Padling i verdensarven

 En helg på vannet i kajakken, med teltet i lasterommet og god stemning. Spørsmålet gikk til slutt til Trond. Han er en av de nyeste på jobben, og er interessert i friluftsliv. 

– Jada, svarte han. 

– Jeg har ledig helgen 13-15.april.

Ah... dette familiekjøret. Vi var i februar, men det fikk duge. Datoen ble spikret, og vi begynte å planlegge. Hva skulle vi gjøre og hvor skulle vi dra? Ideene haglet, men vi landet på å forsøke oss på å padle fra Gudvangen til Flåm og tilbake. Nærøyfjorden skulle jo tross alt være en av de vakreste fjordene i verden. Turen inn til Flåm tenkte vi å ta i to etapper, med et lite pit-stop i Undredal for is og ost. Returen i en engang. Cirka 40 kilometer, ifølge Google Maps.

Ukene gikk, og april kom krypende. Det var meldt sånn passe vær. Bra fredagen, litt skyer lørdag og overskyet søndag. Slettes ikke verst, tenkte jeg. Vi hadde ordnet oss fri fra jobben og skulle reise fra Bergen tidlig fredag morgen. 

– Pass dere for alle turistbåtene» sa kollegaene våre da vi gikk fra jobb. 

– Fjorden er sikkert full av folk på denne tiden.

Jeg lastet opp bilen på kvelden og stroppet kajakkene på taket. Planen var å hente Trond kl 08:00 og kjøre direkte til Gudvangen. Det gikk sånn tålig bra, og etter et stopp på Voss for handle og sjekke ut en lokal sportsbutikk, ankom vi Gudvangen i tide. En kjapp bratwürst til lunsj før vi gjorde oss klare og fylte kajakkene med det vi klarte å få med. Etter et ufrivillig bad (med tørrdrakt heldigvis), var vi avgårde nøyaktig klokka 14.  

Vi padlet ut fjorden i lett motvind og litt strøm, men lyden av evinnelige mengder snø-/is- og steinras fikk fokuset vårt bort fra vinden.

Lyden av massene som løsnet og kom drønnende nedover fjellsidene fikk oss til å padle sakte utover i ren ærefrykt. Praten gikk løst om det aller meste, men den helt utrolige naturen som omkranset oss var et tema vi stadig vendte tilbake til. Den var rett og slett helt sinnssyk. 

– En jeg padler endel med hjemme i Bergen tipset meg om at det var langt mellom overnattingsmulighetene i fjorden, sa jeg.

Vi lo godt. Vi padlet forbi en rekke nydelige små sletter og perfekte teltplasser. 

–  Han må åpenbart vært et annet sted, svarte Trond. 

Her var det jo masse steder å stoppe. Flotte var de også.

Vi fortsatte utover fjorden, forbi Bakka kirke og flere rester etter snøras. Plutselig fikk vi øve på et par seler som svømte lekent omkring oss.

De virket ikke som om de brydde seg noe særlig om oss og holdt på med sitt uten å ense oss.

«Plutselig fikk vi øve på et par seler som svømte lekent omkring oss. De virket ikke som om de brydde seg noe særlig om oss og holdt på med sitt uten å ense oss.»

Vi kom forbi enda en flott campingplass, men vi skulle tross alt til Flåm og tilbake i løpet av helgen, så det var ikke tid for å stoppe helt enda. Det var tross alt mange steder å stoppe.

Dette viste seg å stemme bra for de første 10 kilometer av turen. De neste 12 stemte det ikke fullt så godt skulle det vise seg. Vinden var stilnet helt av og solen skinte på oss idet vi så en katamaran full av turisten komme mot oss. Det virket som om vi var noe av det morsomste de hadde sett på turen og de vinket og tok bilder av oss. Litt som om vi var dyr i en dyrehage, noe som sikkert ikke var langt unna sannheten.

