Flyktingeruta med turskøyter

Lars Lindland er ivrig turskøyter og driver også bloggen Oslomarkalove. I fjor gikk han Nordmarka på langs. Hittil i vinter har det vært fine forhold på innlandsisen og på fjordis flere steder på Østlandet. Så kom ideen om å gå Flyktningruta fra vann til vann. 

– Jeg har gått Flyktningeruta sammen med en annen turkompis for omtrent ti år siden, men det var på sommeren. På denne turen skisset vi opp vår egen variant med flest mulige vann å turskøyte.

I stedet for å dra rett østover mot grenserøys 53 fra Øyeren, fulgte vi vannveien til grenserøys 25 ved Store Le, forteller Lars Lindstad til utemagasinet.no. 

Hvordan var det å benytte turskøyter med så store sekker? 

– Vi gikk med tursekker på henholdsvis 110 og 120 liter. Min sekk veide ca. 22 kilo, mens turkompisen Marius Angvik sin var ca. 26 kilo. Han er jo vant til å bære 100 så det skulle bare mangle. To staver (isstaver) var en fordel med kombinasjonen turskøyter og stor sekk der forholdene ikke var optimale. Man har da mulighet for å hente seg inn og komme i tilbake i balanse når man møter på tilfokket og fastfryst snø, samt sprekker i tjukk-isen. 

Alt i alt vil jeg si at det gikk over all forventning, men klarer man å tyne sekken ned til 20 kilo tror jeg det er perfekt. Men det er vanskelig å pakke lett på en tur over flere dager i kaldt vær. Det blir ekstra viktig med støvler med god ankelstøtte, og ellers fordel å bytte til andre vandre-vennlige sko med bedre støtdemping mellom vannene. Ellers fant vi fort ut at å gjøre flere ting mens man skøyter (ta bilder, filme etc.) lettere fører til fall, så skøyting med tung sekk fordrer noe mer konsentrasjon. 

Et tilleggs-aspekt er at man ønsker større marginer på isen når sekken veier mer. Det var uproblematisk på denne turen da all is vi gikk på var over 15 cm. Store deler av turen var den 30 eller mer. Når det er sagt møtte vi på åpne partier ved trange sund og inn- og utos. Det minner en bare på at det ikke finnes trygg is, bare trygge turskøytere.

Hva slags utstyr brukte dere, og hvordan synes du det fungerte?

– Vi brukte normal vinterutrustning, hvis man kan kalle det for det. Vi baserte oss på å sanke ved og fyre bål, men hadde med primuser som backup. Her kunne vi fint klart oss med en. Varme soveposer og liggeunderlag, tarp, to ekstra skift, enkel turmat, kaffekjele, førsthjelps-kit, vandrestøvler, den største dunjakka i skapet og naturligvis sikkerhetsutstyr som ispigger, isstaver og kasteline –  i tillegg til turskøyter og fjellskisko og en del småtterier man trenger på tur.

Var det noen særlig forskjell på vannene i løpet av de tre dagene? 

– Ja. Vi begynte på et helt umulig føre på Nøklevann i Østmarka. Vannet er et populært og lett tilgjengelig turmål, og var fullstendig nedtråkka. Det ble ikke mange meterne på skøyter før vi fant ut at det gikk raskere til fots. Allerede på neste vann løsnet det, og vi kunne skøyte med en viss hastighet. Resten av vannene i Østmarka gikk forholdsvis greit. På Øyeren gikk det trått, men også den hadde tidvis fine partier. Alle vannene på turen var snødekt, men siden det var såpass lite snø på turen videre hadde det lite å si. Vi hadde medvind og god glid på alle vannene øst for Øyeren. På Øgderen/Hemnessjøen, Rødenessjøen og Øymarksjøen lå vi jevnt over 15 km/t, og tidvis rundt 20 km/t. 

LANGTUR: Ikke like god glid overalt, men nok til at det er mulig å holde stødig kurs. Foto: Lars Lindland 

Hvor hadde dere den beste skøyteopplevelsen – og hvorfor?

— Jeg tror nok det må være et lite parti på Øyeren. Her var det større «gardiner» i isen enn vi har sett noe sted tidligere. Det må ha vært rundt 40-50 cm blank stålis med digre sprekker. Det var en liten følelse av å være på en miniatyr-variant av Baikalsjøen; enhver turskøyter sin store drøm.

flyktningeruta4

Det har vært noen kalde dager på Østlandet. Hvordan løste dere kulden? 

