Et høydehus er et hus der oksygenkonsentrasjonen i lufta er redusert. Lufta i et høydehus inneholder gjerne omkring 80 prosent av oksygenet ved havnivå, noe som tilsvarer lufta på litt over 2000 meters høyde. Om det er et høydehus, et rom eller et telt er ikke så viktig. Høydehusforbudet i Norge gjelder all form for simulert eller kunstig høyde.

Teknisk sett kan man simulere høyde på to måter:

Annonse

1) tilsette luften mer nitrogen («nitrogen flushing»), eller

2) redusere lufttrykket med en vakuumpumpe.

Det mest kjente høydehuset i Norge er Sjumilskogen i Trysil, som ble bygd i 1994. Skilegenden Bjørn Dæhlie er en av mange som brukte Sjumilskogen før forbudet fra 2003.

Da ble høydehus forbudt for medlemmer av Norges idrettsforbund (NIF), i praksis alle norske idrettsutøvere.

Hovedargumentet for et forbud, ifølge NIFs idrettsmedisinsk etiske råd i 2015, er at det er et passivt tiltak for å oppnå prestasjonsfremmende effekter (Idrettstinget 2015).

Slik sett er høydehus i en doping-gråsone og ikke i tråd med idretts-Norges verdier.

WADA droppet forbud

Verdens antidopingbyrå, WADA, definerer doping med tre kriterier, at tiltaket eller stoffet er:

  1. prestasjonsfremmende
  2. helseskadelig
  3. i strid med «the spirit of sport» eller brudd på idrettens anseelse

WADA foreslo et forbud mot høydehus i 2006. Ikke mindre enn 76 internasjonale høydeeksperter protesterte.

Lederen for høyde-ekspertene, professor Benjamin Levine, mente blant annet at argumentet om høydehus som et «passivt tiltak» var en feilslutning, og at høydehus ikke kan sammenliknes med doping.

WADA droppet forbudet; de har aldri hatt forbud mot noen form for simulert høyde.

Debatten om høydehus i Norge kan sies å ha konsentrert seg om WADAs tredje kriterium om «idrettens anseelse» eller god sportsånd. Professor Sigmund Loland har publisert veloverveide tanker om dette.

Prestasjonsfremmende?

Ja, høydehus er prestasjonsfremmende – såfremt prestasjonen måles i høyden.

Se for deg at du er på 3000 meters høyde. Her er det ca. 14,8 prosent oksygen i lufta, mot 21 prosent ved havhøyde.

Så å si alle oppleve «høyden» ved at de må puste mer, selv i ro, men spesielt hvis du anstrenger deg. Du får jo bare inn 70 prosent av oksygenet du er vant til i et vanlig innpust.

 

Ved 3000 meter over havet (moh.) vil det maksimale oksygenopptaket være betydelig redusert (mer enn 15 prosent), og utholdenhets-prestasjonsevnen vil reduseres enda mer (over 30 prosent). Men i løpet av bare noen dager vil du føle deg bedre, og du gjenvinner mye av prestasjonsevnen i løpet av 1-3 uker. Dette vil skje enten man oppholder seg i ekte høyde eller i høydehus.

Kan frakte mer oksygen

Høydehus kan brukes til akklimatisering, å venne seg til høyde, og dermed fremmer det prestasjon i høyde. Det er udiskutabelt. Men, grensen for hvilken høyde det er hensiktsmessig å akklimatisere seg for, ligger nok et sted mellom 1000-1500 moh. Her kan det imidlertid være store individuelle variasjoner.

Den fysiologiske drivkraften bak akklimatisering til høyde er oksygenmetningen i blodet, det vil si hvor stor del av transportkapasiteten i hemoglobinet som blir utnyttet. Blodets oksygenmetning vil henge tett sammen med hvor mye oksygen det finnes i lufta, og derfor er det ingen praktisk forskjell mellom naturlig og simulert høyde.

Hovedeffekten av høydeopphold ligger i økt produksjon av røde blodceller, som jo frakter hemoglobinet og dermed oksygenet omkring. Dette er imidlertid bare er én av mange fysiologiske effekter. En forutsetning for at kroppen skal sette i gang en slik økt produksjon, er at man oppholder seg minst 12-14 timer i tilstrekkelig høyde hver dag over 3-4 uker [8, 9] .

