Verdens mest berømte femmil i langrenn

De mente at «lengdeløb» på ski var usunt og kostet «mange unge Mennesker Helse og Sundhed for det senere Liv». 

Lenge var det den eneste årlige femmila i Norden, og totalt dominert av nordmenn. Svensker og finner hadde både for lange ski og staver.

I 1902 var det fjorten år siden verdens første femmil. I 1888 deltok 17 utøvere i Husebyrennets femmilsløp som gikk fra Majorstua i Oslo og i to runder á 25 kilometer i Nordmarka. Her vant Torjus Hemmestveit og fikk en premie på 400 kroner, tilsvarende åtte måneders lønn for en skogsarbeider. Femmila begynte som en betalt øvelse, og for pengepremien fikk Hemmestveit nok kapital til å utvandre til Amerika.

Det tok 14 år før den neste femmils-konkurranse. På grunn av lege-skepsisen var det hele tolv leger tilstede på femmila i Holmenkollen i 1902, og deltakerne måtte ta en tvungen pause på fem minutter midtveis. I mål målte man løpernes puls. Vinneren, Karl Hovelsen, virket uforskammet sprek med 84 pulsslag i minuttet og rennet ble betegnet som en suksess. 

Mye knall og fall

Det tok likevel noen år før femmila ble en folkefest, for øvelsen ble arrangert på vanlige arbeidsdager. Deltakelsen var også liten i begynnelsen. Etter flere varianter og ulike lengder på rundene, ble femmila fra 1913 gått i én runde.

Traseen var hemmelig, så ingen fikk tjuvtrene i løypa. Løypesjefen og noen karer gikk i dagevis i Nordmarka og la sporene i terrenget. En skiløype skulle gå vilt i skogen, for målet var at langrennsløperen skulle testes allsidig. Løypa var forskjellig hvert år.

Tidlig på renndagen studerte utøverne et oppslått kart. Først da fikk de vite hvor løypa gikk. Ofte gikk femmila innom Kikut og andre viktige stuer i Nordmarka. Her lå det matstasjoner og der rapporterte man med telefon til startområdet. Det var vanskelig for utøverne å fullføre uten fall. Å ramle fem-seks ganger var vanlig. I enkelte bakker datt nesten samtlige. Løypa kunne gå rett opp og ned i bratte tømmerslep.

Det var vanlig med brå svinger og trær som stod over løypa så en måtte bøye seg. Radiosendinger fra 1920-årene gjorde slitet i skogen til god underholdning. Store skinavn som Lauritz Bergendahl og Thorleif Haug sanket flere seire på femmila i Holmenkollen før 1920. Lenge var det den eneste årlige femmila i Norden, og totalt dominert av nordmenn. Svensker og finner hadde både for lange ski og staver. 

Mal for skisporten

De drev med flatlangrenn i sine land, mens nordmenn gikk terrenglangrenn. Terrenget omkring Holmenkollen la en mal for skisporten. Det skulle, etter norsk syn, foregå i kupert natur, utenom ryddete traseer og vilt i skogen. Først i 1922 klarte første utlending, finnen Anton Collin, å vinne. Men da hadde de byttet til norsk utstyr.

Elling Rønes fra Trysil vant femmila fire ganger fra 1906 til 1916. Den 1,63 meter høye skogsarbeideren tok kveldstoget til Rena om kvelden og gikk sju mil over storskogen til Trysil, og så rett på arbeid med øks og sag. Slike innseige typer hevdet seg på femmila. 
For dette var askeladdenes arena.

Femmila var en real øvelse. Du trengte ingen utdannelse eller fornem familiebakgrunn. Fattige gutter fra store barneflokker, de som jobbet fra seks-sju-årsalderen, hevdet seg best. I flere år var det egen pokal til beste gutt fra byene.

Løperne fra landsbygda var overlegne i styrke og utholdenhet gjennom arbeid og hverdagens strev fra ung alder. Annar Ryen, for eksempel, fra Dalsbygda, ble nummer to på femmila i Holmenkollen i 1933 og 1940. Han var en av tolv søsken. Faren jobbet i gruve om natta og drev gardsbruket om dagen i ei fjellbygd med vinter over halve året. Ryen er for øvrig i slekt med Therese Johaug.

Det fantes skiløpere som brøt femmila fordi de åt så mye mat på matstasjonen. De var ikke vant til å fråtse i bananer, vørterøl og andre godsaker.

I mellomkrigstiden var koteletter populært å spise underveis.

I 1933 turde verken finner eller svensker å drikke eller ete ved de norske matstasjonene i frykt for å forgiftes.