– Store bål, store dunjakker og ikke minst tørt skift og tørking av gjennomsvette klær etter dagens økt. Vi tunet oss inn på plasser med rikelig ved-tilgang. Dagen var ikke over selv om skøytene var parkert, og dagens viktigste gjøremål var å få skikkelig fres i bålet, og å sanke nok ved til morgenbål dagen etter så man bare kunne smette ut av soveposen og raskt få fyr på bålet.

Overnatting i tarp, hvordan funka det?
– I og med at vi var i skogsområder valgte vi tarp. Den beskytter godt mot varmetapet til atmosfæren på krystallklare, kalde netter. Da sparte vi også en god del vekt. Tarp fungerer stort sett alltid godt på vinteren i slikt terreng.

LYS OG VARME: Bål til kvelds og frokost. Foto: Lars Lindland

Var det noe du skulle ønske at dere hadde med dere?

– Kamera! Det ble en hard prioritering, men vi endte med at mobilene måtte duge på denne turen. Heldigvis er de greie nok til å få ok bilder, men det er klart jeg savner noen lange eksponeringer med bål, stjernehimmel og kald vinterskog. Sukk!

RETT FRAM: Det enkle er ofte de beste. Foto: Lars Lindland

Hvilke steder var dere innom? 

– Mariholtet og Vangen serverte oss nydelige marka-boller. Med ellers kjedelig turmat gjorde det godt, selv om alle bollene ble inntatt første dagen. Med bollene fikk vi spedd på litt ekstra isolasjon på kroppen med god samvittighet. Bestyrerne på Mariholtet Sportsstue, Jan Erik og Kristin, sendte også med oss ei krukke av den utsøkte Mariholtet-honningen som ga ekstra krefter på ferden videre.

Dere møtte Politiet på turen, fortell! 

– En ren tilfeldighet. På grusveien ca. en kilometer fra svenskegrensa kommer en turkamerat for å hente oss når vi når grensa. Han passerer oss, og etter han kommer en politibil. De var bare ute på en tilfeldig runde, men sveivet ned ruta og spurte oss litt om turen. Det var bare positive tilbakemeldinger, og de heia oss videre. Vi var frekke nok til å ta et bilde, og det var null problem. Da vi satte oss inn i hentebilen etter å ha nådd grensa og er på vei tilbake, står politiet i enden av grusveien og venter. De hilser og fyrer av en blålys-salutt for oss. Det var en morsom avslutning på det hele.

flyktningeruta

Er Flyktningeruta egnet eller uegnet som turskøyte-tur?

– Vi mener den er egnet, men det er mange brikker som må falle på plass. At alle vannene skal være islagt, og faktoren med at det ikke må være for mye snø til å hindre fremdrift gjør nok at det ikke skjer hvert år. Denne turen hadde mange av momentene man gjerne opplever på lengre turer og ekspedisjoner, i en komprimert og fin variant! Det hadde jo vært morsomt om flere fulgte i skøytesporene, eller lager sin egen skøyte-vri på Flyktningruta. Det er jo ingen krise om man ikke klarer å gjennomføre, og vi var slett ikke overbevist om at vi kom til å klare denne turen på de dagene vi hadde til rådighet før det nærmet seg slutten. Mye av spenningen på slike turer ligger i alt en ikke kan forutse. Planlegg turen, men la det også være rom for tilpasninger og justeringer underveis. Med den innstillingen er det uendelig mange små og store tureventyr som venter der ute. Også på turskøyter.  

FLYKTNINGRUTA

Under krigen var Flyktningruta fluktvei for opptil 40.000 nordmenn på Østlandet som flyktet over grensa til det nøytrale Sverige. Ofte med hjelp fra motstandsfolk i Milorg og grenseloser, og ofte med nazistiske tropper i hælene. I dag er den skiltet som historisk vandrerute. 

Ruta vår: Skullerudstua –Grenserøys 25, via vann som Nøklevann, Øyeren, Øgderen/Hemnessjøen, Rødenessjøen og Øymarksjøen. 

Distanse: 130 kilometer

Tid: Tre dager 

flyktningruta kart