Stormdåpen

Planen min var å padle hele den spektakulære Nord-Norgekysten. Det er arktisk farvann, hvor iskaldt havvann fra Atlanterhavet og Barentshavet ustanselig pøses inn mot kysten. Polare lavtrykk bygger seg opp og feier inn over kysten så raskt at meteorologene ikke rekker varsle det. Den som havner i vannet her, har minutter på seg før kroppen blir for nedkjølt til å fungere. Jeg var mer erfaren som fjellbestiger enn havpadler, men én ting hadde jeg skjønt: Fjellregel nummer åtte om å grave seg ned i tide kom ikke til å fungere ute på havet.

FJELLVANT: Randi mener selv hun er mer erfaren til fjells enn til havs, selv med padleerfaring fra de siste tolv år. Foto Randi Skaug

«Lær av de beste» hadde jeg tenkt og inviterte meg selv på vinterpadling med noen som kalte seg Stormgjengen i Tromsø. I blålysninga denne morgenen, i bilen ut fra Tromsø mot storhavet på yttersida, kom det fram at padlegjengens navn stammet fra etternavnet til initiativtakeren Ann-Eva Storm. Det skinte dessuten gjennom at det var heller uvanlig for dem å dra ut i slikt vær. Det jeg ikke fikk høre var den kommentaren som hadde falt tidligere i uka: «Ka’ hu Randi ska lær ta oss? Vi sitt nu mest nedi fjæra og flire.» Turen var altså kommet i stand for min skyld.

Jeg drev hjelpeløst inn i ei vik. Kajakken nektet å lystre. Det er dere som kan padle og ikke jeg, hadde jeg poengtert før vi dro ut og fikk samtidig følelsen av å snakke til døve ører. Min tolv år gamle grå, solide kajakk hjemme i garasjen var utstyrt med ror og ble styrt ved hjelp av pedaler. Denne lånte plastbøtta av et skrog skulle manøvreres ved hjelp av åretak og kanting, det vil si å vippe kajakken over på skrå med hoftene. Det fristet ikke å lene seg verken hit eller dit i disse bølgene. Jeg hadde padlet i 12-13 år og aldri vært i nærheten av å gå rundt. Nå kjentes det ut som om det kunne skje når som helst. Stiv og med høye skuldre satt jeg og nærmest vispet med åra i vannet.

STORMHAV: Stille etter stormen. Denne turen ga kajakkpadlerne mer å tenke på, og mye å lære. I uvær er det svært viktig å padle i nærheten av hverandre. Foto Randi Skaug

Langs tangbeltet helt inne ved land lå det ei smal stripe med flatt vann. Jeg lot meg drive dit. Der lystret endelig kajakken, og jeg styrte baugen utover i bølgene igjen med kurs mot ei jente i en svart og rød grønlandskajakk. Hun er dyktig tenkte jeg. En slik kajakk er mer sjødyktig enn min, men kan være vanskeligere å beherske. Vi rakk ikke veksle mange ord før Ann-Eva ropte:
– Ok, da går vi altså rundt odden og over sundet. Sammen! Alle med?
– Greit, istemte jeg.
Kajakken hadde fått opp farten nå, og da ble den mer medgjørlig.

Egil lå fremst. I bilen denne morgenen hadde han gitt et solid førsteinntrykk. Jeg la meg umiddelbart på kjøl etter han. Etter mindre enn ett minutt hadde vi to et lite forsprang. Resten av gruppa lå like bak meg, men alle var innenfor synsvinkelen min idet vi rundet odden der hvite skumtopper rullet rett imot.
Fallvinder suste ned fra fjelltoppene inne på fastlandet og økte i styrke for hver eneste meter nedover, før de rev med seg løs snø, og deretter feide utover havoverflaten så sjø og snø sto i kok. Om dette hadde vært film, ville musikken ha buldret i denne scenen. Kameraet ville ha gått tett innpå. Bare at dette var virkelighet og ikke film. Ørsmå snøkorn traff ansiktet som sviende piskeslag. Jeg knep øynene sammen og da jeg åpnet dem igjen dryppet en blanding av snø og saltvann fra øyenvippene. Sjøvannet sved i høyre øyekrok. Det fristet å tørke det bort. Kan ikke slippe åra et sekund nå.

Skyv åra. Sett den presist i vannet. Lette tak. Raske tak. Få tyngden ned i rompa. Pust. Skyv.

Jeg ristet på hodet og forsøkte å blunke vannet bort.
Egil satt rett i ryggen og padlet med lette, presise tak. Det var blitt minst tretti meter mellom oss. Han var ikke den jeg padlet sammen med. Han var den jeg forsøkte å nå igjen. Jeg skiftet takt. Tok opp konkurransen. Jeg liker å konkurrere. Det var som om jeg kjente et varmt drag mot Egil, men med ett kjente jeg at energien fra de andre var borte. Jeg ble kald på ryggen. Håra reiste seg i nakken. Jeg våget ikke snu meg for å se hva som hadde skjedd. De bak meg var mange, og de var sammen. De var så trygge som det var mulig å bli under disse forholdene, men om jeg gikk rundt nå var det ingen som kunne hjelpe meg. I beste fall ville jeg utsette andre for fare. Egil var for langt unna til å høre mine rop. Hittil hadde han ikke sett seg tilbake en eneste gang. I praksis var jeg alene på havet.

