Vi er lidenskapelige turskøyteløpere, bosatt rett utenfor Göteborg. Her er vinteren ikke alltid kald og været veksler kraftig i vinterhalvåret.
De siste årene har vi utforsket Norge som skøytenasjon, for litt mer eventyrlige turer.
Skøyteturer kan foregå på så mange ulike måter. Alt fra turer på en trygg brøytet bane med hele familien, til avslappende turer på småvann og eventyr.
I 2014 prøvde vi første gang å gå på skøyter over Styggevatnet fram til Austdalsbreen som er en del av Jostedalsbreen.
Året før hadde vi padlet fram til brekanten for å telte. Der og da gikk det opp for oss at brevann er noe helt spesielt, når det allerede er kaldere enn andre vann når isen begynner å legge seg.
Men for å lykkes med Styggevatnet er det mye som skal klaffe. Isen må være der og det skal være blank stålis. Det er blank stålis vi vil ha, uten snø og uten frost, ikke altfor tynn eller altfor tykk. 5-8 cm is er perfekt!
Været skal være fint, ankomsten skal ikke være gjensnødd og man bør være forberedt på forholdene der og da.
Da vi planla vår første tur til Styggevannet studerte vi vær og satellittbilder, opprettet kontakt med personer i Jostedal som kunne gi oss informasjon om Statkrafts anleggsvei den siste biten.
Da tiden var inne, dro vi. Alt var nytt og spennende og vi kunne gå på Nigardsbrevannet som også ligger i nærheten, på en fantastisk grønn, stabil stålis.
Det var poetisk vakkert. Men vi kunne bare gå på en begrenset del av Styggevatnet.
Vi så breen, men vi kunne ikke komme helt fram siden isen ikke kjentes trygg.
Det var noe med bre-isen som vi ikke var vant med. Vi kjente at vi lyktes med mye, men ikke helt!
En prima stålis på 4 cm på en vanlig sjø er trygt, men her var 4 centimeter is noe helt annet. Vi gjetter at sedimenter fra breen gjør at isen oppfører seg annerledes.
Man benytter seg blant annet av lyden i isen for å kunne bedømme isens kvalitet og tykkelse. Denne isen var sprø og annerledes. Vi bestemte oss for at vi måtte hit igjen.
En del av utfordringen når vi leter etter ny is, er å finne den før snøen stenger vannet. Foto: Lars Petterson
Fire år senere var tiden inne. Vi befant oss på Valdresflye og midt i ett høgtrykk. Her kunne vi skøyte på blank is på Bessvatnet og gå opp på Besseggen med den klassiske utsikten over Gjende.
På satellittbilder kunde vi se at isen lå på Styggevatnet og været så bra ut.
Vi tok kontakt med en av våre venner i Jostedal som kunne fortelle at vegen er åpen fram til «fjerde svingen før demningen». Bra! Derfra kan vi gå.
Det vi ikke vet er om isen er slett og trygg for en tur over hele vannet fram til breen. Men en viss usikkerhet får man leve med.
Tanken på at det nå kanskje er mulig å komme helt fram gjør at vi endrer våre planer og kjører til Jostedal.
Styggevatnet er regulert av Statkraft, og vi vet at det innebærer omstendigheter og risiko å gå på isen. En senkning av vannivå kan bety at det er komplisert å komme på og av.
Vi har flaks denne dagen. Vannet står høyt og det er ingen problem å komme på isen. Sjøen reguleres nær 90 høydemeter og er turbulent ved utløpet. Her møter vi ujevn islegging, crux og vindbrønner.
Vi tar det forsiktig, undersøker isen nøye, snirkler oss fram mellom strøk av tynn is. Etter at vi har tatt oss forbi, er alt himmelsk og vi møter en grønn, slett stålis som er rundt 10 cm.
Virkelig? Skal vi endelig nå helt fram til breen?
Vi begynner vår tur mot breen, vi ser den hela tiden og den kommer nærmere.
Solen skinner, været er det beste og vi er helt alene på Styggevatnet, på vei mot Austdalsbreen på skøyter.
SATELITTBILDE: Slik forholdene så ut 24. november 2018.
Når vi nærmer oss isbreen, møter vi en linje av åpent vann som følger fra det øvre magasinet, Kupvatnet. Men vi kan skimte is mellom det åpne stråket og breen. Men det gjør ingenting, nærmere enn dette hadde vi ikke trodd at vi skulle komme.
Vi går i land på nordsiden og tar en pause, nyter synet av den gigantiske brekanten.
Vi fortsetter siden turen etter iskanten og det åpne vannet og kan se at nærmest breen ligger det blank is. Vi vil gjerne komme dit, men nå er det sent og vi må snu for å være tilbake før det blir mørkt. Vi blir i Jostedal noen dager før nye forsøk på å komme helt fram.
Jeg har kontoret med meg og må jobbe en dag og Lars gjør et nytt forsøk og lykkes å komme rundt det åpne vannet.
I morgen skal vi gjøre turen sammen helt fram til breen, om været fortsatt er med oss.
«Solen skinner, været er det beste og vi er helt alene på Styggevatnet, på vei mot Austdalsbreen på skøyter.»
EN SKØYTEDRØM: Når alt klaffer. Foto: Maria Lindquist
På tredje dagen parkerer vi igjen bilen i «fjerde svingen» og vandrer opp til demningen.
Etter to dager kjenner vi nå isen og kan gå avslappet over Styggevatnet mot breen, hele tiden ser vi breen komme nærmere og lykken vi kjenner har ingen grenser.
Vi runder det åpne vannet og når enden. Jeg kjenner at tårene er på vei! Det er så mektig, så uvirkelig og så makeløst vakkert.
Fire år etter første forsøket er vi endelig her! Tiltrekningen mot den er enorme veggen av is er vanskelig å beskrive.
Vi nyter av den surrealistiske stunden og glir fram og tilbake med breen som kraft i en time. Vi er i en boble av lykkerus!
VED BREKANTEN: En massiv opplevelse å være nær Austdalsbreen. Foto: Lars Petterson
Breen kan kalve også på vinteren og vi har stor respekt for kreftene vi har foran oss. Vi kjenner oss takknemlige for den tiden vi får på denne unike stålisen.
Vi tar farvel ved breen, legger den bak oss og begynner vår vei tilbake.
Nå og da stanser vi, snur oss og ser den mektige breen bli mindre og mindre samtidig som solen går ned bak Austdalsbreen.
Å få gå på skøyter her er som poesi, et ball på slottet, juvelen i kronen. Tusen takk for at det ble virkelighet!
