IDITAROD

Iditarod (grunnlagt i 1973) anses som verdens tøffeste hundeløp. Løpet er nesten 1600 kilometer langt gjennom Alaska, fra Anchorage til Nome. I distanse tilsvarer løpet nesten Oslo-Tromsø, og er 600 kilometer lengre enn Finnmarksløpet.  

Du var blant topp tre helt siden starten. Hvordan var det å ligge i teten hele veien?

Det var ganske utfordrende i år. Vanligvis har vi gode spor, men i år var det mye snø, løse spor, vind og tunge forhold. Ofte er det et spørsmål om det er lurt å ligge i tet for kanskje vil de som ligger bak få bedre forhold. Vi var lenge tre som vekslet på å dra. Jeg og Nick (Petit journ.anm.) hadde ganske bra ledelse inntil han kjørte seg litt bort og utpå havisen der.

Du har kjørt løpet noen ganger nå, hvordan var forholdene i år sammenlignet med tidligere?

Tyngre. Det tok lang tid å ta seg fra sjekkpunktene. Vi har kjørt den nordlige ruta de siste årene på grunn av snømangel, i år var det sørlig rute. Snø er noe vi har savnet de siste årene, så det var ikke så mange som klaget på det, men sporet fikk aldri satt seg, det ble mye hard jobbing og farten gikk veldig ned. 

Du startet med 16 hunder og gikk i mål med åtte, fortell litt om det.

– I år er det året hvor jeg har hatt med meg flest hunder lengst. Jeg kom inn til White Mountain fra Koyok med 12 hunder, og det var her jeg fikk en god del ledelse. De hundene som har gått til Nome før skjønte hva det gikk i. De jeg måtte sette igjen underveis gjorde en skikkelig bra jobb de også. 

LØPET

Joar Ulsom overtok ledelsen i løpet da franske Nicolas Petit kjørte feil i snøstormen på vei til sjekkpunktet Elim. Siden var han i ledelsen. Ingen andre hadde passert det siste sjekkpunktet da 33-åringen passerte målstreken med sine åtte hunder onsdag 14. mars, etter ni dager og 12 timer. ­– Det er ganske ufattelig at vi klarte det. Det er utenfor denne verden, skal Ulsom ha uttalt til lokalavisen Anchorage Daily News etter målgang. Ulsom startet med 16 hunder i Anchorage. Ved siste sjekkpunkt tok han farvel med ytterligere to hunder. Joar kom i mål 2 timer og 15 minutter før Nicolas Petit, noe som anses som relativt god margin. Men også det å trene på sluttspurt er en del av forberedelsene. Første gang Ulsom deltok i Iditarod, slo han John Baker i et spurtoppgjør. Debuten ble gjennomført som raskeste «rookie» i 2013, med 7. plass. Han har vært blant topp sju hundekjørere (musher) de seks gangene han har kjørt.

Forstår hundene hvilken jobb de har gjort?    

– De skjønner det, helt klart. De var veldig fokusert og bestemt på at de skulle komme seg til Nome.

Var det noe underveis som ble ekstra krevende?

– Jeg kjørte ut fra Koyok, som første spann. Der var det skikkelig dårlige spor og jeg måtte stort sett gå ved siden av, hundene måtte jobbe så hardt. Det var åtte mil til neste sjekkpunkt. Det var psykisk tungt å klare å holde motet oppe.

Hvordan klarer du da å mobilisere?

– Under ett av de første løpene jeg kjørte lærte jeg at så lenge man beveger seg framover, så kommer man en vei. Det var bare det jeg tenkte på. Stoppet vi, ble vi sittende der. Man må bare håpe at det blir bedre etterhvert. Men det er jo spesielt der ute på kysten og havisen alene. Lange monotone landskap hvor du ikke ser forskjell på skyene og snøen, og du samtidig er søvndeprimert.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LES OGSÅ: Brutalt Iditarod 2016

– Ja, hele vinteren, jeg har fått mye igjen for det. Jeg merker forbedring for hvert eneste år. Jeg er blitt flinkere til å ikke sovne på sleden. Vi legger opp mange treningsturer med lite søvn og øver på å gå automatisk uten å bli skikkelig trøtt.

Hva er din sterkeste egenskap, om du skal si det selv?

– Jeg tror det er dette med søvn. Jeg våkner fort om jeg bare får sove i 40 minutter, og blir raskt fokusert. Jeg tror jeg har ganske bra stå-på-vilje og ikke gir opp selv om jeg har en dårlig etappe. Jeg prøver og prøver. 

Hadde du med deg lærdom fra tidligere år, som ble ekstra viktige nå?

– På konkurransesiden var det nok å se at mine egne problemer ikke bare var mine, eller å tro at de andre kjører et problemfritt løp.  

Kommer denne seieren til å forandre noe for deg?  

– Det er ikke godt å si ennå, vi får se. Men det er kjempestort for meg å ha vunnet den hardeste konkurransen. Jeg føler fortsatt at jeg er en tulling fra Mo i Rana mot de store gutta her borte som har et mye større apparat rundt seg, og hvor det ikke står på økonomiske ressurser. Det er ikke akkurat slik at jeg kan sette inn penger på sparekonto. Alt jeg tjener går tilbake til hundene.  

Premien er en pickup og 50.000 dollar. Hva skal du bruke dem på?  

– Pengene går rett inn i en non profit-organisasjon, Go North Adventure Learning, som jeg jobber for. Jeg har ikke lov til å tjene penger her, så nettopp det er grei skuring.

Men bilen får du beholde?

– Ja, bilen er fin og det er kjempegreier, for den vi hadde gikk til helsike to dager før start, den stoppet på flyplassen, hjulene falt av. Den hadde gått 350.000 kilometer, så den var moden for utskifting.

Hvor sliten er du nå, egentlig?

– Nå føler jeg meg bra. Jeg var veldig sliten da jeg kom i mål etter å ha stått og sparka. Det var mye mediestyr etter målgang, klokka var 3-4 på morgenen, så vi fikk spist litt mat og tatt en øl og sovet fire-fem timer. Jeg er ennå i bobla, det tar nok noen dager å komme inn i rytmen igjen.

Har du planer om å kommer tilbake til Norge etter hvert?

– Jeg har ikke noen planer om å komme tilbake til Norge med det første, men sikkert etter hvert.  Kjæresten min gjør 3-6 måneders ekspedisjoner over hele verden. Nylig var vi på en ekspedisjon sammen oppe ved Beaufort Sea, Kaktovik, den siste byen i Alaska på nordkysten. Nå bor og trener jeg i Willow, hovedstaden for hundekjøring i Alaska, hvor det er mer hunder enn folk. Å komme tilbake dit nå blir kjempetrivelig, sier Ulsom.  

LES OGSÅUlsom lever drømmen i Alaska

UTE-TVSlik forbereder Sigrid Ekran seg før hundeløp