Fredag 8 mars står jeg utålmodig å venter på Voss stasjon. Idet toget sakte ruller inn på perrongen dukker det er stort hode opp i et av vinduene.

Den store skallen til Henrik er det umulig å ta feil av, endelig skal vi ut på tur igjen. Spenningen stiger for hver meter toget ruller mot Finse.

Annonse

Spenningen er ekstra stor da det er første gang vi ikke har planlagt turen på egen hånd. Vi skal være med Yourway på en ferd over Hardangervidda i Roald Amundsen sine fotspor.

Dette er premien for fotokonkurransen jeg vant i høst. Og for en premie det skulle vise seg å bli.

IMG_5580 _Snapseed

Vel framme på Finse blir vi møtt av Harald Kippenes. Han er sjefen bak Yourway, eventyrer, altmuligmann og som det senere skal vise seg en kokk av sjeldent kaliber.

Vi blir innlosjert på Framheim, en eksakt kopi av boligen Amundsen og hans menn bodde i før de startet ferden mot sydpolen. Inne på Framheim er det historisk sus i veggene.

Tankene flyr raskt av sted til Amundsen sin tid og livet de levde på ekspedisjon. Kvelden blir brukt til et spennende foredrag om sydpol-ekspedisjonen sett i lys av ekspedisjonen som Harald selv var med på som var en tro kopi av ferden til Amundsen.

Dette legger et skikkelig historisk bakteppe for turen vi skal ha over vidda. Etter mye prat om løst og fast er det klart for leggetid. Jeg velger naturligvis Amundsen sin køye for natten.

Idet hodet faller på puten gir hundene utenfor fra seg en siste sang, neste dag begynner eventyret.

Morgenen etter våkner vi tidlig for å ta fatt på dagens lange ferd. Været Yr.no hadde meldt slo som vanlig fullstendig feil, de folka der må virkelig pusse brillene før de lager værvarselet.

Sol og blå himmel var byttet ut med overskyet og temmelig flatt lys. Dette satte imidlertid ingen demper på stemningen.

Frokost ble spist, matpakker pakket, hundespann ble klargjort og moderne dunjakker byttet ut med skikkelige selskinnsjakker. Meg og Henrik har ca 20 minutters samlet erfaring med hundespann fra før så vi var mildt sagt spente på hvordan dette skulle utarte seg. Metoden blir den gode gammle hopp uti på dypt vann for å lære seg å svømme. Beskjeden vi får er ALDRI slipp hundespannet og bruk bremsen, thats it. Sekunder senere er vi i gang med den lange ferden mot Hemsedal.

Henrik velger å tryne i første sving, med andre ord går alt etter planen. Learning by doing er den perfekte måten for oss å lære hundekjøring på. Vi begynner litt anspente og usikre, men for hver meter som går slapper vi mer og mer av og kontrollen over hundesleden øker taktfast.Hundepotene pisker over det snødekte landskapet, sleden knirker i svingene og vinden hyler i pelshetten. Verden rundt oss er bare hvit.

Som vanlig blir jeg filosofisk og kommer fram til at dette er livet. Det gode livet.

IMG_5773 _Snapseed

Etter nesten 50 kilometers ferd over vidda er vi fremme ved det som skal være leirplass for natten.

Dagslyset har måttet vike for nattens mørke mens vinden uler vilt over toppene. I 20 minus blir teltet blir satt opp og hundene stelt. Inne i teltet er gulvet dekket av myke reinskinn mens primusen går for fullt for å få opp litt varme. Vi er alle sultne som ulver etter en lang dag med hardt arbeid så Harald går umiddelbart i gang med kokkeleringen. Meg og Henrik er slitne, men vi smiler med hele ansiktet. For en dag.Som ved et trylleslag har kokken gjort klart et festmåltid med enorme mengder selvskutt hjort, peppersaus, poteter og grønnsaker. Vi spiser som om vi aldri hadde sett mat før.. sjelden har maten smakt bedre! Stappende mette senker vi kroppene ned i lune soveposer. Vinden river i teltet og frostkrystallene henger som stjerner på teltduken.

Nok en gang slår det meg at dette er livet!Morningen etter har verden utenfor teltet forvandlet seg fra mørk og vindfull til et eventyrlig vinterlandskap badet i sol fra blå himmel. For første gang kan vi se den storslåtte naturen rundt oss. Hardangervidda er ubeskrivelig vakker der den strekker seg så langt øyet kan se. Hundene ligger som perler på en snor og koser seg i solen klare for en ny dag foran sleden. Etter en stor frokost etterfulgt av kruttsterk kaffe pakker vi ned leiren og seler opp hundespannene. Både menn og hunder er ivrige etter å komme seg av gårde ut i den nydelige dagen.

Dagens ferd blir en helt ubeskrivelig opplevelse. Solen henger høyt på himmelen, hundene jobber ivrig med å trekke sleden og landskapet vi suser gjennom er mer storslått enn mine ord kan beskrive. Bak meg suser Henrik med et smil så stort at det enorme hodet med ett nesten ser lite ut. Han er som vanlig den perfekte turvenn og understreker at dette er den beste presang han kunne ønsket seg.

Vi er begge så overveldet av opplevelsen at det er nesten så en liten gledeståre får presset seg fram, men bare nesten. Vi er jo menn på polarferd så grining hadde nok tatt seg dårlig ut.

Vi cruiser av sted ned bratte bakker, over flate vann og opp tunge skråninger.

Fjellet viser seg fra sin beste side med utsikt som aldri vil kunne viskes vekk fra minnet.

For tredje gang på turen slår det meg at dette er livet.Det virkelig gode livet på tur.

Ferden avsluttes med å kjøre hundespann ned Hemsedal alpinanlegg!!!

En helt ufattelig spennende tur som krever alt av vårt mot og konsentrasjon.

Susende ned de bratte bakkene går det sakte opp for meg at eventyret nærmer seg slutten. En ferd så storslått på alle tenkelige måter at de vil ta uker bare å la inntrykkene synke inn i sjel og sinn. En tur vi ALDRI vil glemme er over.

Her kan du lese mer om Stian

IMG_5745 _Snapseed