500 km på Island med sykkel

Vi forlater sivilisasjonen

Dag 1: Vi reiser tidlig fra Reykjavík. I Vik i Myrdal skal den siste bussen kjøre oss til den lille landsbyen Kirkjubæjarklaustur, men  sjåføren finner ikke noe sted for de tungt lastede syklene.

Vi må derfor starte med å tråkke 40 km på asfalten på ringvei 1. Været er fantastisk, og etter ca. fire timer på Ring Road når vi begynnelsen på selve ruten. Vi kommer inn på det komfortable R-209 sporet, og kort tid etterpå tar vi til venstre på den mye mer krevende F-232, som sniker seg inn i hjertet til Landmannalaugar.       

Ved solnedgang, med solen fremdeles høyt i horisonten, finner vi et vakkert sted ved siden av den kraftige elven Leira, hvor vi setter opp Camp 1. Foran oss står de enorme og hvite vulkanene Eyjafjallajökull og Katla mellom felt av lava og idylliske bakker dekket av mose og dypgrønt gress.

Skjønnhet og magi kombineres med truende og mørke krefter som ser ut til å komme fra selve helvete.

Vi føler allikevel en stor fred, selv om en følelse av uro og frykt også siger innover over oss.

 Island gir ikke noe gratis, og vi vet at vi vil gå gjennom alvorlige prøvelser i dagene som kommer. Eventyret har begynt.

Vi tråkker inn i en urgammel verden

Dag 2. Vi våkner til en vakker dag. Breene skinner og de grønne engene er enda mer intense enn i går. Elva brøler i nærheten.

Det steinete og krevende sporet går forsiktig opp gjennom et stort lavafelt, som er et stumt vitne om den enorme eksplosjonen av vulkanen Laki i 1783.

Utbruddet åpnet en lang rift med 130 kratere og spydde ut enorme mengder svovelholdige gasser i løpet av 8 måneder.

Mer enn 20 prosent av den islandske befolkningen omkom og utbruddet ødela nesten alle gårdene og husdyrhold. En tykk dis med svovel spredte seg til Vest-Europa og forårsaket tusenvis av dødsfall. I Nord-Amerika var vinteren i år 1784 den lengste og kaldeste som noen gang har blitt målt.  

Med slike ting i hodet tråkker vi i vei og går gradvis inn i denne øde verdenen, som over tid har blitt til en vakkert landskap med en rar skjønnhet nesten umulig å beskrive.

Sporet slynger seg utrettelig gjennom lavafeltene, noen ganger forsiktig, andre ganger brutalt oppover, og tvinger oss til å sette foten på bakken og skyve de tunge syklene mellom gisp og svette. Litt etter litt trenger vi inn i dette kongeriket «Mordor» omgitt av fjell med rare former og utrolige farger, dundrende fosser og iskalde elver som får oss til å skjelve av kulde når vi krysser dem.. Temperaturen er mild, solen kommer fra tid til annen fram mellom skyer, selv om vi fryser når den forsvinner bak dem.

Sent på ettermiddagen setter vi slitne opp CAMP 2 på en eng dekket av myk grønn mose, ved siden av en slyngende elv. Over oss svinger ruten seg gjennom grønne åser som lover tøffe stigninger. Men det vil være i morgen og morgendagen er langt borte..

Island viser sitt verste ansikt – regn

Dag 3. ´Mørke stormskyer dekker horisonten om morgenen på den tredje dagen. Vinden rister teltets duk. Vår mest fryktede fiende dukker opp: Regn. Med regn er det ingen Gore-Tex eller moderne materialer som funker 100 prosent. Etter noen timer blir alt vått, kaldt, deprimerende og ubehagelig ... 

De første stigningene er veldig bratte, vi skyver syklene opp og setter føttene godt ned på den steinete bakken for ikke å skli ned. Senere sender himmelen ned et kaldt og ubehagelig regn som skal ikke stoppe utover dagen. Vi er deprimerte og bekymret når vi tenker på hvor ubehagelig det er å sove når klærne og utstyr er våte ... Progresjonen går sakte fram, bratte stigninger følger etter hverandre. Ved en anledning tar vi feil spor.

