Om å krysse Hardangervidda med sykkel og packraft

Og de hadde helt rett: Jeg hadde aldri møtt Joe før. 

Som nybakt førtiåring hadde jeg egentlig planer om å gjøre som så mange andre på min alder: Begynne å gi jernet i veteranklassene, enten det var padling, løping eller sykling.

Ta opp tråden jeg slapp da jeg fikk barn og for et øyeblikk fikk det for meg at livet hadde viktigere ting å by på enn melkesyre, pulskokker og dårlig samvittighet over treningsøkter jeg ikke fikk gjennomført.

Jeg skulle bli et O2-beist. Verre enn noensinne. 

«Og de hadde helt rett: Jeg hadde aldri møtt Joe før.»

Jeg ble ikke det. Ikke at jeg har noe imot trening og konkurranser, langt ifra. Og ikke fordi jeg er bedagelig anlagt, for det er jeg ikke. Men fordi jeg gikk lei. Fordi det manglet noe. Det manglet tid til å være. Ute.

Før det virker som om jeg forsvinner i en tåke av røkelse og mindfulness, så se for deg dette bildet: En mann i sin beste alder skjærer seg gjennom vannet på vei ned Numedalslågen i en smal kajakk. 

En kilometer den ene veien. Så snur han, padler tilbake igjen den samme veien.

Slik fortsetter han.

Gang på gang.

Og hver gang møter han på den samme beveren få meter fra båten.

Stopper han og ser på beveren? Nei. Han stirrer ned på pulsklokka foran på båten, prøver å være i sonen, uten å skjønne at det er feil sone han trakter etter.

Shangri-La ligger ikke rett under melkesyregrensa. Shangri-La har i det hele tatt veldig lite med melkesyre å gjøre. 

«Jeg skulle bli et O2-beist. Verre enn noensinne.»

Det er en uendelighet av eventyr som venter der ute.

Turer uten langing av drikke, uten publikum, uten tapere og vinnere, men like fullt med den samme gleden ved å være i bevegelse, hvis ikke sterkere.

Jeg stoppet med å trene for å konkurrere. Nå trente jeg for å dra på tur, hvis man i det hele tatt kan kalle det jeg driver med for trening. 

Det viser seg at han er en veldig ålreit fyr.

Det er åpenbart fra første sekund.

Han fortrekker ikke en mine når jeg ruller de svære hjulene inn på parkeringsplassen foran Haugastøl, mer enn en halv time for seint etter mekaniske utfordringer underveis.

Da har han allerede ventet i flere timer. 

Vi kjemper med ferietrafikken på asfalten en stund, ser det bli lenger og lenger mellom fjellbjørkene, klatrer til sist over tregrensa.

Vi er på Hardangervidda.

En gammel drøm er i ferd med å realiseres: Å krysse Nord-Europas største høyfjellsplatå på sykkel.

Det meste av området er nasjonalpark og tilholdssted for Norges største bestand av villrein.

Dermed er det ikke lov å sykle her, bortsett fra på traktorslepene. Og det er nettopp de vi vil prøve ut nå.

To av traktorslepene krysser vidda nesten helt, hvis det ikke var for fem–seks kilometer i midten, uten noen form for sti eller slepe.

Men vi har en plan i bakhånd. 

Snart bytter vi ut summing og brumming på asfalten med den knasende lyden av grus under de digre hjulene, forlater den travle ferietrafikken på riksvei 7 og dreier sørover.

Normalt ville synet av grusveier som skjærer seg gjennom det øde, åpne landskapet fylt meg med nedstemthet, en åpenbar underminering av følelsen av å være dypt inne i villmarka. Det sitter derfor langt inne å innrømme at vi gliser bredt da vi kan suse innover på syklene på de selv samme veiene.

Vi ruller over åpen vidde med lavvokste fjellbjørker, forbi et hundesledeteam som forsøker å unnslippe den kvelende heten nede i Bergen, mens åpent landskap med gress og myr og elver på kryss og tvers flankerer oss på begge sider av veien. 

