Padling i Vistenfjorden

Vi parkerte bilen i Bjørnvika ved det lille stedet Visthus. På veien hadde vi passert de Syv Søstre i mykt solskinn og beundret vakre Dønna fra bilvinduet. Men nå var det på tide å røre på seg, og spente satte vi kajakkene på fjorden.

Det er ikke hver dag man skal padle 20 kilometer inn Nord-Europas reneste fjord og kjempe seg gjennom et trangt sund, der tidevannet forhåpentligvis vil strømme riktig vei og besøke noen av de mest avsidesliggende gårdene som finnes på Helgelandskysten. Eller padle oppover en tidevannselv hvor hav og land møtes i et noe underlig basketak.

Det skulle altså vi, denne junidagen med oppskriftsmessig skiftende nordlandsvær. 

— Se, roper Thomas Holm Carlsen. 

Han er turkompis og kan natur, så jeg ser automatisk opp. En havørn flyr rett over oss, og en illsint måke angriper heftig den mye større fuglen, som forøvrig er verdens fjerde største ørn. Nord-Europas største rovfugl ser ikke ut til å imponere måken særlig. Overmot er tydeligvis en egenskap som ikke bare karakteriserer oss mennesker. Spente holder vi blikket rettet mot himmelen mens vi faller inn i en felles padlerytme. 

Her i Vistenfjorden er det vanlig å møte et yrende fugleliv, og innenfor fjorden lytter nasjonalpark-voktere også etter hubroen, vår største ugle, som er totalfredet. Hakkespettene lever i de frodige liene her ute, og smilene våre blir større desto lenger unna bilen vi kommer – vi er på vei inn i et område som få besøker, og der mennesker og natur fremdeles lever tett på hverandre. 

Etter en stund krysser vi fjorden og padler inn Langkilvågen, en av de mer spennende avstikkerne fra storfjorden. Det er tidvis trangt mellom bergveggene, men det er en tranghet som føles trygt – og når fjorden igjen åpner seg der Langkilelva kommer ned fra fjellet er man omgitt av ren idyll. Jeg tenker at om man bare har tid eller lyst på en liten tur ut, er dette stedet perfekt, med ferskt vann og en flott teltplass ved fjordkanten. Historisk sus hører også med. Ikke langt unna, på Staulan, var det gruvedrift på 30-tallet – man jaktet på magnesiumskis. I dag er lite igjen av aktiviteten, annet enn en gjengrodd vei og dype gruvesjakter.

Les mer fra Helgeland

På østsiden av elva finnes spor etter gamle hustufter, og om man vil kan man ta beina fatt og følge stien opp til Kilmarka, som er en fraflyttet bosetning langt fra det meste – men likevel sitt eget, lille midtpunkt. Vi snakker litt om dette mens vi tar oss en rast på land – hvor øde mange bodde for så lite som hundre år siden – uten strøm, internett, telefon – alt dette som vi tar for gitt i dag. Det høres romantisk ut, men det var nok harde kår å leve i, noe som også er grunnen til at så mange bruk her inne er fraflyttet. Men slik har det ikke alltid vært.  

For dette området har vært bebodd av mennesker i tusenvis av år. I Sommersetvika, en idyllisk liten flekk ved fjorden i Innervisten, finnes til og med hulemalerier. Resholå, som betyr trollhulen, har fire tegninger nær inngangen, men hva de forestiller er vanskelig å tolke. De er påført med rødoker, og er beskjedne der de måler mellom 5 og 15 centimeter.

Det er dessuten også funnet en sørsamisk runebomme ved Krongelvatnet som har blitt datert til perioden 1650-1750. Sørsamene har vært aktive brukere av området rundt Vistenfjorden i mange hundre år, men de har ikke etterlatt seg store spor i landskapet. Slik er ikke deres kultur. Rester etter gammer, hellere, teltboplasser og reingjerder er de vanligste å finne, foruten mange stedsnavn som vitner om samisk bruk. 

Det finnes også viktig krigshistorie fra fjorden. Mange lokale hjalp nemlig det velkjente Kompani Linge, som var en britisk militæravdeling bestående av norske frivillige, med å transportere våpen fra kysten til innlandet under andre verdenskrig. Så mye som 30 tonn utstyr ble fraktet i land, og smuglerruta gikk tvers gjennom nasjonalparken som gjerne regnes som Norges villeste.