Alene og inkompetent - det var en svært uheldig situasjon. Usikkerheten gjorde meg stiv og tyngdepunktet i kroppen flyttet seg oppover mot stemmebåndet. Jo høyere tyngdepunkt, desto mer ustabil kajakk. Det er ikke ofte jeg ønsker meg bly i rompa, men nå hadde det vært på sin plass. Jeg forsøkte å svelge usikkerheten ned i magen og holde farten oppe. Fart øker stabiliteten. Et forsøk på å snu nå ville bety stillstand og høy risiko for å kantre. I verste fall kunne jeg miste kajakken og da ville den mest sannsynlig blåse til havs. Det var langt, kanskje for langt, å svømme til lands. Et menneske er vanntett i seks timer, men drukning tar bare et par minutter. Munnen kjentes tørr helt bak i halsen. Jeg svelget igjen. Det fantes bare ett alternativ, og det var å krysse over til land på den andre siden av sundet. Ferden kunne ende bra, men det var samtidig kort vei til livsfare. 

Livsfare er livsviktig er friluftslivmannen Nils Faarlunds utsagn. Frykten skjerpet meg. Huden strammet til rundt hele hodet. Lungene sugde luft, hjertet pumpet og musklene ble varme. Med blodet breddfullt av adrenalin kom bjørnekrefter og stålkontroll. Jeg padlet konsentrert videre. Kreftene skulle holde helt fram. Det var ikke langt, men med denne farten var det sikkert en time igjen. Motvinden økte på. Egil dro litt fra. Jeg padlet enda hardere. Ble enda et hakk mer fokusert. Tok jeg litt innpå ham nå? Nei, han dro fortsatt fra. Konsentrer deg om padlingen, sa jeg til meg selv. Ikke bry deg om Egil. Skyv åra. Sett den presist i vannet. Lette tak. Raske tak. Få tyngden ned i rompa. Pust. Skyv.

KULING: Den blå følgebåten hjalp til da padlegjengen mistet hverandre rundt odden i det forferdelige været. Foto: Randi Skaug

Jeg padlet og padlet, nærmest uten framdrift. Halsen var tørr helt ned i magesekken. Jeg hadde blodsmak i munnen. Det ville vært deilig å legge åra på dekk og drikke litt vann. Ta et ørlite friminutt. Men kajakken ville da umiddelbart drive bakover og verdien av alt slitet ville gått tapt i løpet av sekunder. Med ett skjøt Egil fart. Det betød bare én ting: Han var i le av land og ute av vindøyet.

Jeg begynte å se det for meg. Tangen som bølget inne ved land. Hvit sandbunn under grunt, blågrønt vann. Kajakken som lå med baugen trygt oppe i fjæra. Det gjensto fortsatt ett gir å legge inn, og jeg la det inn nå. Kajakken pløyde seg gjennom bølgene. Lette tak. Raske tak. Pust. Skyv. Om og om igjen. Hold ut! Hold på! Med ett ble vannover aten lugnere. Store bølger ble til små krusninger, og kajakken gikk fra å stampe i sjø til å gli stille inn mot stranda. Snart skrapet den varsomt mot korallsandbunn. Det verket i armer og rygg, men det var den deiligste smerten jeg hadde kjent på lenge.

Inne i fjæra sto Egil og speidet mot odden vi hadde kommet fra. Jeg la åra løst på dekk, strakte armene i været. I det jeg løsnet spruttrekket og skulle til å løfte beina ut av kajakken ropte en illsint stemme bak meg:

DISKUSJON: Man skal snakke om situasjoner som har oppstått på tur. Ved å trekke fram det som var bra, og det som ikke var fullt så bra for å lære av det som har skjedd. Foto: Randi Skaug

– Ka i hælvete e’ det dokker holde på med?
Det var Gunnar, den sindige meteorologen. Jeg hadde hørt ham på værmeldinga på radio. Da snakket han østlending. Nå var han så sint at nordnorsk var det eneste som dugde. Hva slags kamerater var Egil og jeg som hadde stukket fra
i sånt vær? Hvor var de andre blitt av? Hva var skjedd? Mellom oss og odden var det ikke én kajakk å se.

Egil skrittet ut mot øyas høyeste punkt, knappe fem meter over havflaten, og strakte hals for
om mulig å se tegn til liv. Han forsøkte å ringe kjæresten Ann-Eva. Hun svarte ikke. Gunnar strakte seg mot mobilsignalene, men fikk ikke dekning. Vi spiste. Drakk litt varmt fra termosen. Forsøkte å gjette hva som var skjedd. En blå båt kom tøffende utover. Den hadde kurs rett mot oss. Idet den nærmet seg, så vi at det var flere folk om bord som veivet med armene. Den ene var Ann-Eva. Det tydet på alvor. Vi forstod at vi hadde fått følgebåt tilbake. Den la seg til å vente på oss ute på dypt vann.