  «En gammel drøm er i ferd med å realiseres: Å krysse Nord-Europas største høyfjellsplatå på sykkel. »

Hardangervidda handler ikke om høyreiste, episke fjell. Det handler ikke om spektakulære fosser, eller dype juv. Det handler om åpne landskap.

Masser av det. Det er et sted å la tankene få vandre fritt. Et sted der det er så høyt til himmelen at styggen på ryggen slipper taket i skuldrene dine for en stund.

En parkeringsplass markerer porten til villmarka. Fotruta tar av til høyre. Jeg ville lyve om jeg sa at vi ikke er fristet av den.

I stedet tar vi den lovlige ruta og følger traktorslepa, humpende langs steinrøyser, plaskende gjennom bekkefar, mens vi gleder oss over sporadiske innslag av stier av sand og fin grus over myke morener.

Eller «social single- track», som Joe døper de parallelle sporene etter traktorhjulene, spor som lar oss sykle ved siden av hverandre mens vi deler historiene våres.

Vi har mye å dele. 

LES OGSÅ: 12 VEIER TIL HELGELYKKE

Mørke skyer henger som et halvveis neddratt rullgardin over himmelen, som kun tillater en liten stripe av varmt kveldslys å omfavne den sparsomme vegetasjonen.

Vi møter på enda et bekkefar som er for dypt til å sykle gjennom uten å få våte føtter og ler som småunger da det viser seg at vannet er dypere enn forventet. 

«Et sted der det er så høyt til himmelen at styggen på ryggen slipper taket i skuldrene dine for en stund.»

Den fuktige seinsommerlufta legger seg over teltene som et vått teppe. Høsten er rett rundt hjørnet.

Den lave, hvesende lyden av Joes effektive Jetstream gassbrenner forsvinner et kvarter før min minutiøse spritbrenner laget av en gammel ølboks i det hele tatt er i nærheten av å få vannet i den lille kjelen til å koke. Det fornuftige ville selvsagt vært å ha tatt med min egen propanbrenner, men jeg er vel ikke alltid så fornuftig.

Uansett er det å se flammene fra min lille, varme venn under kjelen den enkle gleden jeg kom hit for i utgangspunktet. 

Nordmenn elsker hyttene sine. Jeg tar meg selv i å bla gjennom hytteannonser på nett med jevne mellomrom mens jeg drømmer om mitt helt eget lille krypinn i fjellene.

Og hver gang forkaster jeg tanken og innser at en hytte vil vært en møllestein rundt halsen.

Den vil aldri kunne slå følelsen av å se stjernehimmelen fra teltdøra, eller de første solstrålene slikke fjellranden i vest.

Av å ha pakket alle nødvendigheter for de neste dagene og være fri til å sette opp det lille hjemmet akkurat der jeg vil. 

Etter mer enn seksti dager totalt med vandring og padling på kryss og tvers over vidda gjennom årene, kjennes det med ett som om det vidstrakte fjellplatået krymper med sykler som framkomstmiddel.

Litt for raskt møter vi slutten av traktorveien. Egentlig en blindvei for syklister. Men ikke for oss.

Vi ruller ut pakkraftene, blåser liv i dem, fester syklene foran og bruker sekkene som sete.

Normalt ville de små oppblåsbare båtene ha tatt oss raskt over den korte distansen på vannet, forbi det veiløse partiet og over til neste traktorslepe, men en seig motvind har andre planer.

«Hver gang forkaster jeg tanken og innser at en hytte ville vært en møllestein rundt halsen.»

Syklene foran begrenser padletakene til den minst effektive delen. Det gjør ikke den bedrøvelige farten bedre.

Antakelig hadde vi passet glatt inn i en instruksjonsvideo om padling – som et eksempel på dårlig padleteknikk.