Vi vinket tilbake, tok noen bilder av turistene og padlet videre. Fjorden var blitt blikkstille og solen kom fram fra det lette skydekket idet en rekke nye drønn fylte øregangene våre. Det var et mektig og imponerende show naturen leverte denne ettermiddagen i april. Litt lengre uti fjorden oppdaget vi at det med teltplasser viste seg å stemme bra.

Vi hadde sikret oss og hadde med hengekøyer som kunne skaffe oss plass selv i de bratteste skråninger. Det var før vi så alle rasene som kom nedover fjellsidene. Rimelig uaktuelt å slå leir i skråninger med disse forholdene.

Smått slitne kom vi til krysset mellom Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden.

En mektig fjellknaus markerte hjørnet tydelig. På andre siden av hjørnet så vi en plass som kunne fungere for hengekøyene. Ikke ideelt å komme i land, men det skulle gå.

Vi sjekket kartet og synes det så ut som om det var en plass litt lengre inn i Aurlandsfjorden som passet bedre. Vi diskuterte over en sjokoladebit og kom fram til at vi skulle fortsette litt til.

Det gikk tregt, men vi var i relativt godt humør.

Ganske riktig, etter kun noen kilometer kom vi til Stokko. En liten slette med to små skur, en hytte og en utedo gjemt oppe i skogen. Helt dønn perfekt for leirplassen for kvelden. Det var begynt å mørkne og vi fikk kajakkene på land. Trond tømte utav det vi trengte mens jeg fikk opp teltet. Vi samlet noen greiner og ved hjelp av litt totakters bensin som stod utenfor et av de små skurene, fikk vi opp et lite bål. Vi tok en ankerdram og tre rundt bålet, godt fornøyd med å ha padlet 22km første dagen.

Det var cirka halvveis til Flåm, og litt over hva vi hadde sett for oss siden vi kom av gårde først i totiden. Vi hadde padlet i snart seks timer og holdt en snittfart på 3.7km/t. Litt lavt, men det hadde vært rimelig mye å se på underveis. Etter å ha kokt opp vann fikk vi i oss varm mat til den avkjølte drikken rundt bålet. Stemningen var på topp og vi krøp ned i soveposene litt over midnatt, godt fornøyd med dagen.

Mens vi lå i mørket og pratet ble vi enda mer bevisst på rasene som gikk rundt oss. Noen hørtes nærmere ut enn andre, men det gikk mest sannsynlig bra tenkte vi, og sovnet.

«At ikke folk padlet i kø utover fjorden under slike forhold er ingenting annet enn latterlig. Latterlig bra for oss, dog».

Neste morgen våknet vi, og med det kunne vi raskt konstatere at natta hadde gått bra. Det ble en klassisk egg og bacon på polarbrød frokost, servert i morgensolen. Vi var heldige som fant denne plassen på rett side av fjorden, slik at solen kom relativt tidlig fram og varmet oss. Mens vi spiste frokost snakket vi litt sammen om hva vi skulle videre. Vi var nå halvveis til Flåm.

Vi var interessert i en tur opp til Stigen som lå like bortenfor oss, for å nyte utsikten derfra og ble enige om å dra opp dit. Etter en liten bomtur fant vi ut at vi måtte padle for å komme oss bort til bryggen hvor stien opp startet. Det var bare å komme oss i tørrdraktene og laste med oss det vi trengte, og komme oss avgårde. Klokken var vel 12 før vi fikk av oss draktene og hadde båtene godt opp på land og kunne starte på stigningen opp. For en sti! Tenk at dette ble bygget lenge før maskiner og helikoptre kunne frakte utstyr og materialer opp, likevel bestemte folk seg for å bygge. Galskap! Men etter vel 40 minutter forstod vi hvorfor.

Utsikten var storslått, og selve turen opp et lite eventyr i seg selv. Oppe ved gården ble det en pust i bakken og en stund til ettertanke. Et slikt syn måtte nytes i fulle drag. Da vi etter en stund oppdaget nabogården, på andre siden av fjorden og minst like utilgjengelig vandret tankene over til hvordan det måtte være å stikke rett bort til naboen og låne litt sukker før i tiden...