«Tåke. Det er kaldt. Vi føler tilstedeværelsen av en annen stor isbre, Langjökull, gjennom tåken».

Det fører oss til en ubetjent hytte hvor vi kan beskytte oss en kort stund mot regnet. Dessverre må vi sykle tilbake de tre veldig bratte kilometerne til den riktige ruten. Noe senere treffer vi en elv, med sterk strøm og masse vann pga regnet. Vi må krysse den tre ganger med ekstrem forsiktighet. Vannet når oss nesten opp til den øvre delen av lårene. Vi blir enda våtere. Kulden er sterk og moralen synker..  

Mens vi prøver å tørke oss litt, dukker det opp et terrengbil som, etter store anstrengelser, klarer å krysse den sterke strømmen. De forsikrer oss om at vi kan finne et hytte hvor vi kan overnatte 20 kilometer unna. Dette gir oss nye krefter, men 20 kilometers på Island tilbakelegges ikke raskt.

Vi biter tennene sammen og fortsetter kilometer etter kilometer. Etter noen uendelige timer i regn, kulde og tåke når vi den enklere F-208 grusvei.

I samme øyeblikket åpner himmelen seg og slipper et så voldsomt regn at når vi endelig kommer til hytta, dryppet vannet ned fra hvert eneste molekyl i kroppene våre.. Men dette bekymrer oss ikke noe lenger, i natt skal vi sove under tak på tørre og myke madrasser, og vi skal klare å tørke klærne. Livet smiler igjen.

«Landskapet som gradvis åpner seg foran oss, gjør oss målløse av sin underlige skjønnhet, ingenting vi har sett før kan sammenliknes med det.»   

 Landmannalaugar – eventyrlandet

Dag 4 skinner sola skinner høyt på den blå himmelen. Verden er full av nye løfter. I dag skal vi følge F-208 grusvei som fører oss til hjertet av Landmanalaugar, et av de mest imponerende stedene på hele Island.

Sporet er enklere enn tidligere dager, men det er fortsatt krevende, med enorme ramper, spesielt i begynnelsen. Landskapet som gradvis åpner seg foran oss, gjør oss målløse av sin underlige skjønnhet, ingenting vi har sett før kan sammenliknes med det...

Stumme av beundring sykler vi kilometer etter kilometer. Heldigvis, i dag varmer sola oss litte granne. Vi krysset utallige elver og bekker, noen lette, andre mer krevende.

Dagen er lang og hard, men når kvelden faller, ankommer vi endelig hytta Landmannaulagar hvor vi, etter å ha satt opp teltet, kjøper et par brus og potetgull som smaker som gudenes delikatesse. Vi er glade og fornøyde, vi går framover på ruten til tross for alle hindringene ... 

Dag 5. Svermer av små fluer prøver å trenge gjennom munnen, øynene, ørene eller hvor som helst... De er ekstremt irriterende! Men vi kan ikke gjøre noe, så vi bare prøver å ignorere dem.

Dagen går ellers i begynnelsen uten spesielle hendelser, landskapet er imponerende, været er bra, temperaturen er mild, og sporet er ganske bra med noen stigninger, men generelt går hele ruten i en svak nedstigning. Om ettermiddagen kommer vi til et vulkanisk aske område ved foten av den majestetiske Hekla-vulkanen «Helvetesporten» på 1491 meter, med sin nordlige side dekket av isbreer. Den er den mest aktive vulkanen på Island med mer enn 20 utbrudd i historisk tid.

Rett før vi kommer til vei F-26, som vi fortsetter i bare 4 kilometer, blir plutselig vinden til en ordentlig orkan. Først er vi beskyttet av lavafeltene, men når vi forlater dem, rammer den oss med brutal kraft. Det er utrolig, det er nesten umulig å gå fram en eneste meter...

Vi prøver å sitte på syklene, men Anna María blir voldsomt kastet ned på bakken av et brutalt vindkast... Heldigvis har fallet ingen konsekvenser, men opplevelsen skremmer oss litt ... Vi må nå en bro for å krysse elven Skeida. Det er bare fire kilometer unna, vi ser det i det fjerne, men disse kommer til å være de lengste kilometerne i våre liv.