Et liv med en solid dose flatvannspadling gir meg likevel en bitteliten fordel framfor Joe, som tappert kjemper seg framover.

Med en båt tilpasset elvepadling er sykkelen hans et godt stykke fra å være optimalt plassert, og padletakene hans blir om mulig enda kortere enn mine. 

Etter mer enn en og en halv time med full pinne og mindre enn tre kilometer med framdrift på vannet, resignerer Joe og tar beina fatt langs den steinete strandsonen.

Det er nesten så jeg kan se smilet hans om munnen inne på land da han kan sykle på et par bittesmå strandstumper innimellom all dyttinga. Selv padler jeg som besatt og klarer med et nødskrik å holde meg foran i et lykksalig øyeblikk med moderat vind.

Det som skulle vært en paradeseilas med en diagonal medvind i en nordlig bøy på vannet, ender likevel med en omvei innunder land da bølgene truer med å oversvømme min lille farkost. 

«Selv padler jeg som besatt og klarer med et nødskrik å holde meg foran i et lykksalig øyeblikk med moderat vind.»

Jeg slipper lufta ut av pakkraften med klaprende tenner etter den kalde kryssingen. Noen hundre meter lenger nede i vassdraget innser Joe at tjukksykler har utmerkete flyteegenskaper. I det han forsøker å krysse elva fra vannet, står han med ett i en midjedyp renne med iskaldt vann som løfter hjulene opp fra elvebunnen, tar tak i hans trofaste sykkel og truer med å dra hele ekvipasjen nedstrøms. 

Vi setter opp teltene på en gresslette ved de gamle seterbygningene av stein og tre på Lågaros. Finner roen igjen.

Å kalle kryssingen turens crux er kanskje i overkanten pompøst. Likevel kryper følelsen av at noe nærmer seg slutten inn under huden på oss, selv med en full dag med sykling på vidda ventende neste dag (og ikke minst de nesten femten milene med banking i pedalene ned gjennom Numedal til Kongsberg siste dag, femten mil jeg prøver å ikke tenke på akkurat nå). 

«Noen hundre meter lenger nede i vassdraget innser Joe at tjukksykler har utmerkete flyteegenskaper.»

Og for en dag med sykling det blir: Den tørre, steinete traktorveien tar oss raskt opp over mosaikken av grunne vann og sletteland rundt oss og etterlater oss med en enda videre horisont.

Vi lar melkesyra forsvinne fra venene igjen på toppen, tar inn landskapet med alle sanser, før vi utnytter vår høye posisjon til å la det 21. århundrets navlestreng av mikrobølger koble oss til sivilisasjonen for et flyktig øyeblikk med mobiltelefonene. 

LES OGSÅ: GUIDE TIL RALLARVEGEN

Følelsen av å se veien vår meandrere nedover åssiden, over en slette, videre opp neste bakke, før den forsvinner i det fjerne.

Gleden ved å la hjulene trille fritt mens vi kjører slalåm mellom steinene. Rulle gjennom småbekker med fotbad som ekstra bonus.

Å forfriske seg med kjølende vann rett fra tjernene, mens vi gjør vårt beste for å ikke tenke på den potensielle smitterisikoen fra den hastig økende populasjonen av lemmen som skvetter rundt til alle kanter mellom steiner og busker.

Den blå himmelen som løfter oss opp bakkene. Hver gang vi erobrer en ny bakketopp, åpner landskapet seg enda en gang rundt oss og lar nok en anspent fiber av hverdagsliv slippe taket. 

Gleden ved å la hjulene trille fritt mens vi kjører slalåm mellom steinene.

Det er vanskelig å ikke la seg begeistre av Hardangervidda.

Å krysse fjellplatået på sykkel gjør meg ikke mindre betatt.

Og å kunne dele turen med en likesinnet gjør det bare enda bedre.

Det er hva du får for å være totalt uansvarlig på internettet.

Bare ikke fortell døtrene mine det.