Vi stod på toppen og funderte videre på dagen og ble enige om å begrense oss til å kjøpe en is og litt ost i Undredal, før vi padlet mot Gudvangen igjen. Flåm ble for ambisiøst denne gangen, da klokken allerede var blitt 14. Vi tuslet oss nedover stien og fikk på oss padlekostymet igjen og padlet tilbake til leiren for å pakke sammen.

Etter litt pakking, og ompakking, ble vi enige om å utnytte dagslyset og komme oss et stykke tilbake mot de fine slettene vi hadde sett da vi dro ut fra Gudvangen. Et realt ras like bakenfor leirplassen ønsket oss hell og lykke til på ferden.

Vi padlet ut fra Stokko klokka 16 i lett motvind, og lot kajakkene gli rolig nordover i Aurlandsfjorden mot avkjørselen til Nærøyfjorden. Idet vi rundet hjørnet, stilnet vinden totalt og solen skinte rett på oss. Vannet lå speilblankt rundt oss, og fjellene speilet seg det de var gode for i fjorden. Synet var rett og slett fantastisk. Det ble litt snapping og instagramming, sånn bare for å gjøre andre klar over hvor fint Norge faktisk er. Vestlandet spesielt. Da vi padlet innover fjorden var det tydelig at solen var begynt å varme litt ekstra på fjellene, og rasfrekvensen ble hyppigere enn den hadde vært på andre siden av fjellet.

Det er noe av det aller sprøeste jeg har vært med på. Store blokker fra frosne fosser som løsnet, hang stille i luften før de raste mot bakken og ble knust i tusen biter til lyden av torden og brak. Hadde de bare kommet helt ned til vannet, kunne vi fått oss noen flotte isbiter til ankerdrammen senere. Den gang ei. Men for en opplevelse! Å padle i verdens fineste fjord, i verdens fineste vær og uten et menneske å se, var rett og slett helt magisk.

Ikke før vi hadde reflektert litt over dette, kom den første turistbåten mot oss. Utrolig nok så var ikke engang den fullstappet med folk. 

– At det er mulig, utbrøt Trond. 

– Ikke nok med at vi er de eneste padlerne her på en helg som dette, men ikke engang turistene står i kø for å få med seg dette vanvittige skue. 

Jeg måtte si meg enig. At ikke folk padlet i kø utover fjorden under slike forhold er ingenting annet enn latterlig. Latterlig bra for oss, dog. Vi hadde tross alt fjorden for oss selv, og var ikke nevneverdig bekymret for at teltplassene innover skulle være folksomme.

Da solen gikk ned bak fjellene ble det straks kjøligere, men vi slapp å myse oss innover, så litt deilig var det. Solbrillene lå tross alt godt nedpakket i ett av lasterommene...

Vi kom fram til Holmo litt over klokken 20, etter snaut fire og en halv time og 15,5 kilometer. Mens Trond pakket ut av kajakkene, slo jeg opp teltet og fant fram en ankerdram. Uten is fra fjorden, men god rom fungerer likevel. Mens vi kokte opp vann til nok et Real-måltid, gjorde jeg opp bål til kvelden. En fyrstikk, litt never og drivved og bålet var i gang. Enkelt... Eller flaks. Det var begynt å mørkne, og vi inntok middagen rundt bålet. Vi oppdaget at det ikke var mobildekning der vi var landet. Like greit egentlig, men litt irriterende siden vi hadde noen fotballresultater vi var fryktelig nysgjerrige på. Stjernehimmelen var sterk og klar, mye på grunn av den kalde natten om hadde meldt sin ankomst. Ubemerket hadde den sneket seg innpå oss, der vi satt ved bålet. Det begynte å bli litt kjølig og smått animerte krøp vi ned i soveposene våre rundt kl 01. Trond i sin sommerpose og dobbelt lag med ull, lue og boblejakke, og jeg i bokser og t-skjorte: Vinterpose er tingen.   

«Himmelen var sterk og klar, mye på grunn av den kalde natten om hadde meldt sin ankomst. Ubemerket hadde den sneket seg innpå oss, der vi satt ved bålet.»