Det gjeveste skirennet

Femmila i Holmenkollen var selve maratondistansen i langrenn. Holmenkollen var skisportens Olympia, og femmila kåret skisportens seigeste kar. Å vinne her telte nesten like mye som VM- eller OL-gull. Det var flere årsaker til at femmila i Holmenkollen skilte seg ut.

Det var en sjelden distanse som krevde spesialtrening og god oppladning. Det krevende, kuperte terrenget i Nordmarka gjorde distansen ekstra vanskelig. Den var på slutten av sesongen, ofte med vanskelig og vekslende føre. Forholdene skiftet lett i løpet av dagen og etter hvert som man klatret og kjørte opp innover i Nordmarka. Det var vanlig å smøre om.

Femmila tok lang tid - dårligste vinnertid var i 1906 med 5.33 da Elling Rønes vant.

Et annet år med vanskelig føre var 1927, da Henry Gjøslien vant på 4.46. Løypa var sjelden kontrollmålt til 50 kilometer og varierte fra år til år. I 1936, for eksempel, var det en av tidenes hardeste sløyfer på rundt 55 kilometer. Per Sætermyrmoen vant, etter ett legendarisk fall ned en skrent,  og klatret opp med skiene på beina. Lauritz Bergendahl har den mest overlegne seier, med 22 minutters margin, i 1915.

Men da var konkurransen liten. Det var mer imponerende av svensken Nils Östensson i 1949 å vinne med 11,49. Lengst på matstasjonen stoppet tsjekkeren Emmeric Rath en gang i mellomkrigstiden, med 45 minutter, og han brukte over seks timer på hele runden.

I Oslo-OL 1952 vant finnen Veikko Hakulinen på 3.33.33. Det året gikk deltagerne to ulike runder på 25 kilometer og det var ikke like folksomt overalt ute i skogen. OL-deltager Edvin Landsem fra Rindal møtte en turgåer ute i Nordmarka. «Hva driver du med?» sa turgåeren.

«Jeg er med i OL», sa Landsem.

I mellomkrigstiden var koteletter populært å spise underveis. I 1933 turde verken finner eller svensker å drikke eller ete ved de norske matstasjonene i frykt for å forgiftes.

Vinnertiden var over tre timer til ut i 1970-årene. Gjermund Eggen vant VM i Holmenkollen i 1966 på 3.03.04. Magne Myrmo ble siste verdensmester på treski i 1974, i Falun.

Det er mindre kjent at han også vant femmila i Holmenkollen i 1974 på treski. Thomas Wassberg vant VM i 1982 på sterke 2.32.00. Mye oppmerksomhet det året fikk også Arthuro Kinch fra Costa Rica som gikk på 3.54 og ble desidert sist. Han ville fullføre verdens mest kjente femmil.

Det så ut som Kinch dasset rundt i skogen. I virkeligheten var det hardt nok å gå på ski i en runde av den gamle 25-kilometers traseen. To runder på 25 kilometer ble normen i Holmenkollen frem til og med 1997. Fra det året etter gikk utøverne tre runder på 16,7 kilometer.

Senere er det også gått sløyfer på ti kilometer, og i 2010 var runden litt over åtte kilometer.

Femmila i VM i Oslo i 2011 snur på Frognerseteren, og dermed snur den lengste distansen i 2011 der den korteste distansen (fem kilometer for damer) snudde i VM i 1982.  

Publikumssport

Mange misliker det, men langrenn er blitt mer en stadionidrett. I hvert fall for publikum.

Løpere som før slet i hjertet av Nordmarka, beveger seg nå såvidt utenfor Holmenkollen.

De tidligere traseene går imidlertid i skiløyper som fremdeles prepareres, og vil du prøve ut løypene selv, er dette kortversjonen av traseene:

Den tradisjonelle 25-kilometer traseen gikk fra Holmenkollen, til Frognerseteren, Tryvann (i løypa sør for vannet) og forbi Nordmarkskapellet, til Blankvann og videre forbi Studenterhytta. Løypa snudde rett nord for Kobberhaugen og gikk tilbake via Blankvannsbråten, Skjennungen (vannet) og på østsiden av Frønsvollen til Frognerseteren, Gratishaugen og i mål i Holmenkollen.

Traseen på 16,7 kilometer, som ble tatt i bruk fra 1998, går fra Holmenkollen og forbi Frognerseteren og følger lysløpya ned til Ullevålseter.

Der snur løypa og går tilbake opp Skjennungslia til Frønsvolltråkka og forbi Frognerseteren til Gratishaugen og Holmenkollen.