Det innebar stor risiko å delta i motstandsarbeidet og det visste alle som var involvert – men det gjør ikke den påfølgende tragedien mindre. Tysk etterretning fikk etterhvert snusen i operasjonen, og i 1942 ble 23 menn henrettet og mange familier fra nettopp Indre Visten ble rammet. Slikt blir man vemodig av. Jeg løfter blikket og får øye på nok en ørn langt der oppe  og funderer litt på den kampen vi hadde vært vitne til lenger ute i fjorden. Mot er kanskje nettopp det, å tørre å stå opp mot noe som er mye større enn seg selv? Vi rister nostalgien av oss og setter kurs mot de indre områdene av Vistenfjord hvor naturen bare skal bli villere og villere. Det liker vi.

«Jeg løfter blikket og får øye på nok en ørn langt der oppe  og funderer litt på den kampen vi hadde vært vitne til lenger ute i fjorden. Mot er kanskje nettopp det, å tørre å stå opp mot noe som er mye større enn seg selv?»

Før man kommer til Innervisten må man padle seg gjennom et tidvis lunefullt sund. Landet smalner inn, og fjorden blir grunn i Aussundet. Dette er en terskelfjord, der isbreen for lenge siden har lagt igjen en endemorene. Det gjør fjorden grunn her og det er også her vi senker hodet og mumler noen stygge gloser. Vi må kjempe hardt mot tidevannet som er på vei ut – mens vi vil innover. Aussundet er trassig, men vi holder ut og kjemper oss frem, meter for meter. At vi ikke sjekket tidevannstabellen! Endelig kan vi tørke svetten, og dreier sammen med fjorden østover og inn i Innervisten. Endelig. 

Landskapet er frodig, og i den sørvendte Bønnålia vokser det edelløvskog. Slik jeg har forstått det, er dette i seg selv er et lite paradoks. Egentlig skal denne skogtypen holde seg sør for Trondheim, selv om enkelte av treslagene, slik som for eksempel alm, kan forekomme helt opp til Beiarn. Jeg humrer litt mens Thomas speider ivrig inn i skogen etter ulike treslag, for jeg er glad i slike små naturparadokser. De minner meg på at noen grenser ikke er absolutte, og at naturen selv ikke bryr seg om å skulle eller burde. Den bare gjør.  

Vi tar en kafferast med utsikt mot staselige Vistmannen (1066 moh) og griller noen pølser. Den karakteristiske hakkingen av hakkespetter er påfallende, og Thomas forteller at mangfoldet av hakkespetter er særlig stor her inne. For eksempel er dette hjemstedet for to rødlistearter, nemlig dvergspett og gråspett. Jeg klør meg litt i hodet. Finnes det virkelig så mange ulike hakkespetter? Svaret er selvfølgelig ja, og Thomas gjør litt narr av meg, lekmann som jeg er. 

Men det er voldsomt, dette enorme mangfoldet av natur som finnes langs denne fjorden. Her finnes edelløvskog, men også regnskog. Jeg tror nesten ikke på Thomas, før han forklarer nærmere: Nordlig regnskog vokser der man får 1200 millimeter nedbør i løpet av året, og så må de regne mer enn 200 dager – hvert år. Vi smiler og føler oss heldige der vi nyter pølser i solskinn, og ikke regn! Videre forteller Thomas at boreal regnskog, som den så fint heter, bare finnes i Trøndelag og Nordland, og mye av den er hugget ned. Dermed blir vi enige om at jammen er dette eksotiske strøk – og ikke minst – variert,  

Vi tilbringer sommerkvelden helt innerst i fjorden, hvor det fram til 1960 bodde så mange som hundre personer. I dag har bare to gårder fast-boende folk, nemlig Bønå og Aursletta. På Bønå har de lenge drevet leirskole, overnatting, sagbruk og sauehold for å lage et tilstrekkelig livsgrunnlag. På Aursletta, tvers over fjorden, er Kaia og Bjørnar Årstrand sjette generasjons brukere på gården. Her kan man også overnatte og leie kajakker.

Ved Aursletta renner Lakselva ut i fjorden, gjennom et område som heter Strauman. I 2009 ble dette vedtatt som landskapsvernområde, og skal sammen med Lomsdal-Visten sikre vassdragets uberørte ferd fra høyfjell til fjord. Hurra, tenker jeg, der vi padler oppover fjordelva, eller hva man nå skal kalle den. Dette er den delen av turen jeg har gledet meg mest til, for området er en unik blanding av elv og fjord, hvor tidevannet strømmer oppover og nedover vassdraget med jevne mellomrom. Og denne gangen hadde vi beregnet riktig, slik at vi slapp å stampe mot strømmen. En landkrabbe har endelig lært leksa si. 

