Et skjebneår for reiselivet

Reiselivet er inne i «Vertskapets Hundreår», der både reiselivsbransjen og vi som drar på tur må sette langt større krav til at de tjenester, opplevelser og produkter som tilbys og forbrukes – i Norge som i andre land hvis natur og kultur er sårbar – bidrar til å bevare kloden vår, ikke ødelegge den.

Klima-avtalen i Paris og andre FN-prosesser peker bare én vei: Vi taper, ikke vinner tid i kampen mot miljøendringene som truer oss. Turisme er en av verdens største næringer. Hva du og jeg foretar når vi er på farten, betyr mer enn de fleste av oss aner. For oss reise- og turlystne var fjoråret preget av uro og uforutsigbarhet, fra flyktningkatastrofen langs Middelhavets strender og terror-uro verden over, til redusert kjøpekraft som følge av en lav norsk kroneverdi.

Ikke rart at mange av oss nordmenn valgte å bli hjemme, som gjorde at medlemstallet i DNT nå er i ferd med å overskride 300.000. Dette til tross for – eller kanskje på grunn av – DNTs relativt enkle oppskrift, perfeksjonert over generasjoner, og utført i unik samhandling med sentrale og lokale myndigheter: profesjonell ledelse, dugnadsånd, solid kommunikasjon, sikkerhet, enkelhet og miljøvennlighet. 

Norske reiseliv har endel å lære derfra, spesielt når økoturismen fortsetter sin globale vekst, samtidig som grønne behov og virkemidler tvinger seg frem etter hvert som kloden taper tid i kampen mot klimaendringene. At flere av DNTs nyere hytter er blitt tegnet av landets beste arkitekter, og gjestene som ankommer iført utstyr til femsifrede beløp stadig oftere etterspør gourmet-inspirert middagsmeny kan falle noen medlemmer tungt for brystet, men det viser bare at skillet mellom ryggsekk og konvensjonell turisme utviskes stadig mer, både her til lands og ute.

Også langs norske stier og fjorder var det bråk og kjekling: Hvor mange turister tåle Trolltunga og Preikestolen? Er den nye Romsdalsegg-traseen godt nok sikret? Hvor langt bør vi nordmenn strekke oss for å subsidiere redningsaksjoner av dumdristige og lite fjellvante besøkende med norske skattebetaleres penger? Hvor mange fjorder er vi villige til å ofre for at cruiseturister skal gå i land i ukontrollerbare antall uten at vi ser både på debet og kredit-siden i cruise-regnstykket?

Etter sist sommer sine rekordtall for cruiseanløp, hersker det stigende usikkerhet og uenighet om hvor mye kroner cruise-turister egentlig legger igjen på sine korte havnevisitter. Sikkert er det i hvert fall er det at reiselivets miljøregnskap sjelden tar tilstrekkelig høyde for miljø- og kulturslitasje. Før vi begynner å legge de neste 5- og 10 års-planene for reiselivet, om det er i Lom eller Lofoten, må vi sikre oss langt sikrere tall og data og både for turismens miljø- og samfunnsmessige sider.

I årevis har gruvedrift, olje- og gassektoren (og til dels fiskerindustrien) vært tvunget til å levere miljøpåvirkningsanalyser for sine planlagte prosjekter for å få grønt lys til å sette i gang produksjon. Reiselivet har sluppet lettere unna. Men turisme er også i prinsippet en utvinningsindustri; industrien tar ut verdier – både kulturelle og naturbasert – svært ofte uten å være i stand til å erstatte dem.

Selv om regnskapet til DNTs hytter og stier har et imponerende grønt fotavtrykk sett i forhold til Vestlandets havneutvidelser, bygget for å ta imot cruiseskip som forsøpler et landskap i løpet av noen formiddagstimer, vil også Allemannsretten, vårt norsk hjertebarn, kreve en grundig gjennomgang for at ikke den skal føre til uforutsette påvirkninger samfunnsmessig.

Dessverre er turismens veier verden over brolagt med gode forsetter, men også med sviktende miljøekspertise. Når nå fem milliarder feriereiser foregår verden over årlig – en raskt voksende andel blirplanlagt via smarttelefoner, en jobb turoperatører og reisebyråer engang levde av, medfører stadig oftere at man har altfor mange ubedte gjester på tunet – slik det ble demonstrert i Brennpunkt- programmet «Alarm Trolltunga» før jul.

Hva slags turisme vil vi ha? Og hva slags turisme vil delta i? For bare få år siden var svarene enklere – før reiselivet ble en kasteball for terroristgrupper, gisseltakere og anarkister. Fremdeles er det størrre sjanse for å bli skadet på lokalbuss, tog eller trikk enn å bli skadet av en selvmordsbombe i sørøst-Asia.

Den etiske siden av reiselivet, derimot, byr på større utfordringer. Stadig flere reisende har begynt å reflektere over hva man kan gjøre, ansikt til ansikt med nød, ulikhet og brudd på menneskerettigheter. Hvor skal vi sette våre etiske grenser for reisemål vi velger bort? Bør vi dra Saudi-Arabia og Emiratene, sterkt kritisert av den offentlige opinion for å unnlate å engasjere seg i flyktningproblemet omkring Middelhavet? Til et Tyrkia som prøver å kvitte seg med kurder-minoritetene? Bør vi dra til Putins Russland? Til et Kina som fremdeles praktiserer munnkurv på aktivister og boikotter deler av handelen med Norge fordi vi ga en prominent samfunnskritiker nobelprisen?

