Sykkeltur med packraft

Lenger oppe i bakken ser jeg den seksten år gamle datteren min sykle oppover med lette tråkk. Hun stopper på toppen, virker irriterende uanstrengt og snur seg mot meg som kjemper det jeg makter for å holde hjulene i gang.

Det er vel sånn det bør være, tenker jeg, at det er barna som venter på foreldrene, og ikke omvendt. Pedagogisk, liksom. Men der stopper det pedagogiske.

Det er utrolig hvor raskt en mann i førtiårene på overnattingstur kan bli forvandlet til en fjortis av litt motbakke.

– Dette gjør jeg aldri igjen, utbryter jeg surt da jeg endelig når opp til henne.

– Du mener ikke det, pappa?

– Jo, dette er noe av det dummeste jeg har gjort.

– Seriøst?

– Seriøst!

Stasjonsvogn med to hjul

Hadde jeg vært en normal pappa, ville vi antakelig tatt bilen som alle andre. Men jeg er ikke en helt normal pappa. Jeg er miljøfundamenalist. Og miljøfundamentalister har ikke bil. De har ikke en gang førerkort.

Lastesykkelen jeg forsøker å trampe opp bakkene med innbitt mine er ikke bare en sykkel. Den er familiens stasjonsvogn. Transportsykkel i marka er eksperimentert med før. 

Lastesykler er farlige. De kan svelge unna ufattelige mengder med bagasje. Da er det fort gjort å glemme alle gamle kjepphester om tursykling med lett oppakning.

Og det var akkurat det jeg gjorde da vi skulle pakke før turen. Det var jo nesten ikke grenser for hva vi kunne ha med denne gangen, så da tok vi like godt med en oppblåsbar båt, åre og flytevester pluss telt og mat og alt det andre Siri og jeg mente vi trengte til tre dager på tur.

Og på toppen av lasset, rett bak ryggen min, fikk hunden vår Banjo hedersplassen, tronende i sin egen hundekasse.

Forfengelig far

Bensin er byttet ut med brødmotor. Duringen er erstattet av prustende pust. Og farten er farlig nær null.

Kanskje det kunne vært lurt med elektrisk motor, tenker du kanskje, men det er helt utelukket. Juks.

Ikke skal en gå haltende så lenge begge føtter er jevnlange, forklarte Gunnlaug Ormstunge til Erik Jarl Håkonssønn i sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Erik Jarl hadde lurt på hvordan det kunne ha seg at Gunnlaug ikke haltet når det bølget blod ut av den hevete foten hans.

Likheten mellom meg og herdebreie, staute vikinger er vel heller liten, men så lenge jeg faktisk er i stand til å tråkke sykkelen oppover bakkene av egen kraft, skal jeg neimen ikke ha en strøm av elektroner til å hjelpe meg opp bakkene.

Kall det forfengelighet. Kall det hva du vil. Jeg synes det er et fint prinsipp. I hvert fall hvis vi ser bort fra at jeg rent faktisk er svært tett på å ikke klare å tråkke sykkelen oppover av egen kraft. Så da svetter jeg, og banner, inne i meg, sånn at Siri ikke hører det, og tramper ampert løs i pedalene så melkesyra spruter.

Earn your turns

Vi når toppen. Og jeg syklet faktisk hele veien. Riktignok med et par stopp, det skal jeg innrømme, men likevel. Vi har ikke syklet mange meterne gjennom hyttefeltet før jeg begynner å angre ordene mine, om, ja, om å angre at vi pakket med oss så mye.

Det er ikke til å unngå, for følelsen sniker seg tilbake. Den gode følelsen. Den følelsen du bare får når du har pakket sykkelen for tur, setter deg på setet og tråkker ivei – vekk fra husdøra hjemme, ut på veien, fri, med alt du trenger for de neste dagene.

Hva er det disse topptursfolka på ski sier? «Earn your turns»? Dette hadde aldri blitt det samme i en bil. Det er uendelig mer tilfredsstillende å la kroppen selv gjøre jobben, la vinden stryke deg over kinnet. Jeg vet jo det. Innerst inne, bak den tjukke tåka av melkesyre.

Vårt helt eget vann

Det er absolutt fint oppe i hyttefeltet. Bortsett fra at det er hytter der. Men hyttefolket skal få ha hyttene sine i fred. Vi skal videre, triller inn mellom grove furuer, forbi en hoggorm som basker seg i ettermiddagssola.

Så er vi ved vannet vårt. Jeg sier vårt, for det er ingen andre her, hverken hytter eller folk, og det høres uansett bra ut, at det er vårt vann. Vi kan jo late som. Allemannsretten, den er kanskje noe av det fineste vi har i Norge.

Gammel barskog reiser seg opp mot vest. Omtrent på midten av vannet, der vannet snevrer inn som en smal midje, ligger øya vi skal overnatte på.

Vakringene beveger seg forførende over det blanke, svarte vannet rett ved myrkanten. Vi når knapt å blåse opp båten før Banjo hopper oppi. Siri følger raskt etter.

– Du angrer vel ikke på at vi tok med båten nå vel, pappa?

Hva svarer en smågretten, sliten far til sin datter som dupper blid og fornøyd ute på et skogsvann i det gylne lyset fra kveldsola?

– Vil du padle utstyret vårt ut til øya, så venter jeg her imens, spør jeg.

– Ja!

Dovne dager

Jeg prøver virkelig å stå imot, prøver å ikke innrømme at det var verdt å ta med båten og bikkja og dra på sykkeltur hit.

Innerst inne skjønner jeg at det er en tapt kamp. For det er klart at det var verdt det.

Jeg vet ikke helt hva det er som gir meg nådestøtet. Det kan være det er da vi fanger noen fine stekeørreter til middag. Kanskje det er da vi bader fra båten etter at sola går ned bak åsryggen i vest?

Eller kanskje det er da vi våkner neste dag til morgentåka, som ligger som et forsiktig, hvitt slør over det blikkstille vannet, og vi vet at denne dagen, denne dagen skal vi ikke gjøre annet enn å bade, fiske, lese og slappe av i skyggen av presenningen. Og det er akkurat det vi gjør.

Drivstoff

Det som går opp, må komme ned, skal Isaac Newton ha sagt. Man skulle nesten tro han hadde vært på sykkeltur, men den gang var visst ikke tråsykkelen oppfunnet.

Joda, det går litt oppover fra vannet vårt før vi kommer til hyttefeltet igjen den siste dagen, men så er det bare å slippe på nedover i bortimot en uendelighet.

Syklet vi virkelig opp alle disse bakkene? Vi blir likevel såpass varme nede i dalen at det frister med en is. Spørsmålet er bare hvor vi skal få tak i is ute på bygda en søndag.

Det blir paradoksalt nok en bensinstasjon som blir redningen.

– Hva har du fylt på tanken?» spør damen bak disken da jeg skal betale.

Et øyeblikk blir jeg forvirret, for jeg har jo ikke fylt noe på tanken, vi sykler jo, men så kommer jeg på det, klart jeg har fylt noe på tanken:

– Brød, svarer jeg.