Hundekjøring som jobb og lidenskap

I 2015 debuterte Marte i Finnmarksløpet og kjørte inn til 3. plass og VM-bronse i klassen RNB (registered nordic breed, red.anm). 

I mars 2020 fikk hun anledning til å stille på 1200K-distansen, med hundene til Sigrid Ekran og med venninnen Oda Ingstad som handler.  

– Jeg lå langt bak, men helt etter planen i mitt aller første 1200 km-løp. Jeg var på sjekkpunkt Neiden 2 og planla neste etappe ut i dårlig vær, mens hundene hvilte. Så ringte en veterinær jeg kjenner godt og fortalte at vi måtte pakke sammen og reise derfra så fort vi kunne, forteller Marte.  

Selv ikke Finnmarksvidda er frakoblet omverdenen når en global pandemi herjer.  

Sjekkpunkt og alt stengte på flekken.  

– Jeg gråt, handleren min gråt og sjekkpunkt-ansvarlig fortalte at løpssjefen gråt på telefonen. Vi som lå bak fikk kjørt nesten 800 av 1200 kilometer, forteller Marte.    

Alle hundekjørere har et lag med handlere, som hjelper til med hundestell i det daglige. 

I Finnmarksløpet består oppgavene av å ta seg av hundene som blir tatt ut underveis i løpet, og å hjelpe til på sjekkpunkt.   

Oda Mortensen Ingstad, som var handler for Marte, beskriver hele sitasjonen som absurd.   

– Jeg husker at vi satt i Neiden og ventet på Marte og hundene da vi fulgte pressekonferansen med beskjed om at det ble lock down. Det føltes som om vi var i krigsfilm. Alle samlet seg rundt tv-en og ingen skjønte hva som skjedde. Det at Finnmarksløpet skulle bli påvirket, var ekstra spesielt. Man føler seg alene og ubetydelig ute på vidda. Det gikk noen timer før jeg fikk melding fra veterinæren. Da satt vi i teamet med Marte og diskuterte neste steg og sjekket hvordan det gikk med hundene. Da vi fikk beskjeden, raste alt sammen. Det gjelder for så mange. Det å kjøre Finnmarksløpet er en mulighet man ikke får så ofte. Jeg husker han som kom inn fra løypa til sjekkpunktet, som skulle gi seg med hundekjøring, bare fullføre dette løpet. Ofte er det den ene sjansen, forteller Oda. 

«Både kjørere og handlere skulle testes, så det føles ganske dust med en slik avgjørelse samtidig som myndighetene sender hele Norge på vinterferie.»
Oda Mortensen Ingstad, hundekjører

Sammen med Marte har hun bodd og trent spannet til Team Kvam siden november, under fine forhold i Alvdal. Det store målet var egentlig Femundsløpet, med start og slutt på Røros, men som også ble avlyst av smittevernhensyn. 

Team Kvam valgte å holde treningen oppe med mål om Finnmarksløpet i stedet.

Oda var påmeldt til 600 km-distansen, som hun beskriver som mer overkommelig med tanke på antall hunder og økonomi.  

– Vi hadde veldig lyst til å teste hundene hva de er gode for. Man tenker på langløpene på hver eneste treningstur og selv om det har vært mange fine treningsturer, blir man frarøvet det store målet. Alt man gjør med hundene dreier seg om å forberede seg til det løpet.   

 – Hva kan du si om spannet?   

– Det er et ungt spann, treåringer stort sett som har lite løpserfaring, så det kunne blitt gøy å se hva de unge og lovende kunne duge til. Vi har en niåring, Pakea og hun var i storform, forteller Oda.  

Frykt for korona-smitte har knapt vært noe tema, utover at det ene hundesledeløpet etter det andre har blitt avlyst. 

Hunder har for øvrig sin egen type korona-virus, ikke den humane varianten.   

 24-åringen legger ikke skjul på at hun er skuffet over avgjørelsen om å avlyse Finnmarksløpet.   

– Jeg tviler ikke på at både Femundsløpet og Finnmarksløpet har gjort alt i sin makt for å få lov til å arrangere løpene, men det hjelper ikke når de vil overbevise firkanta regelryttere som heller vil støtte seg til rigide retningslinjer enn å bruke sunn fornuft. Begge løp var tilrettelagt med et bunnsolid opplegg, uten publikum, med villmarks-sjekkpunkt, koronatester av både kjørere og handlere, digital bankett, så føles det ganske dust med en slik avlysning – samtidig som myndighetene sender hele Norge på vinterferie. Enten har de ikke peiling på hundekjøring, eller så forteller det at vi holder på med er noe ubetydelig og at det er for lite penger involvert, sier Oda. 

– Hva er plan b?   

– Nå handler det om å prøve å legge skuffelsen bak seg og komme seg ut på tur. Det er jo den fineste tiden vi går i møte, vårturene med å cruise rundt på vidda. Det er ikke våre hunder, så det kommer an på. Hundene må trenes litt gradvis ned, men det går av seg selv i og med at vi gjerne vil på tur med bålpauser, sier Oda.