Til slutt, etter jeg ikke vet hvor mange timer i kamp mot denne voldsomme fienden, klarte vi å krysse den, ikke uten frykt for å bli tatt av vinden og falle i det iskalde vannet.

Ved foten av broen fant vi et noe beskyttet sted der vi, ikke uten vanskeligheter, klarte å sette opp teltet og hvile. Vi er utmattet. Hva om denne vinden fortsetter i flere dager? 

Neste morgen, dag 6, begynner været grått og regnfullt, men selv om vinden er sterk er det ikke lenger en orkan. I dag går vi inn i den mest spennende delen av ruten. Vi vil prøve å krysse det ukjente og lite besøkte sørlige området av den enorme Hofsjökullbreen, og nå hytta Kerlingarfjoll ved foten av de vakre og merkelige fjellene med samme navn. 120 kilometer med vulkansk ørken, magiske breer og ubeskrivelig vakre fjelltopper.Vil det være noe spor å følge? Vil det være enkelt å følge det i så fall? Hvor mange elver må vi krysse? Er det mulig å krysse dem?

Alle disse spørsmålene og andre går opp i hodene våre når vi klatrer opp 300 meter langs et steinete spor som vil føre oss til inngangen til dette enorme høyt platået.. 

I dag setter vi opp leir tidlig i en liten dal beskyttet mot vinden. Stedet er vakkert, en grønn eng full av vakre planter og en liten bekk.. Det kan ikke være bedre..

Vi har knapt tilbakelagt 15 kilometer i dag, men vi er veldig slitne og bestemmer oss for å ha noen ekstra timer med hvile. Vi fortjener det. 

Det høyet platået

På den syvende dagen er været helt fantastisk, ikke en eneste sky på himmelen, og selv om det blåser en kald og konstant vind, så ser vi bokstavelig talt alt som omgir oss fra horisont til horisont.

Sporet går gradvis opp, og er steinete og vanskelig. Dagen fortsetter med knapt noen hendelser, lang og hard, men midt på ettermiddagen, allerede slitne og numme av den konstante vinden, kommer vi til en bred elv som ser ikke hyggelig ut.

Den er omtrent 150 meter bred, vinden pisker den konstant og skaper små bølger.

Heldigvis er elven ikke veldig dyp, bare noen ganger når vannet oss midt i låret, men den er iskald og veldig steinete.

Vi må være oppmerksomme på ikke å snuble på glatte steiner. Vi krysser elven tre ganger, to ganger med en sykkel mellom oss. Vi er døve på grunn av vinden, og vi er våte av spruten fra de små bølgen

På slutten av dagen, veldig slitne og frosne, kan vi ikke tro våre øyne når vi ser en liten hvit og rød hytte, beskyttet i en nedsenkning bak en bratt skråning, Når vi litt senere skyver på døren og ser at den er åpen, kan ikke lykken være større.

Den er veldig enkel, et bord, to benker og en plattform til å sove på, men for oss føles det som det beste hotellet i verden. Vi er glade, solen varmer oss litt, vi når fram i ruten, alt er bra. Livet er vakkert rett og slett.

Den frosne horisonten

Dag 8. Nok en gang fint og klart vær. Breene glitrer i solen. I det fjerne kan vi se den største breen på Island og i Europa, Vatnajökull. Den bringer tilbake minner fra andre turer på Island.

I dag tar ruten en skarp sving til venstre gjennom et stort område med vulkansk sand. Progresjonen er bra, bortsett fra noen  steinete områder der store steinblokker får oss til å svette. I horisonten dukker de vakre Kerlingarfjoll toppene opp, dekket av glitrende snø. Lang og hard dag igjen, og sent på ettermiddagen, i kulde og vind, når vi Setrid hytta.

Den er stengt, men vi kan bruke inngangen. Vi føler oss veldig slitne.

I morgen skal vi krysse et smalt fjellpass mellom Hofsjökull-breen og Kerlingarfjoll-massivet. Det er en etappe vi har drømt mye om. Blir alt i orden? Vil det være greit å kryse? Om natten blåser vinden kraftig...  

Dag 9: Himmelen er dekket av skyer, men det regner i hvert fall ikke. Til «frokost» tar vi en av de mest brutale stigningene i vår turhistorie. Vi må desperat dytte syklene opp for å unngå at de ruller nedoverbakke. Det er utmattende. 

