Det har blitt desember i Oslo. En fireåring speider ut av vinduet. Den store parken han kan se fra vinduet har en fin helning for både aking nedover og gå opp igjen og gjøre det en gang til. 

Men nå er parken like grønn som asfalten er svart.

Annonse

– Mamma, du har lurt meg, sier Sverre (4).

– Barn kan lure voksne, men voksne har ikke lov til å lure barn.

Fireåringen er nådeløs på dette punktet og han har rett: Jeg har et seriøst forklaringsproblem.

 

Jeg ser det for meg, hvordan jeg sannsynligvis har gitt en munter innføring i de fire fantastiske årstidene – i dette landet som vi er så heldige å bo i.

At desember er en vintermåned har brent seg fast i barnehukommelsen. I skjønn forening med snømenn, ski, akebakker og digre snøhauger vi til og med kan lage huler i

Men årstidene vakler. De går i rykk og napp. Vinteren beveger seg konstant. I beste fall snakker vi om glidende overganger. Hvordan skal vi få oppklart dette her? 

Det er i det minste minusgrader i lufta og det har det vært en stund.   

– Vi skulle ikke prøvd å gå på skøyter, spør jeg.

– Jo, svarer Sverre, jeg har drømt om det.

 

Det er ikke annet å gjøre: Vi hiver oss rundt og kjøper skøyter samme ettermiddag, i størrelse 28 og 38. 299 kroner per par.

Det er så billig at det knapt kjennes rett. Vi klinker til og investerer i et par i størrelse 42 til pappa også. Og bare ti minutter senere knyter vi de unødvendig lange lissene – og entrer isparketten.

Ja, isparketten. For det er dette han har drømt om: Storo Storsenters lille skøyteisbane.

Ikke den islagte Skeid-banen ved der vi bor. Nei, denne skøyteisen som skifter farge i grønt, lilla, rosa og gult. Her hvor det er lekepingviner å støtte seg i, glade voksne og barn sammen. 

Hvis noen skulle trenge et levende eksempel på integrering i Oslo en helt ordinær tirsdagskveld i desember – burde de ta en tur hit.

Skøytekulturen lever.

Så overraskende mange vi er! 

– Det er ikke så lett å holde balansen, sier Sverre.

Vi må finne støtte i hverandre, for alle støtte-pingvinene er opptatt.

Vi vakler ustødig på kvasse stålegger. Mister balansen og må prøve å finne den igjen.

Heldigvis er vi ikke laget av porselen.

– Oæ, sier Sverre.

– Oæ, sier jeg.

En liten, vennlig ballerina kommer bort og gir oss pingvinen som kan støtte oss, for hun må visst gå.  

 

Slik går det noen kvelder og helgedager.

Småturer er turer det også: Til Skeidbanen med nabogutta, til Maridalsvannet med hele familien. Her pågår det mer skøyteturer enn vi noen gang hadde forestilt oss.   

Det å ta med de barna ut på en tynn isflate med vann under, reiser noen problemstillinger som du slipper unna når du går på isen utenfor et kjøpesenter: 

Å glemme å varsle fare når det er farlig.

Å varsle fare uten at det er farlig.

Det er ikke lett, men det er ikke så vanskelig heller, for her er det isen som bestemmer. Verken barna eller de voksne.

Vi leker med hverandres skygger og går i keitete åttetall, akkurat som den gangen vi lærte å sykle

 

Det virkelig fine med naturlig islagte vann, synes jeg, er hvordan de bare gir og gir

Slik begynner du å legge merke til pytter og dammer selv midt på sommeren.

Små vann uten anmarsj.

Små vann som fryser lett. Små vann som er oversiktlige og som det en vakker dag kan være spennende å bevege seg på.

Små vann utvider ikke bare vinteren. Det utvider stedet vi bor. Hele universet vårt blir større.

 

I motsetning til fjell, så venter ikke isen på deg til du er klar.

Det er sjelden vare. Det er noe du ikke får bestilt. Noe du ikke får lastet ned og eller kjøpt.  

«Husk at det ikke meldes om sikker eller usikker is. Alle er selv ansvarlige for sin egen sikkerhet og du må alltid kontrollere isforholdene selv.»

 

Desemberdager går som desemberdager gjør, og plutselig har vi kommet helt til lillejulaften, og samboeren insisterer på at han «må bare fikse noen greier».

Selv har jeg ikke så mye mer å fikse, men det hadde jo vært godt med litt frisk luft.

For fireåringen trumfer skogen kjøpesenteret, og snart så er vi på vei mot det lille vannet vi kjenner så godt.

Vi liker Isdammen på Årvoll. Det er 400 meter å gå, en passe lang anmarsj når målet er skøytetur.

Vel framme legger vi oss på magen og kikke på isgardiner og frosne luftbobler og sjekker at isen er trygg.

Nesetippene våre er nesten helt nedi isen når det plutselig skjer noe.

Ojojoj! Vi kommer midt i naturens direktesending. 

Det blir ingen reprise på dette her, men det gjør ikke noe for dette fryser seg fast likevel.

For rett under oss svømmer fire, fine frosker! 

Skjermbilde 2017-10-26 kl. 22.53.39

Skøytetur med familien 

Hvorfor: Skøyter er en morsom og leken aktivitet hvor du kan lage dine egne utfordringer og gjøre dine egne oppdagelser, kanskje i nærheten av der du bor, og som er morsomt å holde på med, uansett alder. 

Gå på skøyter

Hvordan: Det å lære seg å på skøyter, er litt som å lære seg å gå en gang til. Det kan være litt vanskelig i starten. Mange bruker bruskasse eller noe å skyve foran seg. Det fungerer helt fint å støtte seg litt i hverandre også. Humør og tålmodighet kommer godt med og det kan være greit å ta med litt mat og varmt drikke. Skøyteskoene er ofte ikke fôret, så sørg for å ha store nok skøyter med god plass til tjukke ullsokker.

Når: Høst/vinter. Det finnes tilrettelagte skøytebaner mange steder, og det finnes naturlig islagte vann. Husk at det ikke meldes om sikker eller usikker is. Alle er selv ansvarlige for sin egen sikkerhet og du må alltid kontrollere isforholdene selv. Det finnes normalt både sterk og svak is i alle vann gjennom hele sesongen. Det vil som regel være punkter med dårlig is eller åpent vann, for eksempel ved innløp og utløp. 

Utstyr: Skøyter, varme klær og hjelm. Voksne turskøyteløpere eller kunstløpere bruker ofte ikke hjelm, mens for hockeyspillere er det påbudt.

Tips: For ferske skøytegåere er det fort gjort å falle i bakken. En ski- eller hockeyhjelm gir bedre beskyttelse enn en sykkelhjelm, og det er en fordel med hjelm som går over ørene om det blir knall og fall.