Det har blitt desember i Oslo. En fireåring speider ut av vinduet.
Den store parken han kan se fra vinduet har en fin helning for både aking nedover, og for å gå opp igjen og gjøre det en gang til. Men nå er parken like grønn som asfalten er svart.
– Mamma, du har lurt meg, sier Sverre (4), og legger til:
– Barn kan lure voksne, men voksne har ikke lov til å lure barn.
Fireåringen er nådeløs på dette punktet og han har rett: Jeg har et seriøst forklaringsproblem.
Jeg ser det for meg, hvordan jeg sannsynligvis har gitt en munter innføring i de fire fantastiske årstidene – i dette landet som vi er så heldige å bo i.
At desember er en vintermåned er noe som har brent seg fast i barnehukommelsen. I skjønn forening med snømenn, ski, akebakker og digre snøhauger som vi kan lage huler i.
Men årstidene vakler. De går i rykk og napp. Vinteren beveger seg konstant. I beste fall snakker vi om glidende overganger. Hvordan skal vi få oppklart dette?
Det er i det minste minusgrader i lufta og det har det vært en stund.
– Vi skulle ikke prøvd å gå på skøyter, spør jeg.
– Jo, svarer fireåringen, jeg har drømt om det.
Det er ikke annet å gjøre: Vi hiver oss rundt og kjøper skøyter samme ettermiddag, i størrelse 28 og 38. Bare 299 kroner per par – det er så billig at det knapt kjennes rett.
Vi slår til og investerer i et par i størrelse 42 til pappa Håvard også.
Knappe ti minutter senere knyter vi de unødvendig (!) lange lissene – og entrer isparketten.
Ja, isparketten. For det er dette han har drømt om: Storo Storsenter sin lille skøyteisbane. Ikke den islagte Skeid-banen ved der vi bor. Nei, denne skøyteisen som skifter farge i grønt, lilla, rosa og gult. Her er det lekepingviner å støtte seg i. Glade voksne og glade barn. Hvis noen skulle trenge et levende eksempel på integrering i Oslo en helt ordinær tirsdagskveld i desember – burde de ta en tur hit. Skøytekulturen lever! Du verden, så mange vi er!
– Det er ikke så lett å holde balansen, sier Sverre.
Vi må finne støtte i hverandre, for alle lekepingvinene er opptatt.
Vi vakler ustødig på kvasse stålegger. Mister balansen og må prøve å finne den igjen.
Heldigvis er vi ikke laget av porselen.
– Oæ, sier Sverre.
– Oæ, sier jeg.
En vennlig, liten ballerina kommer bort og gir oss sin pingvin, for hun må visst gå.
Slik går det noen kvelder og helgedager. Småturer er turer det også. Vi drar til Skeidbanen med venner. Til Maridalsvannet med familien. Heller ikke der er vi alene.
Det å ta med de barna ut på en tynn isflate med vann under, reiser noen problemstillinger som du slipper unna når du går på tilrettelagt is utenfor et kjøpesenter eller på en skøytebane:
Å glemme å varsle fare når det er farlig.
Å varsle fare uten at det er farlig.
Det er ikke lett, men det er ikke så vanskelig heller – for isen bestemmer.
Vi leker med hverandres skygger og går i keitete åttetall, akkurat som den gangen vi lærte å sykle.
KOM I GANG: Med skøyter, hjelm og lyst er du snart godt i gang. Foto: Line Hårklau
Fra mitt ståsted er det virkelig store med naturlig islagte vann hvordan de bare gir og gir.
Slik begynner jeg å legge merke til pytter og dammer på høylys sommer:
• Små vann uten anmarsj.
• Små vann som fryser lett.
• Små vann som er oversiktlige og som det en vakker dag kan være spennende å bevege seg på.
• Små vann utvider ikke bare vinteren. Det utvider stedet vi bor. Hele universet vårt blir større.
I motsetning til fjell, så venter ikke isen på deg til du er klar. Det er sjelden vare. Det er noe du ikke får bestilt, lastet ned eller får kjøpt.
«Husk at det ikke meldes om sikker eller usikker is. Alle er selv ansvarlige for sin egen sikkerhet og du må alltid kontrollere isforholdene selv.»
Disse desemberdagene går som desemberdager gjør, og plutselig har vi kommet helt til lillejulaften. Samboeren insisterer på at han «må bare fikse noen greier».
Selv har jeg ikke så mye mer å fikse, men litt frisk luft hadde jo vært ålreit?
For fireåringen trumfer skogen kjøpesenteret, og snart så er vi på vei mot det lille vannet vi kjenner så godt.
FRYS DETTE: Sikker is og lav desembersol. Foto: Line Hårklau
Vi har fått sansen for Isdammen på Årvoll. Vel framme legger vi oss på magen og kikke på isgardiner og frosne luftbobler og sjekker at isen er trygg.
Nesetippene våre er nesten helt nedi isen når det plutselig skjer noe.
Ojojoj! Vi kommer jo midt i naturens direktesending! Det blir ingen reprise på dette her, men det gjør ikke noe for dette fryser seg fast likevel:
For rett under oss svømmer fire, fine frosker!
Skøyter med barn
Hvorfor: Å gå på skøyter er en morsom og leken aktivitet hvor du kan lage dine egne utfordringer og gjøre nye oppdagelser, kanskje i nærheten av der du bor? Skøyter er en spennende utendørsaktivitet, uansett alder.
Gå på skøyter
Hvordan: Det å lære seg å på skøyter, er litt som å lære seg å gå en gang til. Det kan være litt vanskelig i starten. Mange bruker bruskasse eller noe å skyve foran seg. Det fungerer helt fint å støtte seg litt i hverandre også. Humør og tålmodighet kommer godt med og det kan være greit å ta med litt mat og varmt drikke. Skøyteskoene er ofte ikke fôret, så sørg for å ha store nok skøyter med god plass til tykke ullsokker.
Når: Høst/vinter. Det finnes tilrettelagte skøytebaner mange steder, og det finnes naturlig islagte vann. Husk at det ikke meldes om sikker eller usikker is. Alle er selv ansvarlige for sin egen sikkerhet og du må alltid kontrollere isforholdene selv. Det finnes normalt både sterk og svak is i alle vann gjennom hele sesongen. Det vil som regel være punkter med dårlig is eller åpent vann, for eksempel ved innløp og utløp.
Utstyr: Skøyter, varme klær og hjelm. Voksne turskøyteløpere eller kunstløpere bruker ofte ikke hjelm, mens for hockeyspillere er det påbudt.
Tips: For ferske skøytegåere er det fort gjort å falle i bakken. En ski- eller hockeyhjelm gir bedre beskyttelse enn en sykkelhjelm, og det er en fordel med hjelm som går over ørene om det blir knall og fall.