Vi satte ut på hjemvei med vinden og bølgene i ryggen. Det føk av sted. Vi hadde avtalt å holde følge, men med det samme vi kom ut i området der fallvindene hersket, begynte kajakken min å halse mot høyre. Jeg padlet som besatt, men uten styring. Gunnar la seg i kjølvannet mitt. Tror han vil passe på meg, tenkte jeg. Egil holdt avtalt kurs. Snart lå Gunnar og jeg minst hundre meter til høyre for ham.

Da den danske eventyreren Lone Madsen døde under en kajakktur på Grønland i 1998, var avstanden mellom henne og den padlekameraten hennes for stor og værkreftene for voldsomme til at han kunne gjøre noe som helst for å redde henne da hun gikk rundt i de fem –seks meter høye bølgene. Nok en fallvind kom susende. Det startet med en isende kulden i nakken og fortsatte med et uvennlig dytt i ryggen. Det venstre vingebladet fikk effekt som et seil. Baugen presset mot høyre og med ett lå kajakken nesten på tvers av bølgeretningen. Den neste bølgen grep tak i langsida, slik at jeg begynte å vippe rundt. Binyrebarken sprøytet adrenalin i blodet og lungene saug luft. Stikk imot det jeg hadde mest lyst til, lente jeg meg mot bølgen og satte åra i vannet bak cockpit på motsatt side av kajakken.

Puh! Kajakken rettet seg opp, fosset framover i bølgeretningen og forsvant rett inn i en ny veltetruet situasjon.

MOT FORNUFTEN: Stikk imot det jeg hadde mest lyst til, lente jeg meg mot bølgen og satte åra i vannet bak cockpit på motsatt side av kajakken. Foto: Randi Skaug

Bølgene rullet og rullet. Fallvindene dyttet og dyttet. Kajakken halset fra side til side. Jeg klarte å holde den med kjølen ned, mens bølgene lekte og danset med meg som om jeg var ei filledukke. Pulsen slo. Hodet kjentes usedvanlig klart. Fortsatt ingen hviletak, men Gunnar var like ved siden av meg. Følgebåten var rett bak. Jeg følte meg litt tryggere, jeg turte lene meg mer mot bølgene og styre dristigere med åra.

Det suste av sted. På et tidspunkt begynte det å grense til moro. Det hadde tatt en og en halv time ut. Etter knapt tretti minutter var vi tilbake der vi hadde satt ut. Det var så det hele gikk litt for fort.

Den blå følgebåten la til på brygga like ved. Ut kom to personer med ei kvinne i padledrakt mellom seg. Det var Minna. Hun skalv av kulde. Var blå i ansiktet. De fikk henne inn i en oppvarmet bil, tullet henne inn i tepper og ga henne varmt drikke fra termos. Minna hadde gått rundt rett ved den første odden. Hun hadde mistet kajakken, og den hadde blåst rett inn i fjæresteinene på andre siden av sundet. Kjæresten Frode hadde vært nærmest og var kommet til unnsetning. Han hadde skreket til henne at hun skulle henge i armer og bein rundt baugen på hans kajakk. Deretter hadde han padlet henne inn på land.

Litt seinere satt vi i de dype engelske skinnstolene inne på Sommarøy hotell med en kopp varmt i hånden. Praten gikk litt trått. Langsomt økte volumet og med ett gikk praten høyt om det som var gått feil og alt som aldri skulle vært gjort.
– Uff, jeg føler meg som en dårlig leder som dro ut i dette været, visket Ann-Eva.
– Skal vi ta en debrief, foreslo jeg.
– Jeg kan godt lede den.
Jeg foreslo at hver enkelt fortalte om tre ting som var gått bra og tre ting vi kunne gjøre bedre neste gang. Det ble helt stille. Hvordan snakke om noe som var bra når det nesten ble katastrofe? Etter hvert bøyde Frode seg fram, la albuene på kne og ordnet litt på lua.
– Det som er bra er at ho Minna kom på land, sier han.
Så knep han munnen sammen og festet blikket på Minna. Hun satt og stirret i teppet. Omsider løftet hun blikket. Idet øynene deres møttes, ble lufta stinn av stillhet.
– Jeg sitter jo her og drikker kakao, sa hun skjelvent.
Hun kunne like gjerne vært under opplivningsforsøk, av for eksempel Stig, som satt ved siden av henne. Han er redningsmann på helikopter. Nå tok han ordet:
– Jeg vil bare si at denne dagen her er den nyttigste vi har hatt i Stormgjengen. Satan, jeg skal trene mye mer på sånne situasjoner som dette her! 

LES OGSÅ: Råskinnet
LES OGSÅ: Nå begynner "Norske padleperler"