Når ulike mennesker får så ulikt utbytte av høydeopphold, skyldes det langt på vei at de har ulik oksygenmetning i blodet. Den kan altså variere mellom utøvere på samme høyde. Eksempelvis har enkelte utøvere god oksygenmetning ved 1800-2000 moh, mens andre ikke har det.

For de første vil høydeopphold i Livigno eller Seiser Alm i Italia gi ubetydelig økning i produksjonen av røde blodceller. (Disse utøverne ville likevel hatt utbytte av noen dager med akklimatisering, om de skulle konkurrere i denne høyden, for det handler om mer enn blodcelleresponsen).

kilian jornet
HØYDETRENT: Fjellatleten Kilian Jornet er riktig nok født 2000 meter over havet. Han mener selv at han presterer uten akklimatisering opp til 4000 meter. Hjemme i Romsdalen har han høydetelt som en del av forberedelsene til store prosjekter.

Null effekt?

Det er viktig å ha klart for seg at debatten om effekten av høydetrening ikke handler om akklimatisering til høyde, men om effekten trening i høyden har på prestasjonsevnen i lavlandet.

Mens mange idrettsutøvere sverger til høydetrening, er forskningen tvetydig. De best kontrollerte vitenskapelig studiene viser faktisk ingen effekt [10, 11], mens flere studier med en mer praktisk tilnærming viser overveiende mer positive resultater for utholdenhetsutøvere som for eksempel langdistanseløpere [8].

Høydetrening brukes for å øke oksygenopptaket, men effekten tvilsom: Den er individuell og avhenger blant annet av hvor du befinner deg når du vil ta ut effekten.

 

Det er verdt å merke seg at de antatt prestasjonsfremmende effektene av høydetrening i beste fall er av samme størrelsesorden som effekten av en formtoppingsperiode i lavlandet (0,5-6 prosent økning av prestasjoner) [12]. Kort sagt:

For den enkelte utøver vet vi ikke om effekten av et høydeopphold skyldes treningen, høyden eller kombinasjonen av de to.

Erfaringer fra enkeltutøvere gjelder i praksis bare for dem selv.

I senere år har trening i høydehus, eller rettere sagt høyderom, blitt populært – såkalt «intermittent hypoxic training». Her oppholder du deg altså i «høyde» kun under tiden du trener. I høyderom utføres det gjerne høyintensiv trening, som repetert sprinttrening. De underliggende fysiologiske mekanismene bak antatte effektene er så langt både uklare og omdiskuterte, men noen hevder det kan gi noe bedre effekt enn samme trening i normal luft [13].

Slik intermitterende hypoksisk trening er trolig ikke særlig relevant for utøvere i «klassiske» utholdenhetsidretter.

Farlig eller...?

Det korte svaret på om høydehus er farlig, er nei. Simulerer vi høyder over 3000 moh, vil risikoen for høydesyke øke kraftig.

Om man derimot holder seg i mer «beskjeden høyde», med oksygennivåer som tilsvarer 2000-3000 meters høyde, er helserisikoen ved høydehus svært lav.

Andre forutsetninger er at systemet er driftssikkert og kontrolleres av kyndig personell. Høydetelt, masker og enkle, rimelige installasjoner som utøvere og trenere uten nødvendig kompetanse styrer selv, anbefales uansett ikke. Det åpner for flere problemer som dårlig luftkvalitet og søvnforstyrrelser.

Bruker allerede andre tiltak

I mine øyne bryter prinsipielt ikke høydehus mer med «god sportsånd» enn når utøvere med det nåværende systemet reiser verden rundt for å trene. For de fleste av Norges elite-para-utøvere er jevnlig høydetrening i ekte høyde derimot uaktuelt.

Tar vi med det faktum at utøvere fra andre land fritt kan benytte høydehus, synes det mest «fair» at bruken er tillatt også for de norske. (Italienere har faktisk også forbud mot høydehus, men har rikelig tilgang på høytliggende treningssteder.)

Høydehus kan ses på som et passivt tiltak som foreløpig er forbudt. Men norske idrettsutøvere kan fritt benytte seg av en rekke andre «passive» tiltak, som elektrisk muskelstimulering, massasje, akupunktur og kulde/varme-behandlinger. Og de tar kosttilskudd som koffein og kreatin.