Jeg våknet tidlig neste morgen og satt meg utenfor teltet og nøt utsikten. En sel holdt på med sitt litt bortenfor, og før jeg visste ordet av det hadde den fanget seg en fisk til frokost. Jeg tok hintet og startet på egg og bacon til Trond. Han hadde slitt med både armer og bein dagen før, men likevel padlet seg gjennom kilometer på kilometer. Han fortjente det beste. Det ble ekstra bacon til han, servert på «sengen» og en kopp med te. 

På denne siden av fjorden kom inne solen før klokken var nærmere 12. Note to self... Slå leir der hvor morgensolen kommer, om det er kaldt om natten. Vel, inne i en fjord som dette, er vel solen uansett bare noen timer midt på dagen. I alle fall i april. Toppene på andre siden badet i sol og rasene tok til for fullt igjen. Da solen kom til oss, var det på tide å pakke sammen leiren og komme oss tilbake til bilen. Ikke at vi hadde hastverk, men siden vi likevel hadde muligheten til å rekke Brann-kampen på tv, tenkte vi det var like greit. 

Vi fikk sakene på plass i kajakkene og kom oss på vannet ca. klokka 14. Det var ikke særlig langt inn til Gudvangen, men farten var lav og stemningen sånn passe. For egentlig var det ingen av oss som ville hjem. Vi ville bare være på fjorden, i naturen og bare være.

Vi brukte to timer på de siste seks kilometerne, vel vitende at vi nok aldri kommer til å oppleve noe slikt igjen. Dersom vi fikk velge fritt, fra øverste hylle, selv da ville vi ikke kommet på å velge slike forhold. Med strålende sol, stjerneklar nattehimmel, blikk stille vann og ras ras ras, over hele linja, var dette en opplevelse for livet. Hvorfor det ikke var kø på fjorden av både fritidsbåter, padlere og andre fatter vi den dag i dag ikke.

Det er tross alt ikke lengre unna enn at vi bergensere og vossinger kan pakke sakene, kjøre opp og padle en liten tur og være tilbake samme dag. Folk fra andre kanter må nok planlegge litt mer, men denne helgen ville det om ikke annet vært mulig å dra lørdag morgen og tilbake søndag.

Jeg vil dermed rette en takk til alle dere som heller hadde siste helgen på fjellet i dårlig skiføre, eller tok siste rest av båtpussen eller hva dere nå enn gjorde. Dere var med å bidra til en absolutt nydelig helg for Trond og meg. Tusen takk.

For til sommeren er det nok tilbake til Nærøyfjorden, men da regner jeg med det blir mer trafikk. Jeg har jo tross alt ikke padlet Gudvangen – Flåm og tilbake enda. Og ikke har jeg kjøpt ost eller is i Undredal. Så til neste gang du vakre Nærøyfjord, vi ses nok igjen.

5 nyttige tips om du også vil gjennomføre denne turen

• Ifølge Joker-butikken i Gudvangen er det ikke noe problem å parkere borte ved småbåt-marinaen innerst i bukten. Vi fikk i alle fall ikke noe problemer med det.

• Det er mange flotte teltplasser de første 10 kilometerne, men om dere skal lengre så vær klar for minimum 22 kilometer. Det er ikke å anbefale å overnatte der vi hadde som «nødhavn», men det så ut som en mulig løsning der og da. I så fall må hengekøyer brukes.

• Alle teltplassene ser ut til å ha små utedoer satt opp. Det er luksus, spesielt nå som det ikke er så veldig varmt.

• Vi valgte å holde oss et godt stykke fra land det aller meste av tiden, da vi så flere ras hvor steiner kom ned til vannet. Ikke sikkert dette er et like stort tema på sommerstid, men greit å være obs.

 • Husk å alltid ta med dere boss og annet.. Plukk gjerne litt ekstra på veien om dere finner. Jeg fikk fanget opp en god del plast, som var tenkt kastet i første og beste bosspann. Det ble med hele veien inn til Gudvangen igjen.