Det er lett regn i lufta, og furutoppen vaier i den skumre aprilkvelden. De to sledene våre er fullpakket med mat og utstyr for ti dager i høyfjellet, og foran er det spent 12 hunder fordelt på ett syv- og ett fem-spann. Ni grønlandshunder og tre Siberian husky. Et kort «okay» til hundene, så setter vi av gårde oppover fjellsida.
Vi befinner oss ved Svalheim i Dividalen, som er et av de mest alminnelige utfartstedene for sledeturer innover Øvre-Dividal Nasjonalpark.
Mine syv hunder traver i friskt driv ut fra parkeringen. Fridas start er mer elegant. Hun kjører først inn i en stor dunge med pent stablet bjørkeved.
Deretter henger hun som et slips etter sleden til spannet endelig kommer på rett kurs. Været er vått og det er nesten blitt helt mørkt.
Vi kjører derfor ikke lengre enn opp til bjørkeskogen før vi slår teltet opp ved siden av løypa.
dividalen-hundekjøring
Dagen etter våkner vi til blå himmel og sol. Snøen er stedvis helt rotten, og mange steder må hundene «svømme», mens både bremsing og dytting er ganske så håpløst. Men for hver høydemeter vi tar, blir snøen litt og litt fastere. Vi styrer hundene lengst mulig unna tuer og trær, der hundene med stadighet går igjennom.
Da vi om sider når skogbåndet, brekker Frida styrebøylen på sleden akkurat da vi passerer en naken morenerygg, og den perfekte leirplassen er dermed bestemt. Selv om vi snart skriver mai måned, er det nesten ikke en barflekk å se. Snømengdene i vinter har vært ekstreme.
Finvær og isfiske
Fra skogbåndet og videre, er forholdene ikke mindre enn perfekte. I høy fart suser vi innover viddene, og legger kilometer på kilometer bak oss.
Himmelen er blåere enn aldri før, og sola steiker slik at man fint kan kjøre bar-nevet og i ullgenser. Solbriller og solkrem er et must.
Samelandsbyen ved Čievččasjávri passeres noen kilometer etter at nasjonalparkgrensen er krysset, og passet øst for Bumannsberget forseres raskt og greit. Mens det enda er mange timer igjen av dagen, finner vi en leirplass innerst i parken ved svenskegrensa, ved det i underkant av 900 meters høye vannet Beavrretjávri. Noe som skal sies at er en respektabel høyde på denne kanten av landet. Skoggrensen i indre-Troms går på mellom 5-600 meters høyde, og fjelltoppene ruver sine 1000-1500 meter til værs. Livet er enkelt i finvær!
VINTER OG VÅR: Kveldssol innerst inne i Øvre-Dividal nasjonalpark. Foto: Frida Brockmann
De neste dagene bruker vi på isfiske, skiturer og slaraffenliv. Temperaturen kryper opp mot 10 grader i sola på dagtid, mens om natten daler det atter ned til minus 20. Time etter time tilbringes med ansiktet stirrende ned i fiskehullet, mens små og store røyer jager etter agnet der nede. Vi fråtser i rød fisk, som smaker fantastisk med potetmos, løk og rømme. Hundene jafser i seg spor bein og hoder, samt en og annen lake som blir med hjem til teltet. Livet er deilig i finvær!
TILTAKENDE: Motvinden blir sterkere og sterkere, og tvinger oss til sist til å legge en ny plan. Foto: Kjell-Harald Myrseth
Retrett i snøstorm
Med oss på turen har vi en velkjent duppedings, der det daglig pipler oppdaterte værmeldinger. En kveld får vi vite at det meldes kuling fra nordvest om to dager. Derfor bestemmer vi oss for at om morgenen etter, å søke ned mot bjørkeskogen i Skaktardalen, drøye 20 kilometer unna. I god tid før uværet. Etter nattens søvn og morgenens frokost, pakker vi campen ned og saler opp hundene. Vinden har overaskene allerede tatt seg opp, og blåser nå en frisk bris med sno. Det ser dermed ut som det bygger seg opp mye tidligere enn ventet. Bak sleden er det allerede blitt dannet en liten skavl, og de fleste hundene ligger i hver sin delvis nedføkne krøll.
MORGENSTUND: Vi våkner til økende vind og sno i lufta. Foto: Kjell-Harald Myrseth
Fram til nå har jeg kjørt med min gode leder Maveryck i front, sammen med unghunden og lærlingen Sunny. Hun byttes nå ut med den delvis pensjonerte lederhunden min Ruck. Han er treg, men hundre prosent til å stole på, og sammen med Maveryck er det nesten ikke grenser for hva de kan få til.
