Padletur i norsksvensk villmark

Denne todagers-turen startet fra «Grubba», utsettplassen for båter i vannet Grøningen i Snåsa i Trøndelag.

Grøningen er et fint ørret- og røyevann under de rette forholdene og det er også et populært hytteområde. Det hadde vært en lengre periode med varmt vær som nå hadde gått over til lettskyet.

Jeg hadde en del motvind over Grøningen, men kajakken er så retningsstyrt og stabil at jeg hadde god fart over mot Østre Grøningen. I «Flyan», enden på Grøningen, der elva starter sin ferd mot Skjeldbreden, hadde en musvåk bygd seg reir i en tørrgadd like ved vannet. Engstelig fløy den i sirkler over meg og skreik for å passe på at jeg ikke ble for nærgående.

Etter en kjapp rast skulle det tyngste med turen starte. Det er mye mer givende å padle kajakk enn å dra den etter seg. Jeg hadde med ei lita sammenleggbar vogn, men den gikk ikke å bruke i det høyeste krattet. Fordelen var at jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle gå, etter en tur til Holden i fjor sommer.

Det var ikke et aggressivt brøl den utstøtte, men heller en markering om at den var der.

Etter en times tid med etappevis draing, var jeg ved Skjeldbreden. Dette er et lite, men meget godt fiskevann.

Men dette var ingen fisketur for meg. Jeg var her først og fremst for å oppleve naturen i sin helhet og å ta bilder og filme. En mann i båt fisket med drag.

Jeg hilste og startet på neste etappe med å dra kajakken etter meg. Nå begynte jeg også å merke kleggen. Men klegg og andre lavtflyvende blodsugere hører også med i dette området.

Da jeg satte kajakken i utløpet til Holden, begynte villmarkssuget og frihetsfølelsen å dra i meg. For en glede!

En andemor med sin flokk svømte sikk-sakk bort fra meg. Jeg prøvde å ikke bli for nærgående, og vendte blikket mot Holden fjellgård der mine forfedre kom fra. Stedet eies i dag av Statskog som leier ut flere hus. Turistforeningen har også husrom her.

Nærkontakt med bjørn

Jeg nærmet meg svenskegrensen som går midt på Holden. Motvinden økte, og det var på tide å slå leir. Jeg fant meg ei idyllisk øy bare 50 meter fra fastlandet.

Jeg hadde meg både telt og hengekøye med myggnett. Første natta ville jeg svinge mellom to furuer. Jeg fikk et fantastisk kveldslys, så det var en drøm å fotografere. Etter kveldsbål og et bra måltid var det på tide å krype i hengekøya.

Plutselig hørte jeg kvister som knakk fra land og en dyrelyd som ikke var til å ta feil av. Jeg hadde hørt lyden av bjørn før. Jeg kom meg ut av hengekøya og speidet mot stedet jeg mente lyden kom fra.

Det var i skumringen, så jeg kunne ikke se annet enn silhuettene av landskapet. Det ble stille og det var ingen bjørn å se. Jeg hadde stekt egg tidligere på kvelden som må ha lokket den.

Det var ikke et aggressivt brøl den utstøtte, men heller en markering om at den var der. Det er ganske typisk at bjørnen begynner sånn etter solnedgang, men jeg hadde aldri før (som jeg vet) hatt den så tett på.

Jeg bestemte meg for å bryte leir og padle til ei øy lengre ut på Holden. Hvis bjørnen ville ha egg til frokost, skulle den i hvert fall få seg en bra svømmetur først!

Ved halv to-tiden på natta hadde jeg fått opp teltet og kunne nyte noen magiske scener på himmelen før jeg krøp ned i soveposen. Vel vitende om at det var bjørn i området, gjorde bare villmarksfølelsen enda sterkere.

Mektige Torrøn

Grytidlig neste morgen startet jeg ferden videre mot Torrøn på svensk side, i Jämtland.

Holden smalnet inn og det ble straks grunnere vann med siv og fine sandbanker. Jeg begynte å speide etter den beste passasjen ned elva, med kajakken etter meg og med vann opp til leggene. Nå dukket brua og veien opp.

Hadde jeg tatt til venstre, hadde jeg til slutt kommet til Gjevsjøen. Men jeg skulle mot høyre og, for meg, ukjente trakter.

Nå fikk jeg god bruk for vogna. Hadde jeg ikke hatt den hadde jeg slitt langs grusveien. Det gikk som en lek opp og ned bakker, gjennom flott skog. Ned siste bakken så jeg endelig litt av mektige Torrøn.

Idylliske forhold  

Torrøn er et stort vann. Hadde jeg hatt bedre tid, så hadde det vært fristende å padle lengre inn i Sverige. Det får bli en annen gang. Jeg var allerede klar over at jeg skulle hit igjen.

Jeg bestemte meg for å utforske vestsiden av vannet. Det var nesten som å padle på sjøen i kystlandskap mellom holmer og svaberg, bare at jeg i tillegg hadde utsikt mot ville, skogkledde fjell. På en holme fikk jeg nærkontakt med sau som antagelig søkte tilflukt mot blodsugere.

Jeg padlet langs Svenskedalen og forbi et idyllisk småbruk, en av svært få bebyggelser rundt vannet.

Samme veien tilbake, satte jeg etter hvert kajakken atter på Holden, mens sola var på vei ned. Det er ingenting som å padle inn i solnedgangen, spesielt ikke med sånne omgivelser rundt seg!

Jeg fant meg etter hvert ei fantastisk sandstrand. Etter et forfriskende bad ville jeg utforske området. Det tok ikke lang tid før jeg kom over flere spor etter bjørn, og de var noen dager gamle.

Avtrykkene var svært tydelige i sanden. Jeg brukte resten av kvelden til å fotografere. Akkurat her kunne jeg vært i mange dager, det var en suveren fotolokasjon!

Mett på inntrykk, var det på tide å sette snuten hjemover, etter nok ei natt på ei fin øy. Jeg stakk innom første camp for å undersøke om jeg fant spor etter bjørnen. Og ganske riktig, den hadde vært der og snust etter at jeg forlot stedet. Fascinerende!

Denne turen har vært så rik på inntrykk og opplevelser at jeg allerede planlegger en lengre tur neste sommer. Hvor lang den blir er ennå ikke bestemt.

Men det jeg vet er at det er mulig å padle til både Østersund og Sundsvall. Det hadde vært noe!