PER-ARNE ANDERSEN

14-28-40_200px

Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.

Tenk deg en turrute som bukter seg gjennom historisk kulturlandskap. Trolske skoger avløses av små dramatiske tuneller. Små idylliske innsjøer avløses av stupbratte fyllinger og skumle skjæringer. Romantiske bondegårder avløses av nervøse bruer over buldrede elvestryk. Lyst og luftig avløses av mørkt og vått. Og for hver femte kilometer kommer du til en åpen plass med et lite hus der det er satt ut benker og bord på den store fellesterrassen.

Beskrivelsen ovenfor kunne vært beskrivelse av en turrute. Men den nevnte fellesterrassen er egentlig en perrong og det nevnte huset er egentlig en stasjonsbygning. Så dessverre var dette bare en beskrivelse av en av Norges mange nedlagte jernbanestrekninger. En jernbanestrekning som en gang ble flittig trafikkert av turister på vei til feriedrømmen, og av lokale folk på vei til jobb eller for å besøke en venn i nabogrenda. I dag er dette stekninger bestående av mer eller mindre gjengrodde spor.

LES OGSÅ: Kyrkjevalget

Det er lenge siden de såkalte skinnebussene hadde sine siste turer på den ca. 10 mil lange jernbanelinja mellom Kongsberg og Rødberg i Numedal. Skinnebussen hadde sjarm og sjel, og inntil et par ganger daglig trafikkerte den strekningen. I en tid der veier og kjøredoninger var få og skrøpelige, oppfylte den dølingenes behov for transport og bevegelse. Den var ikke bare et lokomotiv for vognene bak – den var også et bindemiddel og et samfunnslokomotiv for hele dalen. Mye av sjarmen og sjelen ligger igjen i de gamle stasjonsbygningene og skinnetraseen som siden den gang har blitt delt inn i tre nesten like store soner. Den vestre tredjedelen mot Rødberg er blitt til en turrute for dresinsykling. Den østre tredjedelen mot Kongsberg er under oppgradering og skal benyttes til godstransport. Den midtre delen er tilsynelatende regulert til forfall og forråtnelse. Det er her det største potensialet ligger. Spørsmålet er om det burde ha ringt noen bjeller i takt med at konduktørfløytene sluttet å hvine. Burde den nedlagte og gjengrodde jernbanetraseer vært omgjort til turvei?

Jernbanetraseer har en helt spesiell egenart. De er snille og flate, og har vært anlagt for å være lett tilgjengelige for folket. I tillegg er de spennende. På grunn av jernbanens krav til flathet på traseen, måtte linjene brøyte seg vei gjennom fjellet i stedet for å legges over. Det måtte brøytes skjæringer og terrenget måtte bygges opp for at skinnebussen skulle kunne ta seg frem. Toglinja måtte bukte seg rundt klippene og smyge seg ubemerket gjennom landskapet. Turveier som anlegges i de gamle skinnetraseene, overtar denne egenarten. De blir lett tilgjengelige og kan brukes av alle – også hjulfolket. Folk med barnevogn, rullator og rullestol, og barn med både tre hjul og støttehjul. For ikke å glemme syklister. Landeveissyklister og sykkelglobetrottere, og gjerne også skifolk som for anledningen har smurt skiene med hjul.

Og for å tale sykkelglobetrotternes sak… Norge er et marerittland å være globetrotter i, så sant man ikke elsker buldrende vogntog og livsfarlige forbikjøringer. Norge er riktignok proppfullt av vakre og idylliske småveier som bukter seg lydløst gjennom åpent landskap. Men er man på en litt lengre sykkeltur, er det bare et tidsspørsmål før man butter i en tunell eller en motorvei med ferdselsforbud. Eller må ut på en trafikkert hovedvei der hensynsfullheten og tålmodigheten til enkelte bilførere definerer det absolutte nullpunkt. Det vil ta lang tid før vi i Norge får lange sammenhengende og velegnede sykkelstrekninger, men for hver nye kilometer blir det en forbedring.

Nedlagte jernbanestrekninger er ideelle som turveier. Grunnarbeidene er allerede ferdig og ombygging kan gjøres raskt og rimelig. Og stasjonsbygningene bare står der og venter med bare få kilometers mellomrom. Klare til å bli ombygget til markastue, gjestgård, selvbetjent overnattingshytte, rasteplass, kiosk eller noe annet som syklister med melkesyre til opp mellom ørene vet å sette pris på. Rollag Stasjon er et godt eksempel. Her er det etablert en mangfoldsstasjon som består av lokalmat, butikk og kafé. Det startet med stasjonsfruer, og er nå nabokjerringer, matopplevelser og stasjonsbryggeri i skjønn forening. Numedals Stasjons Bryggeri (NSB) heter mikrobryggeriet som ligger på Rollag Stasjon, og her brygges NSB-ølet. Som ihuga sykkelturentusiast kjenner jeg allerede på smaken av en vellykket sykkeltur.

«Som ihuga sykkelturentusiast kjenner jeg allerede på smaken av en vellykket sykkeltur.»

Kongsberg er et knutepunkt på Østlandet. Herfra er det samband og samferdsel med alle andre steder på Østlandet. Et supert utgangspunkt for en sykkeltur vestover til Rødberg. Fra Rødberg til Geilo er det 6-7 mil over fjellet langs Tunhovddammen og Pålsbufjorden. Fra Geilo til Haugastøl, der Rallarvegen begynner, er det bare noen få kilometer. Rallarvegen vestover er en kjent sak. Den ender i Flåm og er landets mest kjente og spektakulære sykkeltur.

Jeg avslutter som jeg begynte: Tenk deg en turrute som bukter seg gjennom historisk kulturlandskap. Trolske skoger avløses av små dramatiske tuneller. Små idylliske innsjøer avløses av stupbratte fyllinger og skumle skjæringer. Romantiske bondegårder avløses av nervøse bruer over buldrede elvestryk. Lyst og luftig avløses av mørkt og vått. Og for hver femte kilometer kommer du til en åpen plass med et lite hus der det er satt ut benker og bord på den store fellesterrassen.

Tenk deg en sykkelrute utenfor trafikkert hovedvei helt fra Kongsberg til Flåm. Tenk deg en sykkelrute, der du underveis legger sykkelen på lasterampa til en dresin og sykler tre mil på denne langs en nedlagt jernbanelinje. Tenk deg en sykkelrute der du underveis nyter lokal mat og lokalt brygget øl på en nedlagt jernbanestasjon. Tenk deg en sammenhengende sykkelrute fra øst til vest spekket med mangfold, innhold og kulturopplevelser, og som ender med heftig nedkjøring til en vestlandsk fjord. Ideen er sådd – stafettpinnen overleveres til politikere og beslutningstagere. 

LES OGSÅ: Klart det går