De første to kilometerne får vi vinden rett i fleisen. De neste fem kilometere ned til Rávdojohka kjører vi i sterk sidevind.
Vi er nå kommet til det store og åpne Jierttávuopmi, innerst inne i Skaktardalen og har igjen motvind. Her er det om lag 15 kilometer ned til skogen, noe som under relativt greie forhold burde kunne gjøres unna på mellom en og to timer. Men med den økende vinden, som blåser rett oppover dalen, får vi problemer. Hundene mine er vant til å løpe i vind, og jeg har bevisst trent dem mye i dårlig vær. Men nå blir det umulig for hundene å holde snuten mot vinden. Jeg vet av noen store morenerygger rundt Jierttáluoppal, som kan egne seg som le for vinden om vi ikke når ned til skogen. Det blir det nye målet. Der vi er nå, er det alt for lite snø til å lage en «storm-camp».
Jeg får til nød til å sikksakk-kjøre litt i riktig retning, men likevel bøyes kursen av, og i praksis ender vi nærmest opp med å bare kjøre att og fram langs sletten. Vi kjører flere effektive kilometer uten å komme oss mer enn noen få hundre meter nærmere målet.
Jeg stopper hundene som tvert legger seg ned, og løper bak til Frida. Vinden er nå godt opp i sterk kuling, vel ett og et halvt døgn før den, etter værmeldingen, skulle komme.
Det kommer uten tvil til å bli mye verre for hvert minutt. Det er bare et tidsspørsmål før det er full storm. Vi står med ansiktene noen få centimeter fra hverandre og nærmest roper for å kunne høre hverandre.
En ny plan må legges nå, men hva skal vi foreta oss?
Å jobbe seg nordvestover til skogen og mot vinden er umulig. Søvestover er det omlag samme distanse til skogen ved Julosvággi eller Hávgavuopmi. Men da vil vi være enda mer utsatt over fjellet, og dessuten ha sidevind til motvind hele veien. Dette blir også utelukket. Løsningen blir derfor noe kontroversiell, men er samtidig en løsning som jeg sverger til i situasjoner som denne. Vi snur spannene, og med stormen i ryggen, kjører vi lengre og lengre inn i fjellheimen.
Kjell Harald Myrseth
Dette er en kalkulert risiko. Planen er å følge terrenget sørøstover i medvind, helt til vi finner egnet plass å slå oss ned. Dette innebærer som sagt at vi kjører lengre inn i fjellet, helt til vasskillet, der terrenget igjen begynner å helle nedover på andre siden. I verste fall må vi kjøre hele 40-50 kilometer, til skogen på ny begynner å feste sitt grep, langt inne i Sverige. Dette er vi forberedt på. Det er også fysisk mulig siden det er medvind, selv om det skulle tetne helt til. Nå er sikten enda relativt grei, og fjellformasjonene kan fremdeles ses gjennom snekavet.
Ruten legges mot Ada- og Golggotjávri, hele tiden på utkikk etter le. Etter over en mils kjøring krysser vi grensen til Sverige. Her kan vi følge fjelldalen Čuolmmavággí videre sørøstover. Men først vil jeg sjekke ut området sør for Rávdojávri, hvor jeg vet det er flere morener. Det betyr en ny runde med motvind, men heldigvis ikke alt for lenge. Belønningen kommer da antagelsene mine viser seg å være riktig. Det 970 meter høye fjellet Beassit, står som en kjøl i været som vinden styres rundt. I tillegg finner vi en 30-40 meter høy morenerygg som vi legger oss under. Her er det plenty med snø under og rundt teltet, og med disse snømassene bygger vi en to meter høy og seks meter brei levegg, til ekstra beskyttelse for teltet. Her føler vi oss trygg på å møte uværet.
Værfast
Når campen er klargjort og hundene har fått hver sin levegg og matbit, går vi opp på moreneryggen for se an de faktiske forhold. Her oppe blåser det nå så kraftig at det bare er så vidt vi klarer å holde oss på beina. Det samme gjelder på slettene der morenen ikke gir le. Ved teltet derimot er forholdene mere levbar, og setter man seg på huk bak leveggen er det faktisk nesten helt vindstille, selv om finkornet fokksnø virvler rundt i bakevjen og gjør det ganske så hustrig. Timene går, og «peaken» på stormen nærmer seg med store skritt.
