeg har drømt om så lenge, er faktisk blitt noe av.

Det er flere som har vært veldig sjenerøse med meg. Det er en gave å være her og det er en gave å ha en kropp som er i stand til å gjøre det jeg gjør akkurat nå. Øyeblikket overrumpler meg fullstendig. Jeg stopper i veikanten for å summe meg. Hva var det som skjedde nå? Et par minutter etter, lettere forbausa, men veldig glad, tråkker jeg videre, antakelig med Trollstigens bredeste glis.

Jeg kjenner meg sterk, og innser raskt at dette kommer til å gå greit. Plutselig begynner jeg å hikste. Gledestårer triller nedover kinna. 

På toppen belønner jeg meg sjøl med den største isen jeg finner i frysedisken. Jeg ramler ned på en mjuk nettingstol. Det kryr av folk. Jeg kommer fort ut av tellinga på hvor mange språk jeg hører. Nå hører jeg vel strengt tatt ikke forskjell på mange av dem uansett, men du skjønner poenget. Lurer på hvordan det er her oppe på en godværsdag i juli. Etterpå vandrer jeg til plattformene med utsikt over veien og dalen. Beina har funka bra til sykling. Men de er merkelige å gå på. Nesten som gele.

Plattformen er fulle av små detaljer, som hever opplevelsen av utsikten og opplevelsen av å være her. Utsiktspunkta er utforma slik at besøkende kan ta feriebilder utenom det vanlige. Men er det ikke merkelig at det er så dårlig nettdekning her oppe? Det hindrer folk i å spontant dele opplevelsen med vennene sine, som jeg har inntrykk av blir viktigere og viktigere i markedsføring. Trollstigen som vei er spesiell i seg sjøl. Arkitekturen og utsiktspunkta løfter stedet fra spektakulært til ikonisk. Det er lett å forstå hvorfor stedet havner på lister som «100 places to visit before you die». Veien og stedet er en av våre nasjonale turistveier. Som ansatt i Statens vegvesen kjenner jeg stolthet over å ha kolleger som styrer utviklinga av disse prosjekta. 

Jeg tråkker videre og skjønner fort at jeg har enda et stykke igjen til jeg er helt på toppen. Et hundretalls biler står parkert i veikanten. Området er tydeligvis et ynda utfartssted for folk som vil gå toppturer på ski. Jeg ser en mengde små svarte prikker høyt oppe i fjellsida. Noen beveger seg sakte oppover, andre raskt nedover. Det ser kult ut. Kanskje en annen gang, tenker jeg, mens tankene penser inn på hvorfor det i det hele tatt går en vei opp hit. Den blei neppe bygd for at folk skulle komme seg på ski.

Vi mennesker har en ekstrem vilje, tross formidable omkostninger, til å bygge kortere, raskere og bedre veier. På toppen ligger snøen fortsatt meterdjup. Sola står på, men uten å gi særlig mye varme. Jeg må på med buff, hansker og jakke før jeg suser ned mot Valldal, en nærmere tre mil lang sammenhengende nedoverbakke.

Bok

Teksten er et utdrag fra denne boken, som kan kjøpes her