Lakselvvassdraget er som navnet røper, nettopp et laksevassdrag, og fra 2014 ble det igjen mulig å kjøpe fiskekort for noen korte uker hver sommer. Vil man til Innervisten for å fiske kan det være greit å vite at man kan ta hurtigbåten inn og ut fjorden. Vil man bare gå på turer og nyte naturen, er omgivelsene magiske i seg selv. Spor etter mektige krefter finnes overalt i landskapet, og det kan være greit å ha god tid når man først tar turen inn i et av Norges villeste områder.

Vi tok oss tid til å utforske imponerende jettegryter langs elva på vei opp til Lakselvvatnet, og det er også mulig å klatre opp til en av de ved hjelp av boltede jernsteg. Og siden vi nå var blitt fascinerte av skog tidligere på turen diskuterte vi også heftig det frodige trebeltet som vokser i dalsidene her inne. Vi klødde oss litt i hodet – var dette boreal regnskog? Edelløvskog? Midt i en av disse diskusjonene slo det meg plutselig hvor lenge siden det var jeg hadde i det hele tatt tenkt på telefon, dekning, Facebook og Instagram. Og jeg klarte ikke å holde tilbake et riktig så fornøyd smil i det vi kom inn i Storstrauman, hvor fjellet snevrer seg inn til en trang passasje. 

Her går også en noe spesiell ferdselsvei, som virket merkelig malplassert i alt det øde og ville. På 1930-tallet ble veibyggingen brukt som nødarbeid for å skape livsgrunnlag for de som bodde i Innervisten, og tanken var å lette ferdselen fra de i dag fraflyttede gårdene ved Lakselvvatnet. Siden innsjøen er en lagdelt innsjø med blanding av ferskvann, saltvann og brakkvann, er isen ofte ikke til å stole på, og det har da også vært flere tragiske drukningsulykker gjennom tidene. At det var harde kår å bo i, er hevet over enhver tvil. Men samtidig var man også midt i sitt eget liv, og sitt eget univers. Om man ikke visste så mye om verdenen utenfor, så var det kanskje ikke så øde likevel?

Les også: Norges lille Grønland

Også tenker jeg litt på dette naturfenomenet som denne innsjøen tross alt er: Et lag på cirka ti meter med ferskvann ligger oppå saltvannet  – slik at her lever ferskvannsfisk og havfisk sammen, i en fascinerende blanding av to verdener. Det er kanskje noe å tenke over i disse turbulente tider hvor mennesker er på flukt, og nye samfunn skapes der hvor fremmede kulturer må leve sammen. Kan naturen, så kan vel vi? 

Mange som finner veien inn hit tar fram fiskestanga, koker kaffe og tar livet med ro. Andre som er like nysgjerrige som oss kan velge å fortsette videre inn i villmarka, enten ved ta seg opp Lakselva, eller å padle oppover Sæterelva. Vi valgte sistnevnte. Et lite stryk i starten tvang oss til å bære kajakkene noen få meter oppover, men overfor dette krumspringet er elva som tatt fra kanadisk villmark: Stilleflytende, glassklart vann med gammelskog på begge sider. Vi ser mange spor etter bever, urdyret som var ett av de første som kom hit til Norge etter siste istid. Vi speider ivrig etter gnageren som kan veie opp mot 40 kilo, men uten hell. Den er sky, som det meste av dyrelivet her inne og jeg tenker at det ikke er så rart. Det er tross alt vi som er inntrengerne her.

«Bur du attmed ein foss, høyrer du han ikkje», skrev dikteren Olav H. Hauge.

Etter 38 år boende ved elver rundt omkring i verden, er jeg kanskje døvere enn de fleste. Men i det vi rundet den siste svingen i Sæterelva, hørte jeg Hauge godt.

Mølnhusfossen kaster seg viltert ut i det frodige landskapet, og jeg tenker med et smil at det er kanskje ikke så rart at de fleste fosser i Norge er hannkjønn, mens elva, ja hun er kvinne. 

I to dager har vi padlet innover Vistenfjorden, omgitt av et kontrastfylt landskap hvor mennesker og natur har eksistert side om side i mange tusen år. Jeg er mett av inntrykk, og full av historier om menneskene som evnet å leve her.

Ja, som fremdeles evner å leve her. Det står det respekt av.

Omsider snur vi kajakkene, og tar fatt på turen tilbake, akkurat i det været skifter og regnet kommer.

Men én ting er vi enige om: Ville Visten er ingen omvei – snarere tvert om.  

• Kom i gang med elvepadling