Deretter lange og steinete seksjoner, men til slutt trenger sporet seg gjennom et gammelt snøfelt, og fører oss til toppen av passet. Vi er glade. I den bratte og steinete nedstigningen på andre siden får Anne Maria et kraftig fall. Hun er mørbanka og litt redd, men uten store konsekvenser.

Landskapet er utrolig, grønnere på denne siden, full av magi. Det føles som en urgammel verden. Vi hadde ikke blitt overrasket hvis en dinosaur hadde dukket opp.

Til slutt, etter en slitsom dag og noen elver å krysse, når vi Kerlingarfjoll betjent hytte veldig slitne. Vi bestemmer oss for å ta en dag fri. Vi har jobbet utrettelig i hele 9 dager. Vi trenger det.

Spørsmålet er nå: Drar vi rett ned til Gullfoss og tilbake til Reykjavik? Eller fortsetter vi den mye vanskeligere ruten som når vestkysten på Blönduos 150 km herfra? Alt avhenger av været ... 

Etter velfortjente hvil bestemmer vi oss for ruten til vestkysten, vi er liksom masochister. Vi forlater hytta tidlig om morgenen den ellevte dagen. Været er guffent. Snart når vi F-35 eller Kjölurveg-ruten, en av de mest berømte sykkelrutene på Island.

Vinden er som alltid veldig sterk og kald. Senere regner det, og vi må bite tennene sammen igjen. Om ettermiddagen når vi den idylliske hytta Hveravellir med sine varme kilder. Det er noen turister, men i den søte hytta er vi alene med 2 andre mennesker. Ute er det veldig kaldt. 

Dag 12: Veldig kald vind. Svarte skyer tilslører horisonten. Regn truer. Vi følger Kjölurveg i 12 kilometer, så svinger vi til venstre. Tilbake til villmarken igjen. Vi følger et knapt merket spor, bra først, men veldig steinete senere. Vi har bare vage referanser til denne ruten.

Det begynner å regne og tåka setter inn. Vi ser ingenting. Vi går frem som roboter i mange km. Regn. Tanken på å sove våte gjør oss deprimerte. Vi er på det som ser ut til å være et høyt platå, men vi ser ikke noe, bare tåke og regn.

På slutten av dagen finner vi et litt beskyttet sted hvor vi setter opp leir. Alt er vått, fuktig og kaldt, men etter å ha tatt på oss dunjakkene og fått en god varm suppe, gjenoppretter vi noe av varmen, og natten er ikke så ille ... 

 Til havet

Dag 13. Morgenen begynner overskyet og sur, men uten regn. Vi ber til alt som kan bes til om at ikke begynner å regne igjen. Å ta på seg våte klær er en prøvelse.

Sporet er forferdelig, store steiner får oss til å svette blod, men litt etter litt går vi fremover. Vi er sta. Tåke. Det er kaldt, vi føler tilstedeværelsen av en annen stor isbre, Langjökull, gjennom tåken.

Vi søker ly og varme i vindposen i pausene. Senere, når vi endelig begynner å miste høyde, blir temperaturen noe mildere og tåken åpner seg. Vi kan se vakre enger av vulkansk mose og en eller annen innsjø...

Vi setter opp leiren helt utmattet, men glade fordi det som gjenstår er bare nedstigning for det meste. Den intense kulden vil opphøre.

Epilog

Vi har syklet 504 km, krysset ørkener, fjell, daler, elver og utallige hindringer gjennom regn, sol og vind. Det har vært veldig vanskelig, kanskje den vanskeligste ruten av de tre vi har hatt i dette ubeskrivelige landet. Vi er ikke unge lenger, det var lenge siden, men turene våre, i stedet for å bli lettere, blir merkelig nok stadig mer krevende. Kan det være fordi mye av det vi trenger for å møte tøffe utfordringer ligger i hjertet og sjelen? Ikke nødvendigvis bare i det fysiske? Hvem vet? Vi har ikke tenkt et øyeblikk å slutte med disse turene. Verden er for stor, attraktiv og mystisk til å gi den opp.