Koffein er nå lovlig, men har tidligere vært på WADAs dopingliste, og prestasjonseffektene av koffein kan hos enkelte utøvere være minst like gode som effekten av et 2-3 ukers høydeopphold. Bør Norge da også forby koffeintilskudd under idrettskonkurranser?

Høydehus, eller simulert høyde, bør være lovlig i Norge av den enkle grunn at det prinsipielt er rettferdig – fair play – overfor norske utøvere som ellers forholder seg til internasjonale regler og WADA.

Videre bør norske utøvere ha muligheten for å akklimatisere seg for høyde i lavlandet, altså hjemme i Norge. På samme måte som norske utøvere tilpasser seg til varme og høy fuktighet i luften – blant annet i klimarommet hos Olympiatoppen (Toppidrettssenteret i Oslo), bør det være mulig for dem å benytte høydehus for å forberede seg på trening og konkurranser i ekte høyde. Enkelte norske utøvere opplevde nytte av dette på 90-tallet.

HØYDEFORBUD I NORGE

Utøvere fra lavlandet har store individuelle variasjoner angående hvor raskt og i hvilken grad de tilpasser seg større høyder. 

Etter dette ble man mer oppmerksom på viktigheten av høydeakklimatisering og høydetrening som forberedelse til konkurranser høyt over havet. Nå benyttes høydeopphold systematisk også foran viktige konkurranser i lavlandet, først og fremst i utholdenhetsidretter som langrenn, løp, sykling m.m.

Hovedinnvendingen er at bruk av en kunstig atmosfære til å forbedre prestasjoner kan sies å komme inn under definisjonen på doping.

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité nedla på Idrettstinget i 2003 forbud mot at norske utøvere bruker høydehus.

Våren 2021 har Idrettsstyret gitt støtte til forslaget fra friidrettsforbundet om å oppheve høydehusforbudet.

Både 

Bedre forskning i høydehus

Det bør være tillatt å teste utøvere for å se hvordan de responderer på høyde under aktivitet (som løping eller sykling).

Ved å måle oksygenmetningen i blodet og pustemønsteret hos en utøver ved økende simulert høyde, kan vi få nyttig informasjon om nødvendighet av akklimatisering til høyden, samt indikasjoner på hvordan en utøvere bør trene i høyde.

Flere norske utøvere og idretter bruker store summer på høydetrening i ekte høyde, selv om det er mye vi ikke vet om de faktiske effektene – særlig effekten på prestasjon i lavlandet etter et høydeopphold. Muligheten for å benytte høydehus i Norge hadde gitt oss anledning til å forske bedre på dette. Med høydehus kan vi nemlig gjøre placebo-kontrollerte studier som ikke er mulig i ekte høyde.

Det kan godt være at mer forskning medfører at mange norske utøvere finner ut at de ikke trenger høydetrening i hele tatt, men kan trene hjemme i Norge. Unødig reiseaktivitet medfører unødvendig økt risiko for sykdom og, ikke minst, øker karbonavtrykket til norsk idrett.

Kan vise seg unødvendig

Norske utøvere bør kunne benytte seg av høydehus eller simulert høyde. Høydehus bryter ikke med god sportsånd mer enn andre lovlige tiltak som norske utøvere allerede benytter seg av.

Høydehus har lav helserisiko. Det kan faktisk være helsefremmende ved at utøvere kan forberede og akklimatisere seg før trening eller konkurranser i høyden.

Høydetrening er mye brukt blant norske utøvere, men effektene på lavlandsprestasjon er usikre. Vi trenger derfor muligheter til å forske på høydetrening.

Trolig vil det å tillate høydehus medføre bedre rutiner for høydetrening i ekte høyde, og mange utøvere kan som nevnt komme til å innse at høydetrening (ekte eller simulert) er unødvendig.  

Effektene av høydetrening på prestasjonsevnen i lavlandet er i beste fall relativt små, og det er svært viktig å formidle til yngre idrettsutøvere.

Høydehus og simulert høyde vil i praksis ikke være nødvendig eller hensiktsmessig for andre enn toppidrettsutøvere.

Gøran Paulsen, ph.d. er førsteamanuensis ved Institutt for fysisk prestasjonsevne på NIH og spesialisert innen idrettsfysiologi og testing og trening av elite-idrettsutøvere.