Reiselivsbransjen står også ovenfor langt større utfordringer enn før. Det er ikke lenger greit for norske hoteller og turoperatører å tappe den enorme globale etterspørselen etter «store, unike reiseopplevelser» ved å starte opp en bedrift som skader uberørt natur eller biologisk mangfold. Fremdeles finner vi eksempler både ute og hjemme på hvordan sløve, korrupte, likegyldige eller kunnskapsfattige myndigheter støtter markedstiltak der miljøødeleggelser skjer ustraffet i privat regi.

Cruiseturismens vekst på Vestlandet er bare ett eksempel. Hva skjedde med «forsøpler betaler»- og «føre var»- prinsippene? I reiselivssammenheng bør disse sidestilles med allemannsretten for å verne de mest sårbare reisemålene. I Norge er Klima- og miljødepartementet godt i gang med å oppdatere regelverket om tilgang og vern av våre nasjonalparker. USA er et på mange vis en leder på dette området. Yellowstone var verdens første nasjonalpark. I California er man i ferd med å utvikle nye modeller for å skape synergier mellom nasjonalparken Yosemites fjellseverdigheter og lokal økoturisme. Dette innbefatter nye metoder for detaljert måling av både tålegrenser og publikumstilstrømning. Lenger nord, i Montana, har selskapet «American Prairie Reserve,» ved hjelp av innsamlede private midler, rekruttert «environmental entrepreneurs» som har konvertert landskap til gigantiske buffersoner nær udyrket mark i offentlig eie. Snart vil disse økosystemet være «øko-protektorater» som forventelig vil komme både lokalbefolkning og villdyr – og besøkende – til gode. Begge tiltak har mulig overføringspotensial for Norge.

Vertskapets tid er kommet. Siden den moderne turismen tok til med luftfartens gjennombrudd har det vært de reisende som har hatt styringen, ikke reisemålene. Vi må ikke frakople turistopplevelsene fra reisemålets hverdag. Turismens mål må være å realisere både andres og våre egne drømmer. Den korteste definisjonen på levedyktig turisme er: «Et godt sted å bo, er et godt sted å besøke.»

Det lille landet Slovenia, med drøyt to millioner innbyggere har i løpet av de siste årene markert seg i grønt. Som følge av EU-krisen forutså eksperter at landet var dømt til å dele skjebne med Hellas, Portugal og Irland. Det motsatte har skjedd, ikke minst takket være økoturismens vekst og fremsynte politikere. Foto: Arild Molstad

Oftere enn vi aner, er det ryggsekkturister mer enn cruisepassasjerer og all-inclusive-gjester som sørger for tak over hodet og mat på bordet til lokale guider, kroverter, bønder og fiskere. I fremtiden må vi være langt mer bevisst hvordan turismen påvirker dagliglivet på destinasjoner uten erfaring med og dårlig forberedt på å ta imot besøkende i kvanta ukjent for bare et titalls år siden. Dette er like aktuelt i Lysefjorden og Lofoten som i Laos og Litauen.

«Turismens mål må være å realisere både andres og våre egne drømmer. Den korteste definisjonen på levedyktig turisme er: «Et godt sted å bo, er et godt sted å besøke.»

På den årlige globale reiselivsmessen i London i november, grep Chris Doyle, en av lederne for the Adventure Travel and Tourism Assoociation (ATTA) ordet og formante til den som ville lytte: «Se på tallene. Med 1, 2 milliarder mennesker årlig som krysse landegrenser på jakt etter minneverdige, aktive opplevelser, begynner vi å sprenge grenser for hva naturen kan tåle. Nå må vi være like opptatt av å bevare som å markedsføre klodens sårbare reisemål.»

Les også disse kronikkene: Fjellturisme i krise & Hva gjør vi med alle turistene?

Nok en gang er lanseringen av Norges lenge forventede stortingsmelding for reiseliv utsatt, og dermed spennes forventningene enda høyere. Vil de bli innfridd? Det skal bli mer enn spennende å se om den vil representere den nye giv som vil ta inn over seg de de reelle, undervurderte (verdimessig) aktiva som norsk naturattraksjoner representerer, fra helse- og rekreasjonsverdier til økosystemtjenester som elver, innsjøer, breer, våtmarker, skog og mark – verdier som kommer i tillegg inntektene fra våre turistseverdigheter.

Dette er selve kjernen i utfordringen vi står overfor: At vår natur er dramatisk undervurdert økonomisk. Økologen (og finansguruen) Pavan Sukhdev uttrykker det slik: «Vi forsyner oss av naturen fordi den er verdifull, men risikerer å miste den fordi vi forbruker den som om den er gratis.»«Oftere enn vi aner, er det ryggsekkturister mer enn cruisepassasjerer og all-inclusive-gjester som sørger for tak over hodet og mat på bordet til lokale guider, kroverter, bønder og fiskere.»