Når det er på det verste, blåser det like kraftig ved teltet, som det gjorde oppe på moreneryggen tidligere. Der oppe er det antagelig vis orkan nå. Leveggen gjør det allikevel ikke så ille inne i teltet, selv om det rister kraftig uavbrutt. Med jevne mellomrom går vi ut for å etterse hundene, barduner, levegg og stormmatter. Vi går aldri lengre vekk enn at vi kan se teltet. Det vil si 5-6 meter på det meste.
Når vi kommer inn er klærne fullstendig dekt med et tynt lag finkornet snø, som nøye må børstes av i ytterteltet før det smelter og gjør alt vått. Ute ligger temperaturen på rundt frysepunktet.
TAKLER MYE: Grønlandshunder er store og sterke, og tåler så og si alt av hva vinterfjellet har å by på. Foto: Kjell-Harald Myrseth
Selv om vi føler oss trygg på at campen vil holde, lager vi oss en plan B i tilfelle ulykken skulle være ute, og teltet skulle rakne. Den består i å ta skiene fatt, og suse med vinden i retning svenskekysten med tau i mellom oss. Da vil vi på ett eller annet tidspunkt passere en «renvaktstuga» vi kan bryte oss inn i, eller eventuelt komme oss ned i lavere terreng som før planlagt. Hundene og det meste vil da bli igjen her. Dagstursekkene står ferdig pakket, og våre robuste Grønland- og Siberian-hunder vet vi at vil klare seg med god margin, til vi vender tilbake når uværet er over.
Etter hvert som stormen herjer på sitt tredje døgn, får vi imidlertid en ny utfordring. Vi begynner og få lite mat, både til oss og til hundene, og må dermed rasjonere for å ha nok til ytterlige dager på fjellet utover den planlagte marginen.
Hjemfart
Så roer endelig vinden seg betraktelig, og prognosene lover mer av det «vanlige» fjellværet. Vi bestemmer oss for å endre turens sluttpunkt til nærmeste vei, som er i selve Dividalen seks kilometer innenfor Frihetsli. En strekning på 30 effektive kilometere. Hundene får den siste rasjonen med tørrfôr til frokost, og etter campen er nedslått, kjører vi av gårde. Det blåser enda en sur motvind fra samme retning, men nå i en styrke som ikke er noe problem for mine vante ledere.
Jierttávuopmi og Skaktardalen ned til skoggrensa unnagjøres på en og en halv time uten problemer. Utfordringen nå er siste biten fra Skaktaråsen og ned til veien, som består av 300 høydemeter fordelt på 1,5 kilometer. Med to hundespann og rotten snø i skogen, er dette «droppet» en vanskelig nok ting i seg selv. Løsningen blir å skråkjøre i det bratte terrenget i tre kilometer sørover langs dalen, til vi møter på turiststien som går fra veien og opp til Dividalshytta. Her skjønner Frida for første gang hva jeg mener med at hun må «kjøre på én ski» i bakkeskråningene. Det er ikke alltid like lett når man i tillegg må bremse, og snøen er pill rotten.
Fra stien og ned til «sommerparkeringa» er alt lekende lett, selv om enkelte parti er helt bar eller med speilblank is. Herfra er det fem kilometere ubrøytet skogsvei fram til «vinterparkeringa». Hellet er på vår side. Vi ankommer i samme øyeblikk som eierne til den eneste bilen som står parkert der. Jeg får dermed haik noen mil ut dalen til der vi har bilen parkert, mens Frida passer hundene.
UNDER OPPLÆRING: Unghunden Sunny har enda en del å lære fra den eldre garde. Foto: Kjell-Harald Myrseth
Ettertanke
Så var atter en tur gjennomført, og enda en storm i høyfjellet overvunnet. Det begynner å bli mange av dem nå, men jeg føler likevel at jeg lærer noe nytt hver gang.
Denne stormen viser igjen at man aldri kan bli for forsiktig i fjellet, og selv i slutten av april kan vindstyrken bli ekstrem.
Selv med jevnlig oppdatert og detaljert værmelding, og att på til tidlig retrett, kan været komme mye tidligere enn antatt.
Vinden kan også være mye kraftigere slag enn det som meldes, og kan dessuten vare lengre enn antatt. Men med riktige avgjørelser og backup-planer, og med godt utstyr og erfaring, kan uvær overlistes på en trygg måte. Selv når det kommer uventet på.
Godt fiske fører til førsteklasses mat til både oss og hundene. Foto: Frida Brockmann
Det vil ikke si at man skal utfordre skjebnen, men heller være desto mer forberedt og klar over at alt kan skje.
Er man mye på fjellet, havner man unngåelig i krevende situasjoner med jevne mellomrom, som må takles der og da. Slik er det å ferdes i den gjestfrie, men lunefulle fjellheimen.
